Familien Valberg

Aldri har vi forsket, analysert og diskutert distriktsproblemer i større omfang enn nå.

Aldri har vi hatt flere utviklere, økonomer og konsulenter i virksomhet enn nå.

Aldri har vi satset mer på distriktspolitiske tiltak enn nå.

Og aldri har nedlegging av næringsvirksomhet og folkeflytting fra Nord-Norge vært større enn nå.

Dersom vi med nåtiden tenker på perioden 1960-1988, og betrakter innsatsen i forhold til resultatet, kan vi uten særlig tvil slå fast at dette har vært en uhyrlig fiasko. Og ikke bare det. Misforholdet mellom intensjoner, bestrebelser og innsats på den enesiden, og resultatet på den andre, er så makabert sprikende at en uvilkårlig må lure på om då som har ledet utviklinga og tatt beslutningene, kan ha hatt spor av peiling på hva det var deegentlig syslet med.

De slette resultater av vår distriktspolitikk tyder på at virksomheten og innsatsen på dette felt ikke kan stå i noe rimelig og rasjonelt forhold, til den virkelighet som omgir oss. Vi må ha sporet av underveis, og i utgangspunktet regner jeg med at avsporingen grovt sett består i at vi på ett eller annet stadium i utviklinga må ha glemt hva som egentlig er fundamentalt for menneskelig eksistens, og i stedet har vi kommet i skade for å vikle oss inn i et nett av sublime problemstillinger som ingen forstår og som dessuten ikke er i samsvar med de faktiske forhold.

For å komme inn på riktig kurs, dersom det er det vi viI, bør vi Iete etter grove feil i vår distriktspolitiske tenking og handling. Vi bør undersøke om vi kanskje tar utgangspunkt i feilaktige forutsetninger, bygger vår virksomhet på feilaktige premisser, fører vår distriktspolitikk fra feil ende, på feil arena og mot feil motstander.

Handling - forutsetning

For at en handling skal være effektiv i forhold til et problem er det en avgjørende hovedforutsetning at handlingen ikke er Iøsrevet, men henger sammen med problemet. I distiktspolitisk sammenheng så vel som ellers innebærer dette at en først må lokalisere årsakene til at noe går i uønsket retning. Dernest må disse årsakene fjernes eller endres slik at den uheldige utvikling kan snues. Andre rasjonelle og fruktbare prinsipper for problemløsning finnes ikke, men likevel overser vi de enkleste og mest oversiktlige forutsetninger for å lykkes. vi lokaliserer ikke de reelle årsaker til distriktsproblemer, og når vi ikke kjenner årsakene, kan de naturligvis ikke fjernes.

Det vi gjør er å betrakte nedlegging av næringsvirksomhet og fraflytting som et isolert lokalt eller regionalt fenomen, og vi setter i beste faII i gang med distriktspolitiske mottiltak for å begrense flyttinga. Men tiltakene virker naturligvis ikke fordi de er løsrevet fra årsakene, og for små i forhold til de problemer de skulle løse.

I virkeligheten er fraflytting og avfolking et symptom på en utvikling som ikke har sine røtter i lokalsamfunnet, men er et resultat av den generelle økonomiske politikk og den teknologiske utvikling i storsamfunnet. Vi har ikke ærlighet eller mot til å innrømme at vi har valgt å fremme en utvikling som beklageligvis må føre til en avfolking av distriktene og til oversvømming av de større byene. I stedet går vi rundt årsakene og gir inntrykk av at vi vil fjerne konsekvensene av den utvikling vi har skapt ved å drive en distriktspolitikk som ikke har muligheter til å lykkes, og som dessuten i grove trekk vil være bortkastet.

Det vi egentlig gjør er å forsøke å fjerne symptomene på at noe er galt fatt, mens vi stimulerer utviklingen av selve sykdommen. Våre bestrebelser for å fremme distriktenes interesser er således bygd på fundamentalt feilaktige forutsetninger, og vi kan derfor ikke vente oss noen effekt av denne virksomhet før vi graver opp de reelle årsaker og eventuelt endrer disse.

Triksing med premisser

Triksing med premisser er en effektiv og anerkjent metode til fordunkling av virkeligheten. Den kan tilpasses for all slags virksomhet, fra renhekla taskenspilleri til politisk kunst. I prinsippet går dette ut på at en konsentrerer oppmerksomheten mot uvesentlige problemer mens en skjuler og manipulerer bort ting av betydning.

I distriktspolitisk sammenheng kan en med sosiologisk pondus konsentrere debatten om at det vi trenger for å bli i Nord-Norge er f.eks. bedre vær, vind og føre, bedre veger, flere fjernsynskanaIer, teater og danseskoler, flere leger, frisører og sosiale institusjoner, flere og finere hoteller, barer og skjekkesteder, rimelige flypriser, kulturtilbud osv. I sammenfatning går disse påståtte årsaker ut på at vi flytter for å få del i den urbaniserte sivilisasjon.

Så langt slike forhold representerer et reelt utilfredsstilt behov i distriktene, forteller de bare om svikt i fordelingen av velstandsgoder. Men som premisser for at folk flytter er de rett og slett ikke gode nok. Dersom vi famler oss fram gjennom tåkene av politisk og halvvitenskapelig snirkelsnakk, vil vi til slutt finne fram til det eneste gyldige hovedpremiss for å bo i Nord-Norge, så vel som i alle verdens utkanter.

Vi må kunne livberge oss. Det er altså snakk om et arbeid og en arbeidsplass, om dekking av de første behov først - mat - klær - hus, og så i neste omgang det som tiden og tilstanden krever og gir muligheter for. Men her vil prioriteringen variere med de verdinormer vi har fått med oss.

Og når vi først snakker om arbeid, så har vi fått det slik til at også kvinnene må ut på jakt etter tusenlapper for at vi skal opprettholde velferden. Men dette systemet er bare forberedt og tilrettelagt i sentralt urbane strøk, så kvinnene må naturlig nok flytte dit for å fylle sin funksjon i et moderne samfunn. Når utviklinga er kommet så Iangt, vil også karene flytte fra avkrokene på grunn av visse biologiske finurligheter som burde være kjent i vår opplyste tid.

For å kunne handle rasjonelt i distriktspolitisk sammenheng må vi skrelle bort taskenspilleriet med de falske premisser, og i stedet konsentrere problemstillingen omkring det som er grunnlaget for menneskelig eksistens, nemlig arbeid og dekking av primrære behov. AIIe vet hva det egentlig dreier seg om, men likevel driver vi å roter med oppkonstruerte skinnproblemer.

Faktorenes orden

Når vi bygger på feilaktige forutsetninger og tar utgangspunkt i feilaktige premisser, er det ikke til å unngå at vi mister orienteringsevnen slik at vi ikke riktig skjønner hva vi holder på med, hvor vi er og hva som er opp, ned, begynnelse og slutt.

Vi forutsetter at distriktenes hovedproblem er mangel på service, kommunikasjon og urbaniserte goder av aIle slag. Dette føret til at det blir en distriktspolitisk hovedsak å skaffe disse goder til veie.

Ved hjelp av privilegier og andre flotte opplegg kan livsnødvendige yrkesgrupper fra prester og leger til striptease-artister stampes fram i lyset, slik at alle får dekket sine behov. Det bindes store folkegrupper til service og byråkrati slik at noen kan Ia være å flytte i første omgang. Men det skulle være til å fatte at vi ikke i lengden kan holde liv i en stor landsdel ved hjelp av servicenæringer og offentlig virksomhet.

Mye av den distriktspolitiske utbygging er selvfølgelig tiI stor allmenn nytte og verdi. Jeg tenker bl.a. på innsatsen i kommunikasjonssektoren, som gjør det langt lettere for oss å komme fram med flyttelassene, og å komme tilbake på ferie. Men alt dette i og for seg prisverdige strev har liten betydning for utflyttinga fordi vi har begynt i feil ende.

Dersom en skuIle drive en troverdig distriktspolitikk, da måtte en legge opp til en fornuftig utnytting av naturgrunnlaget og ressursene i landsdelen, vedlikeholde og skape arbeidsplasser slik at folk flest fikk muligheter til å dekke sine primære behov. Dersom vi hadde gjort dette først, ville vi også ha fått muligheter tiI å dekke de sekundære behov, etter hvert og i fellesskap, og etter vårt eget mønster.

En skal ikke se bort fra at folk fra fjorder og nes i distriktene kan prestere andre former for kultur enn den som finnes i storbyenes neonlys, i teater, opera, og på barer og diskotek.

En naturlig og riktig utbygging går bare en veg, først grunnmuren, så veggene og tiI slutt taket. Om en starter med taket blir det aldri noe hus. Dette gjelder også i distriktsutbygginga, og derfor kan vi ikke vente oss positive resultater av det vi holder på med. Det hele blir et ineffektivt og uærIig spill for galleriet.

Hvilken bane spiller vi på?

Når et fotballag ikke finner fram til den rette arena, så har de etter reglene tapt kampen. Om en vil vinne noe, må en yte motstand på det rette sted. Dette ser ut til å være en uskrevet regel i alle sammenhenger, også når det gjelder distriktspolitikk. Vi må finne fram til den rette arena, men dette er ikke lett. Derfor bør vi gå helt tilbake til begynnelsen, for flytting som fenomen er ikke nytt. Det er eldre enn all historie. Ja, kanskje er det til og med slik at all flytting i naturen har formet oss tiI det vi er i dag.

Etter all sannsynlighet begynte det hele i en kolossal tørkeperiode et sted. Øst for Eden. Trærne stod tørre og frukten var borte. Hva annet kunne de arme primater gjøre enn å gi seg ut over slettene på jakt etter mat? Det ble etter hvert så mye gåing og flyttemas at vi med tid og stunder reiste oss opp og utviklet lange, svære plattføtter. Formødrene begynte så smått å eksperimentere med. Storfrøa grasarter, som etter hvert ble til kornarter, mens forfedrene kom tiI å fange kalver og lam som ble med på flyttinga.

Fra nå av ble jorda og beitene avgjørende for hvor en kunne flytte. Noen laga fiskekroker og slo seg ned langs kystene som fiskere. I en riktig kaldperiode kom en eller annen smarting på å lage hus til folk og fe. Dermed hadde de et grunnlag for å bite seg fast mellom bakker og berg utmed havet. Men det var alltid litt for trangt mellom disse bakker og berg, så noen måtte flytte ut på leiting etter ny jord og nye fiskeplasser. Dermed måtte de stadig flytte, nordover, innover, oppover og utover til Normandie, Irland, Island og Grønland. Seinere havnet de i hopetall hinsides havet, borte i Minnesota-bakkene, og under andre fjerne himmelstrøk.

All denne flyttinga, fra Adam til 1940-åra var egentlig en eneste sammenhengende ekspansjon utover jorda for å finne utkomme i de ressurser som fantes i jord, hav og fjelI. Disse ressurser har alltid vært den eneste rette arena, og det eneste mulige grunnlag for menneskelig bosetning og aktivitet. Vi har vært og er biologiske vesener og en del av naturen. Derfor kan vi bare overleve så lenge disse primærnæringer kan gi oss noe å leve for og av. Så enkelt er det.

Den rette arena for en reell distriktspolitikk vil derfor være å stelle seg slik at primærnæringene kan fungere som underlag for bosetning.

All service er naturligvis både nyttig og nødvendig, men denne siden vil alltid være et resultat, og ikke en forutsetning, for den kan bare eksistere så lenge bærekraften i primærnæringene eller annen overføring av midler tillater.

Når dette til tross for tusener av års erfaring ikke blir forstått eller akseptert, så skyldes det at vi i løpet av de siste 40 år har hatt en teknologisk og økonomisk suksess, som har tåkelagt de fleste grunnleggende økonomiske og produksjonsmessige forhold. Men utviklinga den siste tiden tyder på at knapphetens gamle og velkjente virkelighet er i ferd med å ta oss igjen, og da må vi kanskje grave fram våre gamle kunnskaper for å finne ut hvor vi er, hva vi trenger og hvordan vi skal overleve.

Målsetting og mål

Utviklinga mot velstand har lenge vært på gang, men det var først fra 1940-åra at vårt tilvære ble avgjørende omkalfatret. Vi fikk en voldsom utvikling i teknologi og industri, med et økonomisk driv uten sidestykke, i vår del av verden. Det ideologiske budskap bak denne utviklinga ble lansert av en som i dag regnes for å være en stor statsmann. Og budskapet var: "Produser mer og mer effektivt, så blir det en større kake på deling".

Det ble satset på masseproduksjon og masseutnytting av alle slags ressurser, og dette gav igjen grobunn for et masseforbruk av materielle goder. AIt var i den store stil, men småbrukeren Edvard måtte finne fram hammaren for å sIå igjen bislagdøra, for det han hoIdt, på med ble altfor smått. Han ble etter hvert omdefinert til såkalt "flyttbar menneskelig arbeidskraft". Dette var en vesentlig forutsetning for å få til en strømlinjet industriell utvikling. Men utsiktene til et lettere liv lokket, og vi ble dratt ut på flyttefot. Og ikke nok med det. På tradisjonelt demokratisk vis støttet vi denne utvikling, og forlangte større fart. Så vi kan ikke skylde på andre. Vi har selv ansvaret, og på dette området er vi uten tvil vår egen fiende fordi vi ikke har sett langt nok.

Industri og teknologi bIe vår beste allierte, vår frelser og frigjører fra nød og slit. Det gikk stadig framover. Teknologien utvidet sitt virkefelt inn i jordbruk og fiske, så det ble ikke måte på effektivitet. Vi så på detter og Ia oss til en tro på at vi behersket naturen i kraft av vår tekniske dyktighet, men intet er naturligvis farligere og mer feil enn det. Vi trodde at velstand. og fortsatt vekst nærmest måtte være en urokkelig naturlov, mens vi overså de virkelige naturlover. Men de gjelder nå likevel, og disse lover kan være jernharde når våre forbrytelser mot dem overskrider visse grenser. På enkelte områder har vi allerede gått for langt.

Så tidlig som for 15 år siden ble det på bakgrunn av et meget omfattende materiale, slått fast at vi med nåværende utvikling i materiell velstand for en aukende befolkning, basert på en verdensomspennende katastrofe som følge av miljøødeleggelse og overforbruk av ressurser. 15 års nådetid har gått uten at vi har gjort noe særlig for å endre vår adferd slik at katastrofen kunne avverges.Vi har bare auka farten.

I fjor kom FN-rapporten fra verdenskommisjonen for miljø og utvikling, og den bare styrker de gamle konklusjoner om hva vi har i vente. For øvrig viser den ingen vei ut av uføret. Vi velger å henge i utviklingsfilosofiens tynne tråd så lenge den holder. Vi er ennå ikke i stand til å akseptere at det er forbruket som må ned dersom våre barn skal få en mulighet til å overleve.

Vi setter vår lit til teknologiske løsninger, mens det egentlig er økologiske løsninger vi trenger. Denne uunngåelige omlegging av holdning og praksis kunne ha vært forberedt og tilpasset over lang tid, for å dempe framtidssjokket, men vi har ikke hatt evne, vilje eller politisk mot og styrke til å gjennomføre noen tilpasning til virkeligheten. Derfor vil sammenbruddet i vår utviklingssyklus komme som julaften på kjerringa.

Det beste vi kan håpe på er at sammenbruddet vil komme i form av et økonomisk krakk, og så tidlig at vi ikke har rukket å ødelegge miljøet uopprettelig, og før vi har tømt alle ressurser. Dersom epoken kan ebbe ut på denne måte, har vi i det minste en viss mulighet for å begynne på ny karvestokk.

Noen vil kanskje reagere negativt på at en drar inn generelle utviklingsproblem i denne sammenheng. Men i betraktning av hvor vi er og hva som skjer, så er det nettopp disse spørsmål vi bør være opptatt av. For det er dessverre slik at forbrytelser mot naturlovene alltid blir straffet hardest der de økologiske systemer er mest sårbare. Og slik vi nå er i gang ligger til i forhold til Nordpolen og Nord-Atlanteren, så er det ekstra gode grunner til å vise moderasjon med det vi foretar oss i Nord-Norge.

Fra gammelt av har vi betraktet naturen som motstander, teknologien som medspiller og økonomisk vekst som måI. I 15 år har det vært klinkende klart at om vi forfølger vekstmåIsettinga, så vil teknologien overta styringa på bekostning av naturen og våre egne dypeste interesser, helt til katastrofen er et faktum. Dette er mulig fordi teknologien og våre behov ikke kjenner noen grenser, mens vårt romskip trass alt har grenser. Dette problemet er plutselig kastet i fanget på vår generasjon, og vi finner ingen hjelp i våre gamle frelsere og profeter.

Ikke engang Marx hadde regnet med naturens begrensninger. Han mente at verden var rik og at skjevheten og urettferdigheten bare var et sosialt/politisk problem. Forståelig nok, fordi vi i hans tid ikke hadde nådd fram til grensene.

Lokalt har denne siste etappen artet seg slik at teknologien overtok mer og mer, også i primærnæringene. Behovet for kapitalutstyr ble større og større. Vi måtte låne mer og mer for å skaffe utstyret. På denne måten ble vi tvunget til stigende effektivitet i alle yrker for å holde det gående.

Under økonomisk press og teknisk perfeksjonering bIe vi fort i stand til å tømme fiskebankene og andre begrensa ressurser. Hvorvidt økosystemene i havet er irreversible nok tiI å gjenopprette likevekten og dermed næringsgrunnlaget i kystområdene, er det ingen som vet. Men vi vet nå at arbeidsplassene i fiskerbåten og i fiskerinæringa holder på å bli borte.

Når det gjelder jordbruket har vi ut fra de samme drivkrefter innført driftsmetoder som totalt går på tvers av de naturviIkår vi nå en gang har i Nord-Norge. Med de jordtyper og det klima vi har er store deler av den dyrka jorda i Nord-Norge nå i ferd med å bli uegna for dyrking av kulturplanter. Resultatet viser seg som nedsatt vekst og minkende avling. Dette sammen med stadig aukende investeringer kan til slutt ikke bære seg. Og når vilje eller evne til økonomisk støtte fra storlaget svikter, må også det meste av nordnorsk jord oppgis som grunnlag for moderne kommersiell matproduksjon og bosetning.

Ingen andre plasser er røverkarakteren i vår virksomhet så klar som i Nord-Norge, fordi ressursene her er mer sårbare enn ellers. Det er åpenbart at moderne teknologi vil etterlate seg Nord-Norge som et ubrukelig konkursbo etter hvert som vi lar grunnlaget i primærnæringene smuldre bort mellom hendene på oss.

Nå blir vi ikke bare dratt ut mot bedre muligheter. Nå blir vi også skjøvet ut av mangel på ressurser. Kreftene virker fra begge sider, og farten minner om ras. Men denne gangen går ikke raset utover på leiting etter fotfeste. Det arter seg nå som et innfall mot metropolene, og her auker det kravet om utbygging og nyetablering i en nærmest umulig grad. Forlenger vi dagens trend med. ca. 20 år til, vil de fleste av oss bo i by, som det stod i ABC-boka. Bare dette burde være nok til å skjønne at linjene i en slik utvikling er nødttil å bryte sammen i overskuelig framtid.

Vi ser at grunnlaget for distriktenes problem så langt fra er isolerte distriktsproblem, men utløpere av et nye større kompleks som omfatter aIle samfunn og oss alle.

Sluttresultatet av velstandsutviklinga vil ikke være til å leve med verken i Nord-Norge eller i metropolene, dersom en forlenger linjene et par tiår fram i tiden. Men vi har ikke gjort noe og vil neppe gjøre noe med dette før vi må, og da er vi kanskje for utarmet og maktesløse til å skifte kurs.

Vi holder på å nå et måI i motsatt ende av dit vi skuIle, men vi får oss ikke til å innrømme at vi har kjørt for fort og kjørt oss bort. Fremtiden, naturen og livsmiljøet som underlag for vår eksistens bekymrer oss ikke. Det eneste vi tenker på er å blåse opp velferdsballongen enda mer.

En snuoperasjon

synes utenkelig før den tvinger seg fram i form av en krise, langt dypere og langt verre enn 30-årenes. Dette er tragisk for vi kunne ha håndtert problemene lettere, jo tidligere vi hadde gått inn med mottiltak, og samtidig vilIe vi da ha hatt større styrke og videre armslag til å få bedre effekt av tiltakene. Men når vi ser ut til å være totalt handlingslammet i forhold til de problemer vi etter hvert har skapt, så skyldes dette særlig to grunnleggende krav som må stilles før en eventuell snuoperasjon kan finne sted:

1. Våre holdninger til naturen, mennesket og verdier må endres fundamentalt.
   
   
2. Disse holdninger må gjenspeiles i handling som også må ta utgangspunkt i de reelle begrensninger vi står overfor og ikke i utopisk nsketenkning mht. økonomi og forbruk.
   
   

Bare punkt 1 er nok til å få oss tiI å oppgi enhver tanke på å lykkes.

• Hvordan skal vi fatte nødvendigheten av Ã¥ endre liwstilen i retning av mindre forbruk og mindre profitt nÃ¥r hele vÃ¥r generasjon har som eneste mÃ¥lsetning Ã¥ auke profitten og forbruket?
  
• Hvordan skal vÃ¥re kommersielle pÃ¥drivere reagere pÃ¥ nye fartsgrenser nÃ¥r mÃ¥let er det motsatte? Hvordan skal vÃ¥r politiske adel gi avkall pÃ¥ sitt opium i form av en utopisk ideologi nÃ¥r det er dette som holder hÃ¥pet oppe og veksten i gang?
  
• Hvordan skal urbaniserte mennesker fatte matproduksjonens økologiske begrensning nÃ¥r ikke engang matprodusenter og ekspertisen fatter dette?
  
• Hvordan skal en løse konkrete arbeidskrevende oppgaver nÃ¥r alle helst vil ha kvit snipp, og sitte i møter og diskutere arbeid i stedet for Ã¥ gjøre noe?
  
• Og hvilket maktapparat mÃ¥ vi ha for Ã¥ gjenopprette en forstyrret økologisk, teknologisk og økonomisk balanse etter et noenlunde rettferdig mønster?

Vi må vel bare innrømme at denne oppgaven er for stor, og derfor forsøker vi bare å lappe hullene helt til ballongen sprekker. Skulle vi derimot gå til roten av problemene, måtte vi endre både filosofi og metoder.

I vår omgang med naturen måtte vi endre vårt utgangspunkt fra ensporet økonomisk utnytting til å legge hovedvekten på å vedlikeholde jordens fruktbarhet eller den organiske verdens økologiske balanse. Dette vil i første omgang innebære en radikal nedskjæring av alt unødig og skadelig forbruk.

I vår omgang med hverandre måtte vi også endre vårt utgangspunkt fra utnytting og forbruk, og i stedet prioritere livsmiljø, samarbeid, sosial og kulturell aktivitet på et mer menneskelig plan enn det vi praktiserer i dag.

Alt dette behøver naturligvis ikke å bety en menneskelig tragedie. Vi ville få mer å gjøre og mindre å rutte med, men samtidig ville kanskje livet og arbeidet i samvirke med naturen og hverandre få en mening igjen. Kanskje er det likevel slik at det finnes andre og større verdier enn bare det som kan måIes i penger. Det oppdaget i hvertfall kong Midas da alt bIe til guII i kjeften på ham.

La oss forutsette at vi ble i stand til å fatte, at vi trass all vår vitenskap, teknologi og kultur dypest sett bare er en deI av den levende natur, og at vi bare kan eksistere så lenge den økologiske balanse innenfor våre matforsyningskilder og i vårt livsmiljø blir opprettholdt. En slik erkjennelse måtte medfører store forandringer.

Økonomisk vekst og auka forbruk kunne i fortsettelsen ikke tjene som grunnlag og hovedforutsetning for vår virksomhet. Vår eventuelle framtid. kan bare baseres på en klar og utvetydig biologisk og økologisk målsetning.

Dette betyr at Økonomien må skifte rolle fra forutsetning til hjelpemiddel. Den må endre sin målsetting og sine metod.er slik at den kan bli et nyttig redskap vedrørende en rettferdig fordeling, innenfor de rammer naturen setter.

Naturvitenskapen må også endre målsetning fra reparasjonsforskning for å dempe de aukende skader som en naturblind profittøkonom drar med seg, til å avdekke de begrensninger vi er underlagt, søke å redusere disse begrensninger ved en mer nyansert og stabil utnytting av alle naturressurser.

Videre er det av aller største betydning at den teknologiske utvikling bringes under kontroll. Tidligere har vi ikke hatt noen form for menneskelig styring på dette felt. Utviklinga har styrt seg sjøl ut fra rene profitthensyn r og her har det alltid vært slik at utvikling av rasjonell teknikk og metoder har vært den konkrete pådriver for vår naturødeleggende virksomhet. Vi har aldri gått, og kan aldri gå, tilbake til mindre rasjonell teknologi, men vi kan prøve å få styring med teknologiens videre utvikling slik at denne siden av vår virksomhet kan bidra til å fremme liv og livskvalitet i stedet for det motsatte, som tilfellet er i dag.

På det mer praktiske plan måtte vi videre:

• oppjustere betydningen av og ta i bruk det vi rÃ¥r over av kunnskap pÃ¥ det biologiske og økologiske felt.
  
• tilpasse vÃ¥r praksis i aIle næringer etter de forhold som rÃ¥r og de ressurser vi har, i stedet for Ã¥ ta sikte pÃ¥ kortsiktig maksimal utnytting.

Ennå er det kanskje tid til å endre holdning og praksis med sikte på at folk kan leve videre etter oss, men det som forlanges av oss bryter så radikalt med de forestillinger vi har lagt oss til om måI og mening med livet, åt det nærmest er umulig å tro at vi skal ta fornuften i bruk før det er for sent, og før enda mer av Nord-Norges ressurser blir ødelagt som underlag for bosetning.