Rio - til eksempel

Skrevet av Edvard Valberg

En reise til Rio ga sterke inntrykk om en markedsøkonomi ute av styring, eller som han skriver :

"Rio er alt, fra feriedrømmenes blå paradis til et oppgradert og helt moderne helvete".

Rio er alt, fra feriedrømmenes blå paradis til et oppgradert og helt moderne helvete.

Rio er markedet over alle markeder, men uten grenser og bremser.

Rio er stedet hvor frihet og makt, årsak og virkning løper sammen i null.

Rio har rikdom og rytmer, råskap og ran, samt verdensrekord i fest.

Rio har tre klasser og tre raser.


Det første en reisende oppfatter av Sør-Amerika er grønnsværet. Enten han kommer rekende sjøveien med vind og strøm som conquestadorene, eller i buken på en brølende jumbojet, så er det alltid grønnsværet, frodigheten og storheten i selve landskapet en først legger merke til.

En som kommer fra steinute strender langt nord i gamleverden ville sikkert ikke finne det helt umulig å grunnlegge et himmelrike på jorden i slike omgivelser. Det er i hvert fall ikke mangel på ressurser, og stort nærmere skaperens egen hage er det neppe mulig å komme i vår tid.

Conquestadorene ble etter hvert besatt av tanken på at Eldorado måtte være her et sted på dette kontinentet, og man kan forstå dem. Det er derimot mer av en gåte hvordan vi på leiting etter dette Eldorado kom til å utvikle litt av et helvete, der det fra naturens side egentlig skulle ha vært et Eden. Fuglene vet hva som gikk galt. Jeg så det bare ferdig. Men som paradis betraktet er stedet i dag slett forvaltet.

Det var om våren i oktober jeg kon hit fra Sao Paulo, også en overbefolket metropol med rødsvidd, utarmet jord og stinn tropisk aroma. Men Sao Paulo var bare en vanlig stinkende storby, og på ingen måte et eventyr som Rio. For Rio er ikke bare en by. Rio er også et resultat og en tilstand.

Selve navnet er en feilvurdering av de som først kom hit. Riobukta er ingen elvemunning som de trodde. Den er bare en havbukt, og her finnes ingen januarelv av Sør-amerikansk storformat.

Derimot finnes det strender. Milevis av strender. Det er nesten ufattelig at en by kan være utstyrt til de grader med strender, uten å være en øy. Men kanskje er det likevel slik at strendenes og turistenes Rio er en øy. Ikke en øy i havet, men en øy utenfor all rimelighet og all bitter virkelighet. En gledesøy i elendighetens hav for de som vil nyte og utnytte elendighet i paradisiske omgivelser.

Denne gledesøya - turistenes Rio, kalles offisielt for Sona del suI, mens det andre Rio heter Sona norte. Sona norte ligger i røyken bak strendene og er usynlig, men det er her de fleste millionene bor. Denne Sona norte er som Sao Paulo, et samlekve for de som seinere skal arve jorden.

Her rommes på merkelig vis hele bibelens historie fra Edens hage og helt fram til den siste visjon. Og spennet er ikke stort. Vi kan fange det opp i et eneste blikk langs Riobukta, når vi står oppe ved Jesu føtter. For her, av alle plasser er Jesus virkelig synlig.

Han står avbildet i kolossalformat på fjelltoppen Corcovados midt i turistenes Rio. Aldri har et kunstverk eller et symbol hatt så stor visuell dominans som nettopp Jesus her på Corcovados. Uansett hvor du er hen i Rio, så ser du han, som en ildsøyle av flomlys om natten og som et kors om dagen, dersom du er en smule nærsynt. Han er som et fyrtårn for fulle turister og andre med redusert stedssans. De finner bokstavelig talt fram til sine hoteller ved Jesu hjelp. Han står der med åpen favn og utbredde armer mot sitt folk, men det sies med ærlig sjølironi at den dagen Rios innbyggere for alvor begynner å gjøre gagns arbeid da vil han slå armene sammen i ren forgapelse.

Statuen er en gave fra det franske folk som har visse tradisjoner med å skjenke bort kolosser. Denne er vel 30 meter høg, og når vi ser en slik Jesus trone på toppen av en fjellpigg, 700 meter over strendene, da er det lett å komme på tanken om at en her befinner seg farlig nær selve saligheten. Men de som vandrer rundt ved Jesu føtter er ikke synlig påvirket av sitt store symbol. Snarere tvert imot skulle det vise seg.

Men en ting er sikkert. Ingen andre plasser er verd å nevne i forhold til Rio, når det er snakk om skjønnhet, for her kommer de sørgelig til kort. Sjøl Venezia, St.Petersburg og Neapel kan bare pakke sammen, for Rio henter sitt særpreg i overfloden, i himmelen og havet, i fjellene og sanden, i solen og tropeskogen.

Og størst av alt er strendene. Ipanema, Flamenco, den ene etter den andre. Hvite strender med kokende varm sand, men også med kjølige sukk fra havet slik at det går an å puste. AlIe strendene har sine særtrekk, men i livlighet slår ingen Copacabana. Copacabana er en strand og en livsform. Et treningsfelt og en bule. en lekeplass og et horehus, et sted for helsebot og narkosalg.

Man bor og arbeider på Copacabana. Turistene holder til i de store hotellene som ligger skulder ved skulder som tyskebrygger langs autostradaen. Resten lever på stranden og i smugene bak. Om dagen spiller de strandvolley og soler seg i dovenskap sammen med sine bytter, som løvene i Serengeti. Men om kvelden forvandles Copacabana til et grenseløst marked og en nådeløs jaktmark.

De prostituerte er mindreårige mulattjenter, med innslag av en og, annen verneverdig blondine av edel årgang. De kiver litt om gatehjørner med stor trafikk. Men postene blir fort regulert av muskelbuntene fra stranden. De strever som halliker ved siden av narkotikaomsetning og annen lysømfintlig virksomhet.

De mest ihuga har allerede tatt de første skritt mot overklassen. De disponerer flotte transportere utstyrt som ambulerende feltkjøkken. Utstyret brukes til servering av nattmat for de prostituerte ved ett-tiden, slik at disse skal være i best mulig kondisjon når rushtiden inntreffer, etter nattklubbenes stengetid. Nattklubbene bidrar vesentlig til å fremme etterspørselen på det marked som nå utfolder seg, i de sene nattetimene. Beste forretningstiden i bransjen er mellom klokken 02.00 og 03.00, men da har lommetyver og gateselgere for lengst avsluttet sin arbeidsdag.

Dette er gatenes markedsøkonomi. Noen går opp og noen går ned. De svakeste raser fort helt ned, og blant disse har vi først og fremst de mindreårige horene fra slummen og de syke og handicappede gatebarna. Lommetjuvene klarer seg noe bedre, for de har maktmidler og større muligheter til å vise eget initiativ. Men de hører også til taperne, og de utgjør en stor bestand som må reguleres av hensyn til ro og orden og en valutanyttig turistnæring.

Noen av dem er tungt kriminelt belastet og nå fjernes med de maktmidler som står til rådighet, det vil si våpen. Men aIIe som ønsker det kan disponere og bruke våpen. Derfor har man i realiteten gått utenom en vanlig human praksis på dette felt, og blitt stående ved jungelens lov, som eneste brukbare middel mot en voksende horde av gatebarn. Disse gatebarna representerer et økende overskudd av mennesker uten rettigheter eller muligheter til et bedre og tryggere liv. Det er ingen som trenger dem, og derfor blir de da også betraktet og behandlet som ugras.

Ranerne er gjerne tyngre bevæpnet og militært organisert, så de er ikke lett å huke. Derfor prioriterer politiet helst jakten på gatebarna, når de organiserer sine raider på byen. - Men ellers ser en ikke stort til politiet her i Rio. De er jo også gjenstand for beskatning når de viser seg i undertall, så man kan forstå at de liker seg bedre inne på stasjonene enn ute i markedet.

Ranerne står ofte midt i gatekryssene, og slår til når trafikken stanser for rødt lys. Da tar de både bilen og føreren. Mest utsatt er ensomme kvinnelige sjåfører og de som har riktig fine biler. Men dersom en er heldig og fornuftig så kan en bli sluppet løs igjen etterpå, for det er jo egentlig bare bilene som har verdi i omsetning. Mange, særlig ensonme kvinner liker ikke å stoppe for rødt lys, så de gjør det ikke. De tar heller sjansen på å kjøre mot rødt. Etter hvert er det så mange som anvender denne trafikkregelen at man i alminnelighet stopper på grønt. Hovedproblemet er bare at ranerne også har oppdaget poenget, og da er en like langt.

Det finnes også mer harmløse vindusvaskere som kombinerer dette yrket med tjuveri fra bilene. En beskytter seg brukbart mot disse som bare er halvkriminelle ved å holde vinduene lukket og dørene låst. Men om dagen i 40 grader celsius kan virkningen bli svært lite behagelig. Disse vindusvaskerne spør sjelden om jobb. De bare starter opp når du må stanse i en kø, og dersom du ikke kjenner spillereglene og vil gjøre opp for deg etterpå, da må du jo senke vinduet, med de følger som det kan få.

Men rett skal være rett. Fullstendig gjennomført markedsøkonomi produserer ikke bare tapere. Det er jo også slik at dersom en bare legger vekk noe av prektigheten og finføIelsen når det gjelder valg av virkemidler, så kan en også her være rimelig trygg på framgang i makt og innflytelse. og når vinnerne kommer så langt at de kan påvirke lover og rettsregler til egen fordel, og styre bruken av dem slik de vil, da er det nær sagt ingen grenser for hvor langt en vinner kan nå.

De som gjør det best i et fritt marked under forhold med svak offentlig regulering er først og fremst halliktypen, som ikke er plaget av noen slags hemninger når det gjelder å utnytte sine medmennesker. Den andre hovedtypen med gode odds i et slikt system er balansekunstneren som har lært seg til å ferdes på lovens yttergrense uten å falle ned på feil side. Når personer med slike egenskaper og forutsetninger belønnes, og når de kombinerer sine kunster og samarbeider får man nesten alltid et selvrekrutterende og genuint korrupt system.

Det trengs neppe flere forklaringer. En gjennomført total markedsøkonomi med et minimum av offentlig gjennomført regulering fører uvegerlig tiI korrupsjon som i sin tur avskjærer mulighetene for framtidig regulering. Dermed er det fritt fram for de som har posisjoner å forsvare og posisjoner å erobre. AlIe har sine svin på skogen og ingen tåler dagslys. Virkekmidlene er informasjon og styrke nok til å verne, true, presse og knuse, alt som kan tenkes å true ens egne interesser. Virkemidlene og moralen er antakelig av samme gehalt på Copacabana som i presidentpalasset men raffinementet er større i høyden, og fordelingsnøklene er nærmest ubegripelige for utenforstående.

Jeg så på langt nær aIle typer av elendighet, men jeg så ei li der det bodde 2 millioner mennesker. Stein til hyttene ble stjålet, på byggeplasser eller hvor det falt seg. Takene var av plast eller bøIgeblikk. Stanken av skitt og urin i over 40 celsiusgrader var ubeskrivelig. Ikke vatn, ikke strøm.

Hvorfor kommer de fra landdistriktene og hit? Sannsynligvis atter det samme svar. Markedsøkonomi der jordeierne disponerer bort overflødig arbeidskraft, nedlegger gamle driftsformer, investerer, effektiviserer, omprioriterer og omorganiserer. Vokabularet virker kjent. En utnytter stadig ny teknologi med sikte på økende fortjeneste. Og det er fortjenesten som teller, ikke menneskene. De som havner utenfor blir ute, og ender til slutt opp i slike tier som egentlig ikke er noe annet enn gigantiske søppeldynger for de som et teknisk avansert marked ikke lengre har behov for. Uten å ha sett livet på slike søppeldynger har intet normalt menneske fantasi nok til å forestille seg hvor jævlig dette er.

Slike sluttresultater er åpenbart ikke notert av Europas broilere som søker framtiden i markedsøkonomiens velsignelser. Men det er effekter av denne type vi også må regne med når markedet etter hvert får fuIl styring med oss. All erfaring viser at kombinasjonen markedsøkonomi, rask teknologisk utvikling og elektronisk kommunikasjon slett ikke skaper fler arbeidsplasser, men derimot fler overflødige. Slike observasjoner må ha gått våre politiske herretenkere «hus forbi», for de prøver iherdig på å få oss til å tro det motsatte av det vi ser og vet. Og det rare er at de langt på veg lykkes med sine omvendte sannheter. Kanskje man tror at vi er så mye bedre enn andre, slik at vi i kraft av vår høyverdige moral skal kunne skal styre de vonde tendensene i systemene. Slike tanker har mange hatt før, men de har liksom aldri slått til i virkelighetens verden.

Hva de politiske dynastier her til lands tror eller vet om markedsøkonomi skal være usagt, men de holder åpenbart på med å manipulere fram en ny politisk ideologi basert på sosialistiske fraser og markedsøkonomisk underkastelse. Hvordan en slik bastard vil arte seg er det ingen gitt å si, men fra norrøn mytologi er det eksempler på at kryssinger meIlom jotner og guder fort kan skjære seg. Det kan lett oppstå en Fenrisulv med appetitt stor nok til å sluke alt som finnes av velferd for vanlige folk.

Men alt er heller ikke bare svart og kvitt. I Rio vil det f.eks. være galt å påstå at markedssystemet bare fører til noen få store vinnere, og en hærskare med tapere. Midt oppe i alt dette finnes det også en tilsynelatende uskyldig middelklasse som flyter godt og behagelig i grumset. Det er disse som opprettholder institusjonene og medvirker til at samfunnet, får et tilsynelatende normalt preg. De sørger for balanse og bekjemper kaos, og de er nødvendige for en legitim slørlegging av den grelle virkelighet. De er intelektuelle kulturbærere med sans for kunst og med barn som studerer i USA og Europa. De er regimenes nødvendige håndverkere, og de mottar høvelige privilegier for den rolle de spiller som smurning i samfunnsmaskineriet. Men de er ikke som vanlige folk hos oss. De tilhører en ny klasse og en ny tid, og de hører ikke heime i vanlige lønnsregulativer. En velutviklet markedsøkonomi har behov for denne tredje klassen, som buffer mot bunnskiktet, for ellers ville avstandene bli så store at det kunne oppstå sprekker.

Jeg kom etter hvert i en viss kontakt med denne tredje klassen. Det var forretningsfolk, statsfunksjonærer og forskere. En gang ble jeg til og med invitert tit aftens hos en slik solid kjernefamilie. Mannen var nylig rasjonalisert bort fra jobben, slik at det hadde gått litt ut med dem økonomisk. De hadde skiftet til en mer beskjeden leilighet. Men likevel kunne de disponere to etasjer med svømmebasseng i en toppleilighet på Ipanema strand. De hadde dessuten til disposisjon tre mulattjenter og en vaktmann med to svære pistoler i beltet. Jeg kom til å hilse på den ene sjokoladepiken, men det var helt feil.

Slikt noe gjør man ikke på disse trakter. En herremann og kvit skal kunne se på slike folk uten å se dem. Men jenta var så vakker at alle regler ville ha falt til jorden, selv om jeg hadde vært klar over skikk og bruk.

Bakgrunnen for dette litt pinlige opptrinnet var vel at jeg hadde tatt for god fisk, den offisielle påstand om at det ikke forekommer rasediskriminering i Brasil. Her har man uten smålige hensyn blandet blod og farge gjennom flere generasjoner, og resultatet er i hvert faIl en estetisk suksess. Likevel er det slik at denne tredje rasen «Mulados» ikke er helt akseptert hos de som har riktig gamle og hvite aner. Men svært ofte er det slik at det er mulatter som står for en stor del av den skapende praktiske virksomheten omkring, i hus og bedrifter. De hvite tar seg mest av kommandoen.

Nede i Rios marina møtte jeg studenten Simon som måtte avbryte sine tekniske studier i London for å skaffe seg mer penger til det søte liv som student. Han fraktet, guidet og beskyttet rike turister som ville se de lyse og mørke sidene av Rio. Dette var åpenbart en innbringende geskjeft med muligheter for en rekke sidevirksomheter. Han kunne f.eks. ta provisjon fra forretninger og restauranter som han besøkte sammen med sine kunder. Nå ja, studenten holdt seg i alle fall med en diger sjøgående hurtigbåt, og studiet var utsatt på ubestemt tid. Han organiserte ett eller annet til havs, så han kunne sikkert drive det langt i Rios forretningsverden med tid og stunder.

Vi tok oss en tur for å se på båten, og da dukket den obligatoriske pistolmannen opp fra kahytten. Dette med all denne bevæpninga er litt uvant og skremmende, men man skjønner godt at en ikke kan drive med hardkokt business eller ha verdigjenstander som båter, hus o.l. uten å ha et væpnet forsvar i berdskap. Det må jo være tungvint å leve med alle disse vokterne av verdier, men behovet er åpenbart til stede ettersom de fleste ikke har verdier i det hele tatt. Dessuten koster det ikke allverden å kjøpe den sikkerhet som trengs. Det ene står liksom i et vist forhold til det andre. Her er det ledig arbeidskraft i massevis og prisen er i gjennomsnitt ca. 300 kroner måneden. Ingen fatter at det går an å Ieve for en slik betaling, men kanskje skjer det små under ved Jesu føtter den dag i dag.

Bilistene kjører bokstavelig talt omkring med sprit i tankene. Tusenvis av turister seiler daglig opp og ned av Sukkertoppen, og ingen fester seg særlig ved at disse små kvisene bak fasadene kanskje bare er en forløper til noe som er større og verre.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.