Familien Valberg

Det finnes nok mange som hevder og tror at det moderne livs mas og kav med stadig farting, flytting og forandring er av det onde, og ikke i tråd med tråd med de dypeste driftene i oss. Vi tåler ikke farten og faller om av stress, angina og hjerteinfarkt som innledning til det totale motorhavari. Der kan dere se. - Hva sa jeg. Han burde ikke ha stresset så mye. - Han burde ha holdt seg i ro osv. Det later til å eksistere en klar overvekt av folk med mistro til for mye farting, og dette bygger de i grove trekk på det faktum at vi stort sett er bønder her i landet, om vi bryr oss med å gå tilbake noen ledd. Og bønder som satt i ro på sine gårder, de levde riktig, naturlig og meget lenge i landet.

Men hva gjorde de før de ble bønder? De streifet omkring på jakt og fiske og på leiting etter beitemarker. Det er dette som er det naturlige, som er urvirksomheten, drivkraften og eventyret. Og det er dette vi tyr til i ferier, og når vi kan avse litt tid. Da reiser vi, om enn på andre måter og med andre hensikter enn før. Og hvorfor bIe bøndene "boende menn», i den grad at selve begrepet bonde egentlig forteller at man er fastboende. De har nok skapt uttrykket i beklagelse over at de måtte holde seg i ro, og at det frie liv som omflakkende gjetere av Abels slekt var over. Det hele var nok først og fremst et resultat av korndyrkingen. Da kvinnen som sin nest største innsats for sivilisasjonen satte i gang med dyrking av storfrøa grasarter, da kunne man selvsagt ikke reise fra sin åker og bare overlate den til hunder og ravn. Man måtte høste åkeren og ta vare på kornet. Og enda verre skulle det bli da en begynte å melke kyrne etter kalving. Da måtte man være på plass for å melke minst to ganger om dag. Dermed ble bonden boende mann, og grunnlaget for utvikling av sivilisasjoner var plutselig etablert.

Men dette kostet bonden friheten, for han måtte hjem til melketid. Og fåer ikke de forbandelser som i århundredenes løp er blitt nedkallet over kua, på grunn av gjensidige lenker mellom denne og eier. Urettferdig, ja vel, men det er til å forstå at vi reagerer når vi stanses i utøvelsen av vår eldste virksomhet, omstreifingen. Trangen til dette ligger så vidt jeg kan bedømme helt innerst og helt nederst i oss alle. Og ikke er vel omstreiferlivet så farlig heller, når det utøves med måte. Det forkorter neppe livet noe særlig. Derimot kan det på en måte bidra sterkt til å forlenge det, for det skjer mye mer som en husker, når en reiser, sammenlignet med å gå heime og tråkke i sine egne spor. Reisingen fører til at man blir sittende med et større arkiv, som ved tilbakeblikk gir inntrykk av å forlenge tiden da noe skjer. På den andre siden kan ti års rutinemessig ørkenvandring bli som en dag. Det er strengt tatt innholdet vi snakker om, og da utgjør på en måte reisingen selve livet. Sett fra en annen kant er selve livet en slags reise mellom to ytterpunkter i tid og rom, og det handler bare om hva vi foretar oss på turen.

Ettersom reisen er livet, og livet er en skole, må veI også reisen være en skole hvor man ikke kan unngå å lære litt om omgivelsene utenfor bislagdøra. La gå med det at denne skolen ikke ligger på et særlig høgt teoretisk nivå, men den lar oss se omgivelsene i nye vinkler. Og ettersom vi nå en gang lever i disse omgivelsene så kan det vel ikke være av vegen å ha sanset dem på forskjellig vis. Dessuten er det jo stor forskjell på det å peke ut Kilimanjarjo på kartet, sammenlignet med å gå dit. Det første står i forhold til det andre som pornografi til ekte kjærlighet selv om begrepsapparatet opererer med noen felles ingredienser. Og dersom en skulle være riktig kritisk så har en jo ingen garanti for at Peking virkelig er der før en har vært der.

Men sjøguttene heime visste beskjed. De kunne berette om ville eventyr i Singapore, Sidney og Barcelona, og de bragte heim kamfertrekister fra China og andre relikvier som ikke etterlot den minste tvil om globusens vederheftighet m.h.t. eksotiske havnebyer. «Heimfødinger» sa de om oss som ikke var så sterke av sjøen at vi kunne trafikkere på de syv hav. Det var et alvorlig handicap for en 15-åring som i sin tid vilIe ut i verden. Og for en øyboer var dette med å komme seg ut i verden ensbetydende med å gå til sjøs. Begrepet «heimføding» er brukt i nedsettende betydning helt fra hedensk tid, så dette stempel var det ingen spøk å ha sittende på seg. Men tidene forandret seg, og nå reiser de fleste mer enn før. Vi er ikke i den grad heimfødinger, som vi var for 30 40 år siden. Det er liksom blitt flere kategorier av oss etter hvert. Tidligere var de fleste heimfødinger å finne oppe i avdaler og bortgjemte grender hvor de hadde gått og gjort sin gjerning i all sin tid. Ære være dem for det. Men denne sorten fastboende folk tok som oftest igjen det de ikke hadde sett, på det de hadde tenkt. De hadde brukt sin erfaring og sine tradisjoner til å bygge opp en trygg og trofast verden for seg og sine. De hadde folkeskikk, og de viste en flid og en omtanke som langt overgår hva den humane krem vil kunne prestere i dag. Hvis noe kan kalles kultur så måtte det være de enbølte boendes måte gjennomføre sin reise på, og hvilken rolle spiller det da om en bonde i Vågå trodde at en kunne gå fra Tromsø til Karasjok på en ettermiddag. Hadde det vært i dag så ville vedkommende ha vært berettiget til en halv million i erstatning for at Undervisningsdepartementet hadde operert med alt for små kart over Nord-Norge.

Nå ja, jeg vet forresten ikke om vi vet så mye mer om hverandre her i dette landet enn vi gjorde for tyve år siden. Men en ting er sikkert. De som nå vet minst er de som bor i sentrene. Og jo større senteret er jo mindre vet man om resten. Dette er nærmest en naturlov for flertallet av de som blir født i sentrene, vokser opp der, søker skole der og slår seg til slutt ned der. Folket fra avdalene og utværene er noe bedre stilt i så måte, fordi de har sett noe annet før de havnet i sentrene. Men etter en generasjon blir også disse forskjellene utjevnet. Men i sentrene har man bedre råd til å reise, så den mer utprega heimføding er vel når alt kommer til alt en utdødende rase i vår tid. Ja det skulle man tro. Men så enkelt er det neppe, for begrepet heimføding har ikke bare med reiser å gjøre. Det rommer også en viss mangel på omtanke, folkeskikk og kultur, og da er vi vel i vår tid litt ute og kjører, ettersom vi ikke har så mye tid å avse til forming av gagns mennesker. Vi reiser jo mye, bevares vel, til Geilo i påsken, til Sørlandet om sommeren og til Kanariøyene om høsten eller vinteren. Men vi holder sammen på turene som store sauedrifter. Vi holder sammen med de samme, forteller de samme historier men vi skifter kanskje av og til på partnere og på drikkevarene når anledningen og prisene taler for det. I grove trekk tar vi med oss norsk melk, potet og kultur når vi reiser. Vi konsentrer våre interesser om norske mangelvarer som sol og billige drikkevarer, og vi lar oss ikke gli inn noen fremmed atmosfære. Vi er oss selv nok, både heime i stua så vel som på barer i badebyene. Vi skaffer oss nok en del erfaring, men vi blir vel neppe så mye mindre heimfødinger av å drive en slik trafikk.

Dessuten har vi utviklinga imot oss. Det individuelle og karakteristiske er i ferd med å forsvinne. Dersom man reiser fra en stor by med asfalt, stein, glass og betong til en annen stor by med asfalt, stein, glass og betong er det neste ikke råd å se forskjell. Man tar det på språket og gjerne på temperaturen, men hotellene, resepsjonene, menyene og alle kjøretøyene er de samme. Barene teatrene, nattklubbene og diskotekene er de samme. Det spiller nesten ingen rolle hvor man er, så hva skal en da gjøre for å oppleve den genuine reiseglede? Det er ikke så vanskelig som det kan høres ut til. Det er i høg grad opp til en selv. En må gjerne reise for seg selv, for da er det lettere å gli inn i det som ikke er vårt eget. Og det var dette som liksom skulle være vitsen.

Nå ja, det er kanskje en ting til med reisinga for at den skal virkelig gi oss noe, og det har med nytten å. gjøre. Vikingene gav seg ikke til å reise bare for å se seg om. De gav seg på tur for å samle dyrgriper og slaver og slavinner, og om de dermed provoserte noen til kamp så ble jo bare det hele mer spennende. Men hensikten var alltid klar. Den var å samle rikdom og berømmelse. Senere ble målsetningen endret, og da så man seg om etter gode jordbruksområder hvor man kunne slå seg ned og drive jorden. De nærmeste områder med slike kvaliteter ble etter hvert oversvømt av boende nordboere som etter hvert gikk inn i mønsteret der de kom. Færøyene, Island og Grønland ble bosatt som baser for fiske og fangst. Alt dette la grunnlag for handel og vandel, og den første bevarte bok, skrevet her i landet er en lærebok i reising og oversjøisk handel. Reisene til Amerika var reiser etter jord. Fiskernes reiser til Lofoten og Finnmark var reiser etter fisk, og slik har det alltid vært. Alltid tidligere reiste man bare for at det var en nødvendighet, for at man måtte skaffe seg utkomme. Men nå er vi blitt turister, uten noen egentlig mening med det vi gjør. Men vi har kanskje råd til det, og da så. Kanskje vi burde gå inn for å gjøre reisene til en bedre skole. Ja simpelt hen gjøre de mer nyttige. De behøver slett ikke å bli dyrere. Det er til og med mulig å forenkle reisene betydelig, og likevel kunne vi sanse mer og lære mer enn hva tilfelle ofte er i dag.