På Saltfjellet og i Saltens fjell

Skrevet av Edvard Valberg

I 1987 følte Edvard seg i veien mens han var på ferie i Bodø og det ble forberedt bryllup mellom Kari og Karl Thomas. Da pakket han likesågodt "snippeska" og dro på en 10 dagers fottur på Saltfjellet.

Foto: Suliskongen følger med

Lange veier har vi gått i skog og kratt og annet uføre, men når det først er snakk om å bruke apostlenes hester da er det fjellet en først tenker på. Den som ikke er vitlig til å gå kommer ikke inn i fjellverden, og intet landskap er vel heller så godt å gå i som fjellverden. Derfor er det naturlig å la fjellturen stå som eksponent for apostlenes hester.

Men hvilke fjell? Det kunne for så vidt gå for det samme. Vi har så rikelig av dem over alt. Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Hallingskarvet, Osenfjel1ene, Børgefjell, Lofotveggen og Finnmarkvidda ville alle være en messe verdt, men når en har bodd sin beste tid i Satten er det naturlig å vende tilbake til Saltfjellmassivet, med tilliggende herligheter.

Fjellene former sine folk. En vokser opp med dem i storm og stille, og når en ikke lengre har dem foran seg da er det noe som mangler. Da er det liksom en feil på naturen, slik at synet flyter ut for deg, og du får ikke festet blikket skikkelig. Jeg kan så inderlig vel forestille med fjellfolkenes forakt for de flate horisonter når de havnet borte på prærien. Der var det jo til og med de som prøvde å bygge seg et fjell til eget bruk og på eget bruk. Men noen riktig suksess kan det vel aldri riktig bli av den slags virksomhet. En får heller gjøre som Moses, å gå til berget.

Ellers er nok våre følelser for fjell og oppfatning av fjell sterkt preget av de som i sin tid først ble risset inn på våre blanke ark. Min oppfatning av riktige fjell er sylskarpe konturer ispedd eventyrenes velkjente trollpakk fra den gang de stivnet. De må ha bommet fatalt på dette med middnattsola. Det er selvsagt Lofotfjellene jeg snakker om i form og i vanvittig villskap avviker de ikke stort fra fjellene på Vestlandet, men de virker mye sterkere på Vestlandet. Der stemmer fjellene stillheten til andakt for den som stanser og lar seg påvirke. En blir så liten og stum under Vestlandsfjell, fordi de kommer så nært at du nesten kan ta i dem. Og likevel tar de bort himmelen for deg.

I Nord-Norge er det bedre plass på de store strandflatene. Du kan rope og hoie uten at fjellene direkte ber deg om å holde kjeften. Du er ikke innestengt på samme måte som på Vestlandet. Fjellene i Nord-Norge er for det meste så langt unna at de ikke virker direkte truende. De står der nærmest som ly og vern i all sin villskap. Men de er bortenfor de nærmeste strandflater og sund. På Østlandet er det atter en helt annen fjellverden. Ser en bort fra de store og ruvende katedraler som hever seg opp almenheten, så er den vanlige fjellverden her et vidt og avklaret bølgeteppe. Rolig og urokkelig strekker det seg ut i endeløsheten. I prinsippet er den mye i slekt med Finnmarkvidden, men denne ligger lavere og er uten katedraler. Går en i denne fjellverden kan en ikke unngå å fatte at det er fjellene som er Norge, og at landet grovt sett er ubeboelig. Byer og boplasser finner vi bare der fjellene har sprukket opp. Ellers ligger mesteparten utenfor dyrkingsgrensene. Kanskje vi kunne brødfø en million mennesker dersom vi måtte greie oss på egen hånd. Tidligere visste vi dette av erfaring, men i dag har vi fernisert fakta med tiltak og virkemidler slik at vi er blitt i stand til å følge skriftens ord om at vi ikke skal bekymre oss om den dag i morgen. Men morgendagen kommer nok like sikkert som vårt samla produksjonspotensiale av mat blir redusert i takt med aukinga av vårt antall. Og da vil det allerede være for sent. Jeg vil derfor tilrå på det varmeste at særlig politikere og byråkrater bør sette seg ned for å prøve å finne ut hvor vi er hen, og hva vi bør gjøre her for å overleve om f .eks. 20 år. Vi eter som kjent ikke strøm, forskningsrapporter og elektroniske data. Vi kan selvsagt kjøpe det vi trenger, men hvem skal vi kjøpe hos og hva skal vi betale med til slutt. Det spør vi ikke om, og det kan heller ingen svare på. Derfor er det viktig at vi kan finne ut hvor vi er og hva vi skal leve av om noen år. Den beste måten finne ut dette på er å begi seg inn i fjellverden til fots en ukes tid. Da ville det være merkelig om vi ikke skulle se litt av naturresursene her på berget.

Men grovt sett er det jo ikke slike tanker en gå med i fjellet. Det er bare slikt som streifer en på stiene, for i fjellet er det tusen ting som opptar en. Luften, været, friheten, stillheten og mye, mye mer. Det er først her ute en kan ha sjanse til å finne igjen seg selv. Jeg valgte Saltfjellet fordi det er en god kombinasjon av alle typer norske fjell. Vi har både bølgeteppet, de trange og frodige dalgjel og tinderadene ute ved horisontene. Alt i ett.

Min siste tur i Saltens fjell var ikke lenge og vel planlagt, men slik kan det ofte være. Fjellene ligger der og når det byr seg et høve så går en bare. Og denne gangen oppstod tiltaket som en ren tilfeldighet. Det stundet til bryllup i familien, og under slike forberedelser er det gjerne slik at en ferierende familiefar uten fast forankring i de nære ting kan føle seg sørgelig til overs, for ikke å snakke om at jeg i realiteten bare var i veien. Det ble derfor sett på som en fordel at jeg ikke ble gående her å tenke på alt som en skulle ha gjort heime, Så det var vel derfor at jeg uten vanskelighet fikk innvilget ti dagers permisjon, mot meldeplikt der det måtte være adgang til telefon.

Opplegget var enkelt. Det var bare å skaffe seg primus og proviant, telt og litt klær, og så tok jeg bussen til Sulis. Det var ikke akkurat fjellutstyr jeg la i veg med men det fikk stå sin prøve.

Sulis var forresten ei særegen klipe i terrenget. Et slags dalføre der fjellene bare gled ned i et vatn, uten at de etterlot seg så godt som en eneste jordflekk. Men det hadde grodd opp bjørkeskog og store husklynger ved vannkanten og i liene omkring. Sulis er i bokstavelig så vel som i overført betydning basert på fjellet. Et samfunn med skole, post og butikker, på fjell. Det er bare det at når kisen ikke lengre kan drives ut, hva skal det da baseres på? Da må vi stenge Sulis blir det sagt. Stenge et helt samfunn. Har du hørt noe så borte i natta? Her har man drevet ut kis og smeltet den i nesten 100 år. Her har man opprettet båttrafikk på vatnene, og lagt den ned. Her har man opprettet jernbanetrafikk til hovedsporene, og lagt det ned. Her har man til slutt bygd ut veger og alt som et samfunn trenger forøvrig. Og så går det ikke lengre. Sulis må stenges. Det kan ikke baseres på fjellet lengre.

Det må være sovn å bli utsatt for et mentalt ras. Her har man vært med på og bidratt til noe som skulle være en utvikling, i generasjoner, og så er det stopp. Er det slikt vi skal få mer av over alt? Er det dette som er utviklingens endestasjon? Mye tyder vel på det. Det er sjelden en blir så deprimert, på en så vakker plett, men slik er det. Og du lurer på om det ikke finnes en råd, om ikke Sulis kunne bygges ut til et storstilt turistområde med fullt av folk i fjellet og skitrekk i liene, for det er ikke akkurat naturen det kniper med her. Spørsmålet er bare hvor lenge det varer for turistene også glir over i historien på grunn av knapphetens lov. Ikke slike som jeg på apostlenes hester, men de som skal betale en eventuell satsing. Ikke har vi noe å betale med og ikke er vi i stand til å prioritere slikt. Så det nytter nok ikke med overflatisk nisjetenking når grunnlaget og forutsetningene svikter på flere plan. Da er det liten vits i politiske påhitt og andre former for taskenspill.

Men sekken er tung og fjellsidene bratte, så her er det et akutt problem under oppseiling. Hvordan i helsike skal jeg bli i stand til å avansere opp til Jakobsbakken fra Sulis. Straks jeg kom av bussen og skulle montere sekken på ryggen inntraff sannhetens øyeblikk. Den var for tung. Hardpakket som den var med 14 dagers forsyning, og med støvler, telt og sovepose i utvendig montering var den ikke til å reise seg under, og langt mindre til å gå med i motbakker. Men imidlertid var bussen returnert og retretten avskåret. Det var ingen vei tilbake, og dessuten ville det jo være for jævlig å vende tilbake til viserguttjobben på grunn av problemer i starten, selv om de var alvorlige nok.

Men redninger kom i turismens kjølvatn, i form av en buss med pensjonister fra Trondheimskantene. De skulle til Jakobsbakken og jeg fikk æren og gleden av å være deres gjest mens bussen begynte å pese seg oppover bakkene. Lett henkastet, måtte jeg ut med at jeg egentlig skulle til Glomfjorden, på andre siden av fjorden og på andre siden av fjellene. Dette vakte berettiget oppsikt og beundring, særlig hos jentene som nå lengre ikke var særlig raske til bens. Og de beklaget seg ille over at de ikke kunne være med på en slik tur, selv om lysten nok var der aldri så mye. Sakkyndige veteraner fra hjemmestyrkene gjorde seg et slag bak i bussen for å diskutere fjellforholdene nå for tiden.

På veien oppover bakkene passerte vi Smørebjørka, hvor skiløpere fra Bodø og Mo la om smurning i hine hårde dyster. Skiløpere fra andre himmelstrøk hadde lange tradisjoner i å tape alle dyster når de kom til Sulis. Det taktiske opplegget her var å legge en del av løypene over tregrensen. Her var føreforholdene totalt forskjellige fra start og målområdet, så når en ikke var forberedt på slike overraskelser ble det alltid omlegging av smurning ved smørebjørka i tregrensen.

Veien opp til Jakobsbakken hadde Sulisfolket laga sjøl for noen øre timen, i den tiden det var oppbygging her i landet. Da var også Jakobsbakken et levende samfunn hvor folk bodde og arbeidet. Byen ligger på fjellaksla, høgt over selve Su1is, og kloss opp til de gamle gruvene med slagghauger, hus og utstyr slik det ble forlatt. Folk flest har nok sett Jakobsbakken på TV i serien: ”Av måneskinn gror det ingen ting”. Stedet var nok et treffende valg for her gror det ikke så mye. Men husene var et kapittel for seg. Det var gamle ærverdige tømmerhus, rasket sammen fra vidt forskjellige kanter av Nord-Norge, og omplantet til by her på fjellaksla. De hadde nok passet bedre der de opprinnelig var bygd i sin tid, men nå stod de her i en broget blanding og på et sted hvor ikke hus hører heime og var verneverdige. Og de vart virkelig vernet og vedlikeholdt både av Gud og mennesker. Gud og misjonen hadde forresten flyttet inn med leirskole og det hele, men det lot ikke til at gamle sosialister og ateister fra Sulis hadde det minste imot dette. De sa det var en velsignelse at husene kom til nytte. Her 1å det massevis av rekere fra kontinentet som i likhet med tøffere fje1lfo1k lot seg bringe med buss inn i fjellheimen. Det virket forøvrig som om vi plutselig befant oss i det franske språkområdet, men dette skifter vel fort med klientellet.

Etter et kort opphold snudde pensjonistbussen, og dermed var alle broene brent. Jeg ville ikke montere meg under sekken før gamlingene dro sin veg. Det var jo alltid en viss risiko for at jeg ikke ville klare å komme meg på beina, og da vil1e en jo totalt spolere det sterke inntrykk de måtte ha fått av den jevne nord-norske fjellvandrer. Men det gikk over all forventning.

Verre var det at jeg heller ikke ville til å rote med kartene slik bent framfor øynene på disse lurt utseende franske jentene som ikke kunne ha stort å ta seg til her så lang borte fra Montparnase. Og ikke kunne jeg forestille meg at det gikk mer enn en sti fra Jakobsbakken og ut i verden.

Jeg ga meg til å vakle etter den største sti jeg så, og den gikk bent opp etter tippen sørøst av Jakobsbakken. Etter en av de mest uliderlige stigninger jeg senere har kunnet forestille meg oppstod en tærende misstanke om at verden kanskje hadde flere himmelretninger, og at jeg ikke nødvendigvis behøvde å være på rett vei. Det at jeg var i en slags bevegelse parallelt med honnørkortene, i rekkefølgen: Dama, Suliskongen og Knekten, og ikke omvendt, fikk meg etter hvert til å innse at jeg var på tur nordover, i stedet for som planlagt sørover. Etter en vederkvegende pause fra sekken, og et grundig studium av kart og terreng, stod det helt klart for meg at her fikk en gjøre som Amundsen og stikke ut en sydlig kurs.

Men så var det disse hersens franske nede på Jakobsbakken. De måtte ikke fatte mistanker av noen art. Derfor la jeg opp tilbaketuren som et omfattende studium av gruvenes gamle overflateinstallasjoner. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, men denne fatale skivebommen hadde tært sterkt på kreftene, og dessuten var det etter hvert blitt så sent at jeg måtte slå meg til for natten et stykke borte i krattet sør for Jakobsbakken.

Dette med vekten var et problem. Både min egen, men enda verre var det med sekken. Etter en grundig analyse, og på bakgrunn av Scotts problemer i Antarktis, kom jeg til at det ville være vanvidd å etterlate noe av sin proviant. Jeg ville neppe bli savnet føy i bryllupet og da ville det kanskje allerede være for sent. Nei, provianten skulle med i sin helhet, men proviant og proviant fru Blom. I lutter velvilje hadde min egen fru Blom utstyrt meg med en stor pose appelsiner, for det var så godt med appelsiner når man gikk i fjellet. I og for seg var dette en god tanke, men en kan ikke gå rundt å bære på appelsiner i norske fjell. En får klare seg med vatn, og dette bør så langt fra være noe offer. For vanlige kunder av kommunale vannverk må det jo fortone seg som rene eventyr å få det privilegium å drikke fjellvatn. Hvor kunne en forresten finne det renere, kaldere og bedre? Dette er lett å skjønne, når man føler det på kroppen. I det hele tatt er det mye en skjønner da, som for eksempel at fjellprovianten i stor utstrekning bør bestå av tørre og konsentrerte råstoffer som havregryn, rosiner, tørr potetmos, tørre gryteretter osv.

Ja, det er i det hele tatt mange felter en skal beherske, så en får bare være åpen for de erfaringer livet gir. Etter å ha utredet prinsippielle sider ved dette med fjellproviant, gikk jeg over til den store disiplinen for politikere og byråkrater. Dette med å finne ut hvor en er og å bedømme hvilken vei en går. Også i fjellet vi1 en viss beherskelse av dette felt virke avgjørende inn på hvor en havner til slutt. Starten var jo lite lovende i så måte, så her fikk en konsentrere seg om metodiske problem i terrenget. Resultatet av denne gjennomgang ble etter hva jeg kan bedømme en gjenoppliving av samenes gamle orienteringsmetoder. Siden jeg på forhånd ikke var kjent med terrengformasjonene og deres himmelretninger, så tittet jeg en gang hver morgen på kartet for å se hva slags fjellvatn og elver som befant seg i nærmiljøet, hvor de befant seg i forhold til min rute og hvilken veg de skulle flytte seg i forhold til meg når jeg gikk i riktig retning. Systemet var suverent. Du slapp å konferere med kartet i hver sjuende sving, ag sikkerheten kunne ikke bli bedre. Det som startet med total orienteringsmessig skivebom, kom ikke på resten av turen ut med annet enn tiere. Og som om ikke dette var nok satte orienteringssystemet meg inn i et tenkesett som ikke var ukjent i førkristen tid, hos de første vandrere her i fjellene.

Jeg ble angrepet av en uimotståelig trang til å beånde terrengets herskere. De store toppene som stod her og ruvet. Kongen , Dama, Knekten og Sauloen, som var den flotteste av dem alle. Sauloen var et norsk-svensk fellestroll som fulgte med meg i 4 dager. Det er klart at en måtte få et godt forhold til en så stø og pålitelig reisekamerat. Det var bare å kaste et blikk på Sauloen, og så viste du med en gang hvor du var og hvor langt det var lidd på dagen. Det var ikke det minste rart at disse solide og tause reisefeller i fjellet etter hvert fikk status som hjelpere med mystisk makt og dragning. Det falt seg etter hvert helt naturlig å takke Sauloen for laget etter ert lang og tung dagsmars, så vei som å hilse gon morgen, i all ærbødighet, når livsåndene atter vendte tilbake fra nattens utflukter. Den sørget jo for at jeg kom fram.

De andre naturåndene var av et langt sleipere slag. Vann- og myråndene var rett ut sagt direkte ondskapsfulle. De sørget alltid for at jeg fikk gå store omveger i forhold ti1 de som Sauloen plukket ut for meg. Og elvenes ånder var som rasende furier. De kunne godt finne på å ta rotta på deg i et ubevoktet øyeblikk, så her fikk du passe på. Nå ja, vi har vel et animistisk grunndrag som kan spille oss noen sansepuss, når vi ferdes utenom asfalten. Da setter vi oss i en situasjon hvor det kan flyte opp glemte arvestykker fra slektenes tidlige utvikling, og vi kjenner den igjen.

Turen videre gikk i hovedsak etter diss enkle retningslinjer, og det oppstod ingen vesentlige problem. Andre dagen stod i oppstigningenes og gnagsårenes tegn, og det gikk svært smått på grunn av sekken. Et umotivert stort appelsinforbruk formådde heller ikke å forårsake en vesentlig endring av belastningsnivået, men det gikk rette vegen. Ved ankomst til den store innsjøen Balvatn krevde situasjonen full understellsbehandling. Vassbalongene på hæler og tær ble omhyggelig punktert, drenert og renset. Skadene ble forsterket med plaster, og turen videre mot sør ble lagt i en vid omgående bevegelse. Rett over denne store innsjøen kunne jeg øyne den fjellporten som ruten videre var tegnet inn i, men det skulle gå to dager til før jeg kom så langt. I mellomtiden var det bare å gå rundt vatnet, og det var absolutt ingen muligheter til å fare vill. Ikke med Sauloen som overvåker, men vatnet og elvene gjorde selvsagt sitt til at en ikke kunne tenke på beinveier.

Understellets ytre tilstand var ikke nye å skryte av. Lette gummistøvler slet mer enn joggesko, så her var det åpenbart lite jeg viste om egnet fottøy. Dessuten forelå ikke flere alternativ, så en fikk i stedet satse på godt steLl og reparasjon, ved dagens begynnelse og slutt. Etter noen dager kom føttenes eget naturvern i gang med nyutvikling av et slags hovutsyr som for ettertiden ikke lot seg affisere av gnag. Dermed var denne sorgen slokt. Langs Balvatnet var det ellers lite å notere bortsett fra stillhet og storhet . Største problemet var elvene. De var bare store, og ikke stille. Det meste av snøen hadde gått med i en varmeperiode, og nå var den på veg ned i ny skikkelse. Forseringen av elvene krevde mye mot og omtanke, og begge deler var egentlig mangelvare. Erfaringen lærte meg fort at det å gå til knes i is-elver i og for seg var en kurrant affære. Men når vannstrømmen begynte å komme midt oppe på låret, da begynte det å bIi litt viktig å få satt ned foten. Den kunne bare holdes på plass om en hadde hele tyngden på den, og samtidig var det en fot til som også skulle flyttes. Dessuten var det to forhold til som måtte tas i betraktning. Steinene på elvebotn kunne være sleipe som såpe, og med ryggsekkens forsterkning av tilfeldige bevegelser kunne det mest sannsynlige skje, og da var det ikke godt å si hvilken bakevje man havnet i til slutt. Jeg var i grunnen klar over mulighetene og at jeg var alene, så jeg startet alltid med en rekognosering etter bedre sjangser til å klare det. En råtten snøbro fristet meg et sted over evne, men det endte med at jeg heller ville prøve å hoppe i det enn å falle i det. Og det meste gikk bra. Men der det var som verst kastet jeg alle klær så nær som joggeskoene, fordelte lasten og gikk to turer for å ha best mulig sikkerhetsmargin. Men det kunne mange ganger være fine marginer. Derfor bør en nok helst være to, og kanskje ha en tauhespe med for sikkerhets skyld.

Siste overnatting ved sørenden av Balvatn. La jeg min nye og lette vandrerbukse som det nå luktet hest av, til lufting på et vidjekratt utfor teltet. Men det skulle jeg ikke ha gjort, for reven hadde vært på besøk, og buksa var totalt perforert. Men lukta hadde antakelig vært bedre enn smaken, for buksa var med litt velvilje, ennå brukbar. Men så var det jo heller ikke så mye annet å kle på seg heller.

Det bar i hvert fall inn i en lang øde dal som svinget seg ned etter landets lengderetning og stengte ute både Sauloen og honnørkortene fra Sulisfjellene. Her hadde nok ekstra kraftige jækler vært i sving i den Kaledonske tid siden de hadde formådd å skuve sammen så dype en dal som dette. Og frodigere ble den jo lengre den strakte seg ned mot Skaiti i Saltdal kommune. Og nå gikk elva og jeg for en gangs skyld i samme retning, gjennom noe av den grovest bjørkeskog noen kan forestille seg. Hadde jeg vært Isak Sellanrå, ville jeg antakelig ha slått meg ned der i dalen hvor morenejorden måtte være usedvanlig god. Midtveis i dalen hadde turistforeningen en hytte på stedet Argaladde. Det var ikke hytten som var så særskilt, men stedet.

Skaitielva som etter hvert hadde vokst seg stor og mektig, gjorde en knapp sving ved Argaladde. Der hadde ho grav ut en dyp, rund og stille kulp i sanden og så flaut ho ut igjen der ho kom inn. Ho gjorde bare en sving som snarest innom kulpen sin ved Argaladde. Her stanset vatnet og ble irrgrønt av bjørkelauvet som hang utover kanten på kulpen. Jeg følte meg aldeles sikker på at både Pan og skognymfene måtte ha vært her, og at dette måtte være en meget hellig plass. Men vatnet var for kaldt til seremonier av noen art, i den grønne kulpen ved Argaladde.

Skaitigårdene var det første tegn til menneskelig innblanding i naturen her. Isak Sellanrå hadde vært her, men nå var det tydelig nok bare sønnen Elezeus igjen, og han måtte ha reist sin veg for lenge siden. Han jobbet vel i en eller annen butikk, i et eller annet verksted for ingen hadde funnet det nødvendig å slå graset. Det stod og trenet utover engene. Brukene ser ut som døde når graset bare står og trener. Og når mange slike bruk står og trener på hver sin haug, da ser det ut som om selve landet ligger på det siste. Men i virkeligheten jobber det mang en Elezeus i serviseyrkene.Det skal liksom være mer verdt.

Fra Skaitigårdene var det å klatre opp gjennom urtelier med bregner og stormhatt i karshøgde. Denne usedvanlige morenejorden, den hadde de peiling på de gamle Isaker som slo seg ned her i nøden. De måtte ha nese for jordsmonn. Av andre grunner kunne det jo ikke være mening i å bite seg fast her inne mellom fjellene. Bare det å få ungene til skolen måtte jo være en formidabel oppgave. Men dette med jord er naturligvis både den første og siste forutsetning, når alt annet svikter. Da er det bare jorden som kan holde liv i oss.

Etter oppstigning følger nedstigning. Det er bokstavelig talt hovedinnholdet i en fjellvandrers liv. Den nærmeste nedstigning denne gangen var Graddis. Det er en dal og en tverrforsenkning i de ellers langsgående foldinger, et sted med veg til Sverige og et sted med telefon. Kort sagt en campingplass på en forhenværende gård. Det gan godt være at Graddis er mye mer, men du ser ikke mer for furuskog når du bare kommer gående på tvers av dalen. For de som kjører etter veiene kan Graddis for alt det jeg vet være noe ganske annet. Jeg kom tuslende inn på tunet av stedets gård og campingplass, på leiting etter telefon og myggolje. Solen nærmet seg midddagshøyden og stedet 1å øde som Barcelona i siestatimen. Det første siviliserte menneske jeg så var en campingturist som hadde vært i brønnen etter vatn. Etter måten han ordla seg på var det tydelig at han hørte heime i Gryllefjord eller nærmeste omland. Mannen fortalte at dette var hans første ferie med bil. Han hadde et unikum av en nevø som i sin ungdom bare hadde traktet etter kunnskap. Og etter hvert hadde denne yndlingsnevøen kjempet seg fram ti1 fult ferdig chiefutdannelse, og nå seilte han verden rundt på de største båter og for de største rederier. Han hadde penger som gras og var distriktets store sønn. Han hadde nylig oppreist en ganske alminnelig pike av folket fra armod og nød ved å gjøre henne til sin hustru. Og nå var altså chiefen med den kollosale utdanneleser på tur til Ångermanland for å fiske sik. Som faglig konsulent for sikfisket medbragte han sin aldrende onkel, men under vegs fikk onkelen gjøre leirtjeneste på lik linje med hustruen fra folkedypet. Chiefen sjøl hadde ansvaret for fiskeutstyr og kjøring. Men mens han ennå var fungerende chief til havs hadde noe tungt falt ned på hans høyrefot slik at denne var skadet. Skadene var nærmest umulig å få leget for de ble som oftest slått opp igjen når chiefen hadde landlov med festligheter og kulturkvelder i havnekvarterene. Derfor var han nå satt på land som midlertidig ufør. Derfor hadde de nå funnet på dette med sikfiske i Ångermanland, som i følge en gammel smører fra Javle skulle arte seg som et eventyr. Det var bare det at nå måtte man raste lenge og kjøre i korte etapper, så lenge foten til chiefen holdt.

Jeg måtte absolutt hilse på den uforlignelige chief, og slang med onkelen bort til familiens hytte. På altanen tronet nevøen i en liggestol, nytende en Gryllefjord spesial nå like før avreisen. Piken fra folkedypet befant seg i travel geskjeft med hyttevask og ordning av effekter. Chief en for over meg med øynene som snarest, og hadde vel lagt merke til mitt ukelange skjegg og den buksen som reven hadde prøvd å ete. "Kor i helsike kjem du ifra mann?" brølte han over Graddisdalen. "Å jeg kommer bare fra Sulis". "Gående? " "Ja "."Å Herregud onkel. Gi mannen en dram!" Jeg begynte å ane at mitt utseende kunne gi grunn til mange slags tanker, derfor begynte jeg å ro. Jeg sa at han som var en høgt utdannet sjømann sikkert var klar over at de som skulle navigere ikke burde nyte alkohol, for da kunne en ikke være sikker på hvor en havnet. Og at det samme var tilfelle når man tok seg fram i fjellene. Men hvis de derimot var av den godhet at de disponerte nål og tråd, ville jeg sette forferdelig stor pris på å få låne slikt utstyr, for det var ikke bare det at reven hadde prøvd å ete opp turbuksen min. Den var til alt uhell også totalt revnet i skrevet.

Joda, ciefen hadde alle slags nåler og ekte bjørnetråd av uslitelig slag, så buksen ble tatt av og reparert på stedet. Siden jeg ikke var kapabel til å nyte Gryllefjord spesial kom chiefen med noen små plastpakka leskedrikktilsetninger som skulle blandes i kildevatn og nytes når en ble for tørr i kjeften. De skulle være særlig velegnet etter lange netters tunge tak, og chiefen kunne ikke være dette foruten. Derfor hadde han fått tak i en hele kasse sist han var i Buenos Aires. Det var tydelig at mannen virkelig var et unikum, og onkelens uforbeholdne beundring

var på ingen måte grepet ut av luften. Sjåføren måtte ta noen sterke hiverter for å døyve smertene i foten, nå når de skulle til å kjøre. Men han så fram til at de kom over på svensk side for der var det beinere veier slik at han fikk sitte mer med gassen inne. Men omsider måtte vi begge bryte opp fra dette tilfeldige men givende møte mellom folk fra fjell og hav.

Og nå begynte Saltfjellet, i en seig og drabelig stigning opp fra Graddis, over snauheier og ned langs Viskesvatnene mot Lønsdal. Alt dette tok sin tid, og jeg fikk midt oppe i alt slitet rikelig tid til å forestille meg de kulturgoder som en fjellvandrer måtte gi avkall på. Av alle ting var det sær1ig melk og potet som utgjorde det helt store savnet, for det gikk naturligvis ikke inn i en fornuftig tilrettelagt turproviant. Slike råstoffer var for tinge til transport på rygg i ulende. Jeg lot denne potet- og melkehunger få fritt løp på turen fram til Lønsdal, for der visste jeg at det måtte være mulig å få tilfredsstilt sine sterke lyster i matveien. Særlig når de var så enkle som mine. Da jeg kom så langt at jeg så flaggene på det elegante Rica-hotellet høgt oppe i bakkene over jernbanelinjen, fortonet det seg som et slags fata morgana hvor det sikkert måtte finnes både melk og potet, ærlig og redelig kokt potet. Nå var turen reddet trodde jeg. Med et skikkelig middagsmåltid her, kunne neste etappe sikkert avvikles uten komplikasjoner. Men der tok jeg skammelig feil. Og det til tross for at jeg hadde tatt alle mulige forbehold.

Etter litt regning fram og tilbake kom jeg til at det var søndag. Søndag 19. juli 1987. Siden det var helg, og siden jeg skulle framstille meg på et finere turisthotell, tok jeg et forfriskende bad i en kulp i Lønselva og skiftet ut revens bukse med en som var langt mer presentabel. Etter denne grundige fasadepuss toget jeg inn i restauranten og framførte mitt høyeste ønske i matveien. Jeg sa meg villig til å vente hvor lenge som helst bare jeg fikk kjøpe et måltid mat hvor det inngikk potet eller melk, eller helst begge deler. En meget kald koldjomfru fra Romsdalskantene, så liksom bare forbi meg og opplyste at serveringen i restauranten bare gjaldt overnattingsgjestene, men at jeg sikkert kunne få kjøpt den maten jeg trengte i en kafeteria på utsiden av hotellet.

Ja, ja, det var et fett for meg. Jeg hadde jo strengt tatt ikke slips med meg til fjells, og da kunne jeg vel ikke menge meg med bilturister sånn uten videre. Dermed gikk jeg til kafeteriaen hvor en av dalens egne skjønnheter satt og hestesov etter en lang natts ferd mot dag. Da det endelig gikk opp for henne at det var spørsmål om mat, mumlet hun noe om at her var det egentlig stengt og at serveringen begynte om en time. Dermed ble jeg vist ut, og døra ble skalket for å sikre seg mot uønskede gjester.

Dermed returnerte jeg til restauranten for å avlegge rapport og fornye min anmodning om kjøp av et måltid mat. Og nå kunne jeg vise til stigende sult og manglende alternativ. Ja jeg sa meg til og med villig til å avstå både fra melk og poteter, dersom man hadde problemer med forsyningssituasjonen. Jeg tok i på hva som helst, bare det var mat. Men her pågikk tydeligvis en tautrekking mellom restaurant og kafeteria, og i denne konflikten var altså jeg blitt kasteball. Og som kasteball i en prinsippsak kan man like godt trekke seg stille og rolig tilbake. Jeg innså dette før det oppstod noen egentlig konfliktsituasjon, og man skal jo ikke tvinge seg inn på folk som ikke vil drive sin forretning.

Men enda var det jo et håp tilbake, kafeteriaer som åpnet om en time. Jeg satt på plenen og spekulerte på dette med hotelldrift og service, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte et kvidder av hvilke prinsipper som lå ti1 grunn for driften her. Biler kom og for. Noen stanset og kjente på døra til kafeteriaen, men timen var ikke slagen ennå. Da døren endelig gikk opp, var kafeen kokt. Men middag og melk og potet og annen solid kost, det serverte man i restauranten.

Slik endte mitt møte med Rica Turisthotell på Saltfjellet. Jeg gikk derifra like sulten som da jeg kom, men hvorfor alt dette skjedde på denne måten vet man bare på hotellet. Jeg skjønner det i hvert fall ikke. Jeg fremførte mine ønsker i matvegen så høflig og beskjedent som det lot seg gjøre, og ikke så jeg vel direkte avskrekkende ut etter morgenens raske oppussing i elva.

Men jeg hadde posemat i ryggsekken og led ingen nød i så måte. Og så var det den fordelen med å ete av provianten at sekken ble lettere etter hvert. Det gav seg stort utslag på dagsetappene som ble lengre og lengre for hver dag. Denne fine Rica-søndagen fra Lønsdal til Bjellådalen var vel den høgste på hele turen. Her gikk løypa en lang strekke over snødekket område mot sola.Her oppe i snøen småsprang en flyvende hollender som spanderte sjokolade i forbifarten. Han var den eneste likesinnede jeg støtte på i Saltens fjell under hele turen. Han fortalte at dette var hans åttende sommer i norske fjell. Han hadde begynt i sør, og gått i alle fjellområder av betydning. Så nå var det Saltfjellet som stod for tur, og ingen av oss kunne fatte at det var bare vi som befant oss ute i dette store under av et fjell. Men hollenderen holdt et adskillig større tempo enn meg, så han ble fort borte. Arsaken var vel til dels alderen, men så gikk han i regelen bare mellom hytter så han hadde lite å bære på. Men tre vekers trav i fjellene hadde tydeligvis forandret beinmusklaturen til et slags vaiersystem av ubeskrivelig seighet. Den slags utvikling ble ikke jeg utsatt for, snarere tvert imot. Enkelte ledd i underståttene begynte etter hvert å melde fra om slitasje, slik at tempoet måtte skrues litt ned.

Likevel auka protestene så sterkt at da jeg hadde slept meg over Bukkehaugen og fram til Beiardalen var det tid for å møte opp i bryllup. Men det gikk ikke buss til Bodø flere ganger for dag så jeg fikk vente et døgns tid i et skogholt på Reingard før det bar i veg.

På heimturen ble pengepungen borte, og siden jeg ikke hadde fått mitt herremåltid på Saltfjellet var tapet på ca. 1000 kroner. Dette hadde gått slik til at meisen på ryggsekken hadde aket pengepungen opp av baklomma på turen fra bussen og heim. Men der folk er ær1ige spiller ikke slikt noen rolle, for pengepungen kom tilbake fra Bodø politikammer, som om dette var den naturligste ting av verden. Når en oppholder seg i områder hvor dette med eiendomsrett ikke gjelder i mørkret, og hvor det bare gjelder å karre til seg av det som kommer i ens vei, da skjønner en at kulturbegrepet er noe annet og mer enn fotball og gammeldans. Nå ja, jeg kunne ikke gjøre annet enn å sende finneren en krystallugle som tegn på skarpt syn og gammel visdom. Og så får vi vel se oss om i andre fjell en annen sommer. Kanskje vi til og med treffes et sted der stiene møtes.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.