Familien Valberg

INGEBORG VILHELMINE OLSDATTER (1873 - 1942)

Født 7. 9. 1857 i gammelstua på Li, og konfirmert 3 1. 8. 1873. Hun ble gift med Gjert Mathiassen Merkesdal, født 17 .8. 1861 i Eivindvik i Sogn. Hun fortalte på sine gamle dager at hun hadde hatt mange friere så det var spennende være ung. En gang dukket det opp to på en gang. Da hadde hun han Didrik på Vendalsjorden inne, og så kom det en som het Nils på Skjerpen i samme ærend. Men historien viser at de begge, muligens, måtte gå med uforrettet sak. Derimot ble det en Sogning som kom til Li. Min onkel Ole fortalte hvordan dette gikk til:

Hun brukte å kjøre til Stamsund med bruk og proviant til faren og broren Johan, og da tok hun med seg returlast med torskehoder som de kokte til kyrne. På en slik tur så hun noen vestlendinger i en båt, og den ene av dem var Gjert, som hun gav seg i prat med. Hun ble sporen streks forelsket i denne karen, og da hun såg at han hadde svært dårlige sjøvotter så slengte hun et par til ham, som hun hadde strikket til broren Johan. Og så tilbød hun ham jobb som dreng på Li når fisket var over. Og Gjert på sin side så vel også fort sin skjebne i denne store mørke damen, så han aksepterte tvert. Han kom til Li den våren, og ble der for godt. De giftet seg 20.7. 1893. Gjert var fisker, og drev på Lofoten om vintrene. Dessuten deltok han ofte i sildefisket på Vestlandet. Han var ikke spesieit stor, men han var godt bygd og svært sterk. Han fikk bruk nr. 3 (1 Mark 15 Øre) av svigerfaren Ole Knutsen. Der var ikke hus på bruket, sa Gjert bygde opp de husene som står der i dag. Tømmeret og materialene ble fraktet inn pollene og sa bar han alt på ryggen inn til Li. Ingeborg og Gjert var så vidt jeg kunne forstå et svært ulikt par. Hun var stor, mørk, streng og ble fort sint. Men hun var også dypt religiøs, pinlig rettferdig, gavmild og godhjerta. Og hun førte en uopplørlig kamp med de krefter i seg som hun prøvde å bekjempe. Hun kalte dem for Satan, og med denne Satan kjempet hun mang en drabelig kamp, med varierende resultat. Men uten sverdslag lot hun seg ikke slå av verdens ondskap. Hennes religiøse forestillingsverden var merkelig sterkt preget av billedliggjøring og personifisering, sa jeg lurer på om ikke det blomstrende språket og billedbruken i skriftene til Petter Dass kan ha bidratt til en slik forestillingsverden.

Hun hadde gatt på Amtsskolen og var derfor noe bedre forspent med kunnskap enn de fleste gardkjerringer bade på den tid, og for så vidt også i all den tid jeg vet om. Da jeg begynte a huske henne hadde hun vært blind i mange år på grunn av slektssvakheten grønn stær, som det den gang ikke var mulig å gjøre noe ved. Men hun husket godt og kunne bade Holbergsitater og Peter Dass. Meg lærte hun en lang sang om ”Norges Herlighet”, forfattet av Johan Nordahl Bruun. Jeg husker den ennå, og den begynner slik:

Boer jeg paa det høie field,
Hvor en Fin skød en Reen med sin Riffel paa Skien
Hvor der sprang et Kildevæld,
Og hvor Ryperne plasked i Lien osv.

At radioen kom syntes hun var et stort fremskritt, men hun skjønte ikke riktig hvordan det gikk til. Hun hørte stort sett søndagsgudstjenesten, og da var hun i kirken for alvor. Da måtte det være absolutt stillhet. Hun reiste seg og satte seg på de riktige plasser, og når det var salmesang sang hun med, for hun kunne salmene utenat. Jeg hørte aldri at det var salmer hun ikke kunne tekst eller tone pa. Og når preika var over, og det kom annen prat og musikk i radio en, sa ho at nå kunne de bare «balle over», for hun trodde at det var noe som stod og gav fra seg lyd hele tiden, og som man kunne dekke til når en hadde hørt nok. Gjert på sin side var en svært stille og arbeidssom kar. Han kranglet ikke med Ingeborg, og det var sikkert også det mest fornuftige. Han var ingen kløpper i det boklige. Han leste ikke, og det var vel bare sa vidt han fikk til å skrive sitt navnetrekk. Men det er heller ikke sa rart, for fingre som mest var krøkt om spaden og årene kunne ikke bli særlig velegnet til skriving.

Til forskjell fra profesjonelle fiskere flest, var han også en dyktig bonde. Han hadde med seg kunnskap og gamle tradisjoner på dette omrader fra Sogn. Hans Farfar Jon Ottesen, Opdal hadde tatt premie av Det Nyttiges Selskab for stenbryting og Agerbruk i 1841. Og dessuten hadde han vel sett seg litt om, når han for omkring på fiske. Han fortalte at han hadde vært oppe pa Rønvikjordene i Bodø og sett på hvordan de grøftet jord som skulle dyrkes. Han satte sa i gang med grøfting og dyrking av jord og myrer inne på Li. Sammenlignet med datidens gammelmodige høstingsbruk ble det en svært moderne og veldrevet gard inne på Li. Mange av Gjert sine kistegrøfter av gråstein står der nok ennå etter 100 år, og virker like godt. Men med dagens tunge utstyr er de ikke lengre brukbare på myrene, og annet skal man heller ikke vente. Gjert fant seg vel til rette på Li, og han syntes det var et Eldorado å dyrke jord der sammenlignet steinrøysene i Merkesdal.

På sine gamle dager var han lite å se på jordene, men han fortsatte med fisket. Om somrene fisket han av alt som var i pollene, fra sild og sei til laks og ørret. Han var oppe i 4 - tiden om morgenen og så i garna, og så kom han heim med fisken når de andre stod opp. Roald Lie fortalte i sin tid at en gang han kom heim fra fest i 4 - tiden om morgenen. Da for Gjert roende ut gjennom straumene.

Om vintrene etter at han hadde sluttet som aktiv fisker, kunne han ikke være heilt borte fra værene. Da reiste han til Stamsund, og kjøpte torskehoder. Dem hengte han opp til tørk, og utpå sommeren solgte han beholdningen. Det var neppe noen særlig fortjeneste i dette, men han fikk i hvert fall være med på skreieventyret så lenge han klarte. Men etter hvert som kreftene minka måtte han gi opp dette også. Det var sikkert veldig tungt for han å gi opp. Svært ofte kunne han stå i timevis på innersiden av stua når det var austlig vær. Da lyttet han etter fiskerflåten i austligdraget. I virkeligheten var det ingen ting å høre, men på en eller annen måte var han nok med innpå Straumen igjen.

Ja, det gikk nedover med de gamle, og det var mange av dem, som bodde hos Ola og Jetta. Først var det Ingeborg og Gjert som hørte heime der, og en tid før krigen bodde Jettas pleieforeldre Edvard Angelsen og søsteren Marie Angelsen der et års tid mens de fikk bygd hytten sin borte i Finnhaugene. Deres nevø Øystein Angelsen, som de hadde solgt sin gård til, hadde kastet dem ut. De kom forresten tilbake til Ola og Jetta da de ble så gamle at de ikke kunne greie seg sjøl en gang i 1960 - årene. Og like etter at krigen brøt ut kom også Jettas far Kristoffer Bendiksen til Li, og ble der til han døde. Tidligere hadde han bodd i en rorbu ute i Borgvær, der han drev med garnbinding og garnbøting. Han var ufør i en fot og lite bevegelig.

Det var forresten Edvard Angelsen som lærte meg å lese, et par år før jeg skulle begynne på skolen. Jeg hadde kommet over en ABC - bok, og når de heime ikke hadde tid til å stauke med meg, som de sa, så tok jeg boka og gikk bortover til han Edvard Angelsen. Han hadde naturligvis lite å gjøre, så det var sikkert en kjærkommen avveksling for han å lese litt med meg. På den måten ble det til glede for alle parter.

En gang bare gamlingene var heime alene, så skulle Gammel - Ingeborg koke kaffe til kallene, men da glemte hun å stenge kranen, og det oppdaget ingen av dem før de ble våt på føttene. Det ble naturligvis en dyp krise, for den ene var halt og den andre blind, og de så for seg Jettas humør når hun kom hjem og fikk se oversvømmelsen. Til alt hell kom Bergljot innom. Hun hjalp dem med å få bort vatnet, og måtte love å holde tett. Kristoffer betalte Bergljot gladelig 25 kroner for krisehjelpen. Gamlingene hadde forresten mye moro etter at Kristoffer Bendiksen kom til Li. Han var en lettliva kar, og svær var han til å fortelle historier. Ikke alle var like stuerene, men sjøl Ingeborg med sin strenge kristendom kunne ikke unngå å bli i bedre humør. Det gikk mot slutten med alle gamlingene, men så skjedde det som alle i huset hadde ventet på i årtider. Jetta var plutselig blitt gravid, og da måtte det gjøres plass for den nye verdensborger som etter hvert skulle bli Gisle Lie. Det ble holdt familieråd og man ble enige om at Ingeborg måtte flytte heim til oss på Nyheim. Men alle var klar over at hun godt kunne finne på å sette ned foten, og da var videre forhandlinger uten hensikt. Mor fikk i oppdrag å legge frem saken. Hun fortalte Ingeborg at hun hadde to store nyheter å fortelle en god og en dårlig. Hun startet med den gode, og fortalte at nå skulle Jetta ha små. ”Nei er du besett!” sa min religiøse bestemor: ”Ja, da har de nu ikke det å si, at det ikke er gagn i han Ola” Hun ble så begeistret for nyheten at hun godtok å flytte til Nyheim på direkten. Men det var selvsagt ikke bare bare å flytte ut fra kjente omgivelser når en er blind. Men en klar dag i februar 1942 var den gamle reiseklar. Gjert var så pass dårlig at han låg for det meste oppe på kjøkkenloftet. Men Ingeborg tok med høg røst en verdig avskjed med han gjennom loftgulvet. Det var ikke mye romantisk søtsuppe, men hun gråt litt, takket for alle gode dager ilag og sa at nu fikk han bare ha det så bra, og de så ikke hverandre mer i dette livet. Etter avskjeden bar det ut på tur. Hun var iført lugger, og hadde neppe vært utenfor døren på mange år. Jeg tror det var Mor og Lillemor som leide henne heimover. Hun kjente solen ansiktet og luggene mot skaresnøen som i barndommens dager. Da glemte hun straks den alvorlige avskjed med sin livsledsager, og hun lo av full hals, for det var ennå mye i verden som var akkurat slik det alltid hadde vært. Solen var der. Skaresnøen var der, og luggene. Men hos menneskene må alle fødes, vokse, eldes og dø. Det er bare etter naturens orden, etter Guds vilje, som hun ville ha sagt. Og den setter man seg ikke opp mot. I hvert fall når man hadde hennes tro og erfaring. Gjert døde samme året som hun flyttet, 20.10.1942. Det begynte med prostatabesvær, og i den tiden kunne man ikke rette på mye, så det bare gikk sin gang. Han hadde mye vondt, men sa ikke stort nå heller. En dag ba han sønnene opp på kjøkkenloftet, og gav dem hånden etter tur, og så døde han stilt og rolig som han hadde levd. Samme høsten fikk Gammel-Ingeborg hjerneslag. Hun trillet over en søndags formiddag mens mor og far var i fjellet og så etter sauer. Bare Ingeborg og jeg var heime. Jeg ble sendt etter han Ola, mens Ingeborg fikk den gamle til sengs. Fra da av gikk det fort ned over bakke. Hun ble dårlig til å snakke og venstre hand og fot var det ingen gagn i, sa hun matte mest ligge. Hun døde 6. 11. 1943.

 

(Edv. Valberg 2000)