Familien Valberg

GUNHILD PAULINE GJERTSDATTER Ll (1894 - 1978)

Født 28. 11. 1894 på Li, i den eldste gammelstua som Jacob brukte til smie før den ble revet en gang i 1940 - årene. Hun gikk på Bøstad folkeskole under lærer Henrik Hulaas. Det var tydelig at han nøt stor respekt, og han hadde stor betydning for innprenting av folkeskikk og livsholdninger hos sine elever. Mitt bestemte inntrykk er at denne læreren, og det følgende ungdomslagsarbeid på Bøstad var en sentral faktor, som bidro til å forme en positiv livsholdning og en kulturell oppvåkning hos mange av dem som var med på dette. Gunnhild forsømte kun 5 dager med gyldig grunn og 4 dager uten gyldig grunn, som det heter, etter 84 ukers skole. Hun ble konfirmert i 1910.

Fra 1. 4. 1913 til 1. 4. 1914 gikk hun et fullstendig kurs ved Nordland Amts Husmorskole ved Bodø. Hun var den første fra Borge som gikk på denne skolen, og hennes karakterer var svært gode. Hun ble hemmelig forlovet med Karl Valberg 2.7. 1916 på ”Litjorda” oppe i Dalheia, og først i september 1916 for Karl til Svolvær og kjøpte ringer slik at forlovelsen ble offisiell. Fra nå av er Gunhild og Karls historie parallell. Hun på sin side lot det skinne gjennom at den brunbarka drengen fra Sør - Dakotas hveteåkre ikke virket det minste imponerende da han dukket opp ved Borgkjerka for første gang etter heimkomsten. Men litt interessant må det ha vært, for han begynte tidlig om våren i 1916 å svinge innom på Li. De vart sannsynligvis kjent på heimveien fra kirken, og da så de vel fort begge to, at de bare måtte ha hverandre.

Jeg vet ikke hva de hadde planlagt å bruke livet til. Karl hadde jo etter hvert skaffet seg en utdannelse, som førte til fast jobb, og lønn som var til å leve med. Men likevel ble det mye flakking, og til all god slutt endte de opp som bureisere på Li Dette var økonomisk sett det dårligste alternativ, så jeg har spekulert en del på hva årsaken kunne være til at de havnet på Li. Sjøl sa de vel at det var dårlige tider som førte til dette valget, men hvorfor velge det dårligste alternativ i dårlige tider? Det kan være at Karl var en vandrer av natur, og at han ikke fant seg til rette lenge på en plass, men som bureiser på Li ville han bli sterkere bundet enn i noe annet yrke, så denne teorien holder ikke. Jeg tror kanskje heller at det var slik at Gunhild følte seg sterkt forpliktet til å være i nærheten av sin foreldre, og at Karl måtte være der hun ville være. Dette sammen med en viss idealisme om å være med å bygge opp den unge nasjonen, som Norge den gang var, har nok vært av betydning for valg av livsrolle. Vi får huske på at mange i denne generasjonen var idealister og kulturskapere. De levde etter verdinormer og prinsipper som vår generasjon med sin forbrukermani og kulturoppløsning ikke er i stand til å fatte.

Nå ja, Gunhild og Karl ble i alle fall på Li resten av livet. Etter at Karl døde 25. juni 1967, Ble det vanskelige år for Gunhild. Hun la noen blå ”Forglemmegeil” i kista til Karl, og seinere vart livet uten noen særlig mening. Til å begynne med tok hun seg en tur til Bodø og Helgeland, på verste vinteren. Men hun ble snar, før det vart skikkelig varmt i luften var trekkfuglen tilbake i bakkene på Li. Og der tilbragte hun det meste av tiden. Etter et alvorlig sykeleie i 1976, bestemte hun selv at nå var det på tide å flytte på sykehjemmet, og da hun slapp ut av sykehuset på Gravdal var det ledig plass for henne på Sykehjemmet. Hun som alltid ville være på Li, innså nå at det ikke var tilrådelig å være der alene lengre. Hun kom til å trives godt på Gravdal, og etter hvert som hun kvikna til etter operasjonen ble hun en flittig arbeider på vevstua. Dette var en gammel hobby som det nå ble muligheter til å ta opp på nytt. På foråret i 1978 begynte hun å skrante igjen. Det var en vondartet hjernesvulst som det nå ikke var mulig å få bukt med. Jeg vet ikke om hun viste det eller bare kjente det. I alle fall var hun helt klar over hva vei det bar. Og da ville hun ta en siste tur til sine. Hun reiste med en av døtrene fra Lofoten til Helgeland, og jeg kjørte og hentet henne på Steiro. Hun syntes det var kjekt å kjøre så langt, og se så mye av Norge, fra veien. Det var for henne en helt ny opplevelse, og vi var svært heldige med været. I sine gode perioder var hun svært kvikk, men hun fikk av og til perioder med smerte og forvirring, og da gikk hun for seg sjøl og satte seg. Hun var hos oss i Sprova fra St.Hans, og til jeg fikk sommerferie en gang i juli. Så ble hun med oss tilbake over Saltfjellet og Hamarøya, til Li. Men da var hun så trett at hun bare ville fare tilbake til Sykehjemmet med det samme. Etter dette gikk det fort nedover med henne. Hun døde 9. 12. 1978, og ble gravlagt 15 12. s. å.