Familien Valberg

Karl ble født 9.4.1889 på Valberg. Han ble døpt 17.5. samme år. Faddere var ungkar og fisker Kristian Andersen, Skjellhammervik og ungkar og snekker Bernt Grenstad, Mosjøen. Den siste var byggeleder ved oppføringen av Valberg nye kirke. De andre fadderne var Bergitte Hansen (fosterdatter hos Ellingsen på Valberg Nedre) og enkemadam Trine Øeding, som bodde i det huset Johan Matisen etterlot seg på Valberg, og som Edvard Benjaminsen overtok etter hvert.

Karl ble konfirmert i 1904 i Borge. Han hadde i sin barndom tendenser til noe de kalte for barnelammelse. Det gav seg utslag i epileptiske anfall, og av den grunn ble han skånet for mye av sin skolegang. Dette passet Karl godt, for han var vel kanskje i likhet med sin far ingen utpreget teoretiker. Karl brukte sine barneår mest til ferdsel i skog og mark, og resultatet var at han ikke bare gjenvant sin helse, men han opparbeidde seg en usedvanlig steierevne og kondisjon som holdt livet ut. Han tok som den eneste i slekten opp jegerarven etter Jacob Carlsen og oldefaren Edias Carlsen. De var i sin tid berømte jegere, og Karl stod i så måte ikke langt etter. Han fikk sitt første haglgevær da han var 12 år gammel, og han ble etter hvert en meget habil konkurranseskytter.

Han prøvde seg også som utforløper lenge før dette ble offisiell konkurranseidrett. Tidlig en morgen etter et langvarig snøfall begav Karl seg på ski opp i Hestlitinden. Han kunne vel være i 12 - 13 årsalderen, og han strevet seg opp så langt han kunne komme i løpet av formiddagen. Lars Ellingsen på Valberg Nedre hadde fatt øye på denne fjellklatreren med skiutstyr, men da han forsto at tanken var å renne ned på ski, da våget han ikke å se på, men gikk inn før nedturen startet. Heime var det ingen som ante hvilke storverk som nå skulle utøves i fjellet av den som ikke hadde skoleplikt p.g.a. sykdom. Når han omsider ikke kom lengre opp slapp han seg utfor fjellet. Ifølge ham selv mange år seinere var det som å møte veggen. Farta auka så grassat at han ble blåst bakover før han viste ordet av det, og så bar det kant i kant nedover brattlia inntil alt stoppet av seg selv. Gutten var utrolig nok like hel, men han braut av begge skiene og begge stavene, ei ski sågar på to plasser, så det var ikke botvon i utstyret mer. Denne historien levde lenge på folkemunne i Valberg.

I sin tidligste ungdom ble han ansatt som landpostbud i Valberg. Ruta gikk over Helloshalsen til Lyngedal og Grunstad i Borge og tilbake over Haugen og Austgårdene. Ruta gikk to eller tre ganger i veka til fots eller på ski, så kondisen ble etter hvert svært bra. Flere i familien har således fortalt om en sommersøndag da han var på sitt likeste. Ungdommen skulle tradisjonen tro fare til Borgkirken, og været var høvelig. De rodde da fra Valberg til Rolfsforden, gikk over Kjøndalsheia, lånte båt på Li og rodde over Pollen til kirken. Karl fikk ikke være med for faren hadde bestemt at han skulle melke kyrne og få hestene på beite. Han satte i gang med jobben, og fikk oppgavene unna i en fart. Så sprang han opp Ånesene, over Vardheia, rundt Pollen og til kirken. Så da resten av gjengen fra Valberg kom roende inn mot Borgsjøen, sto Karl og tok imot dem på land. «Ka i Guds navn, her er jo han Karrel» sa Julie da hun oppdaget hvem det var kommet landeveien i ekspressfart.

I 1907 ekserserte han i H. M. Kongens garde i Oslo. Frigjøringa fra Sverige var av helt ny dato, og nasjonalromantiske strømninger gjorde vel sitt til at den spreke gutten ville starte på en offisersutdannelse. Men han fikk trøbbel med et kne under en utmarsj fra Oslo til Mjøsa, og restitueringen tok så lang tid at han gav opp den militære løpebanen. Dette var kanskje av flere årsaker en riktig beslutning, og det skal vel heller ikke stikkes under en stol at han egentlig var en ustadig sjel som led av en uhelbredelig trang til å prøve det uprøvde.

Vi legger ellers merke til at han allerede nå hadde brutt med familietradisjonen om å ta en vinter på Vefsn Folkehøgskole. I stedet ble han sendt til Nordland Landbruksskole i Bodø 1908 - 1910. Han var den som var minst teoretiker i søskenflokken, og faren hadde antakelig planer om at Karl skulle overta bruket på Valberg etter hvert. På landbruksskolen var Karl muntrasjonsråd og spilloppmaker i større utstrekning enn lesehest. Han hadde som sagt skulket mye på folkeskolen på grunn av epilepsi, og han var vel ikke av de som hadde tid til å lese stort på Landbruksskolen men likevel gjorde han det rimelig bra. Det var jordbrukslære, grunnfagene, tegning og landmåling som var hans sterke side. Det foreligger komplett dagbok fra Landbruksskoletiden. Fra denne gjengir jeg en historie som er nokså typisk for han. På denne tiden hadde elevene hver sin uke med stalltjeneste. Foruten stell og puss av dyrene så var det stallkarens plikt å kjøre rundt med rektor, når han skulle til byen, samt hente gjester i trille.

Karl svimet rundt i sin gamle konfirmasjonshatt, som etter hvert begynte å bli noe medtatt. Han fikk da påpakning av bestyreren for at hatten var for shabby. Bestyreren sa at han så ut som en slusk i den hatten. Da fikk Karl bare på jævelskap låne seg en staselig sylinderhatt, kvite hansker og silkesjerf til neste representasjonsoppgave. Men det ble ikke kommentert.

Av dagboken framgår det ellers at han la ned mye tid på lagsarbeid og kulturaktiviteter av ulike slag. Om våren i 1909, mens han var på ferie fra landbruksskolen var han med og startet Ungdomslaget «Skogstjerna» i Valberg. Ellers hadde de fått kinomatograf i Bodø på den tiden og elevene fra Landbruksskolen var nok ofte i byen og så på dette fenomenet. Det var ikke spillefilmer som den gang ble servert, men korte små filmsnutter om vidt forskjellige tema. Dagboken nevner programmet 7. mars 1910: Fasankoloni I Frankrike, elefanter som drev gymnastikk, elefanter som badet seg, og som slåss. I tillegg var det visning av serier fra Buffalo Bills liv og opplevelser, en engelsk flåtemanøver, indiske landskaper, osv. Elevene var i følge dagboken ofte på Kaffistova og fikk seg noe snadder, som han sa.Han var dessuten en populær og hyppig gjest på den såkalte Valkyrien (der jentene bodde). En gang, kanskje flere, ble han der så lenge at daghavende lærer hadde stengt dørene. Da måtte Karl gå gjennom undervisningssalen og krype ut vinduet når han skulle tilbake til Valhall (der guttene bodde). Han var med på mye, så det ble sikkert litt kostbart for han. Han fikk låne penger av skolen og bestyreren for å handle bøker. Men han betalte punktlig tilbake sin skyld, og maste sikkert om mer penger heimefra, for han noterte stadig små pengesendinger med glede. Faren hadde nok bra økonomi, men det var mange å dele på, så han ble sikkert en kostbar fyr å holde gående borte i Bodø. Dette var neppe etter Edvard Jensas oppskrift, så jeg regner med at det var moren, som i all stillhet stod bak brevene med lommepenger. Etter lesing av dagboken har jeg nå forstått at han var langt mindre økonomisk nøktern, og langt mer oppfinnsom på ulike felter en f. eks. sønnen.

21.3. 1910 reiste han fra Landbruksskolen etter å ha svermet rundt kirka med en husmorelev som han kalte X. Han dro med hurtigruten til Svolvær, og videre med lokalbåt til Stamsund der en av brødrene kom å hentet ham i robåt. Det tok to døgn å reise på denne måten fra Bodø til Valberg. Den unge agronomen begynte straks blære far sin hvordan gården skulle drives, og det endte som det måtte, med strid blant de lærde. Edvard Jensa kunne nok anerkjenne nye metoder og teknikk, men det økonomiske roret ville nok den gamle skipper ha i sin egen hånd. Etter disse konfliktene titulerte Karl han i dagboka for «Krutgubben». Men Karl fikk ellers god anledning til å vise sine ferdigheter i praktisk virksomhet på gården, og da var det særlig han og Daniel som stod for arbeidet. Det var sikkert en fjær i hatten for den unge agronomen at han ble budsendt som konsulent i grøfting for bøndene på Lyngedal. Han gikk fram og tilbake over Heloshalsen for å utføre oppdraget.

Den eldre broren Bård dro til Finnmark på fiskearbeid tidlig i april. Han var hyrt av Andreas Gjerp som hadde begynt med fiskekjøping der oppe. Karl fikk tilbud om å bli agronom hos en som het Sverdrup i Dyrøy for 40 kroner pr. måned pluss alt fritt. Karl syntes det var for lite, og forlangte 45,-, men han hørte ikke mer fra Dyrøybonden, og alt så litt trist ut. For å bøte på langsomheten segla Karl og Halvdan Buøy (Brynjulvsen) til Kabelvågmartnan. De starta ved nitiden om kvelden 29. 6. i en dekksbåt som Halvdan åtte. Det var austlig vind så de måtte krysse seg fram. Men om morgenen i totida segla de riggen over bord, og ble liggende å reke aust for Henningsvær. Etter noen timer kom det ei fiskeskøyte og slepa dem opp til Henningsvær. Der fekk de stelt både seg og riggen, og så bar det i seglinga på nytt. De kom seg både til Kabelvågmartnan og heim igjen uten mer dramatikk.

Da de kom heim lå der beskjed fra Prosten Hans W. Dop Smith på Trondarnes, at Karl måtte komme å være agronom hos ham. Lønnen var nå 45.- pr måned pluss alt fritt, så nå slo han til. Den 5.7.1910 for han med lokalen fra Valberg kl. 3 om morgenen. Han kom til Svolvær klokken 16.30, og gikk på hurtigruta 20.30. Han kom til Trondarnes prestegård ved 5 - tiden om morgenen den 6.7. Dette viser at hurtigruta gikk om lag like fort for 90 år siden som i dag, men at det var reisene med lokalbåter som tok tid. Tjenesten hos prosten på Trondarnes ser ut til å ha vært et sjokk for Karl. Han hadde vel fra sin tidligere erfaring gått ut fra at alle var noen lunde likeverdige, men her kom han til et utpreget klassesamfunn, med prosten som suveren potentat, himmelhøg hevet over agronomer, drenger, husmenn, rekende samer og tjenestepiker. Han ble en slags driftsleder i slåtten, så han havnet vel noen lunde midt på rangstigen, men han verken kunne, eller ville godta systemet. Utstyr og gjerder var mer og mindre til nedfalls, og nepeåkrene var overgrodd av ugras. Han rettet opp noen gjerder, og plukket ugras en hel uke, så fingertuppene var nesten i filler. Etterpå begynte slåtten. Prosten tok inn en del hjelp til slåtten, så den ble rimelig bra avviklet. Mesteparten av den beste enga ble hesjet, men de hadde også mye skrapslått som det tok flere uker å fullføre. I tillegg til å arbeide full dag, måtte Karl opp om nettene for å kjøre skyss med familie, giester og kirkestørrelser. På søndagene hadde han eneansvar for at ikke hester og bufe skulle bryte seg gjennom de gebrekkelige gjerdene og gjøre skade på innmarka, så da var han gjeter. Det var ellers snaut med kosten, og om søndagene var det ikke frokost i prestegården før kl.11.30. Derfor måtte gjeteren fare til husmannen Jørgen Hansen Skjæret og kjøpe seg søndagsfrokost.

24.8. var slåttonna vel og vakkert over, så da mannet Karl seg opp og fortalte Prosten at nå ville han slutte, og etter en god del parlamentering gikk prosten med på det. Før dagen var omme var Karl kommet seg ombord i hurtigruta og var nå på vei heim. Her vart han med på grøfting og potetopptaking og han smidde noen redskap for Jacob Larsa i Rolvsforden. Han for i skogen og fant emner til skjæker, som han laget drag av slik at de kunne pløye med to hester.

Dagboken sier ingen ting om videre planer, men plutselig lager han seg en stor svart reisekoffert og forlater Valberg med kurs for USA. 26.9.1910. Andre dagen kom han til Bodø, og søndag 2. oktober til Trondheim. Her fikk han ordet med papirer og billetter og gikk om bord i Wilhelmsenbåten «OSLO» som gikk fra Trondheim i 11 - tiden 6. 10. 1910. Båten var innom Ålesund, Bergen og Stavanger før den la ut på Nordsjøen, i 2 - tida om natta 9,10. Karl skrev at det var bare ca. en segls vind, så de kunne stå ute på overdekket å se gamlelandet synke ned i havet. Dagen etter var de kommet til Hull i England ved 11 - tiden. Etter en kort middag i Hull for de med toget over til Liverpool. Karl skrev i dagboken at hele overfarten gjennom Nord - England var som å reise giennom en by, så tettbygd var landet her. Dette er jo Englands tetteste røyk og industriområde, så det er sikkert ennå verre i dag. De ble gående noen dager å vente i Liverpool, men lørdag 1 5 . 10. gikk de ombord i dampskipet «LAURENTIA» og forlot Liverpool ved ti-tiden om kvelden. Det vart lite å ta seg til ombord, så det ble mest kortspill, og driving rundt om i båten. Torsdag den 20.10. kom skipet inn under Newfoundland. Dagen etter kom de inn i St. Lawrencegulfen og fortsatte gjennom St.Lawrencebukta mot Quebec. Det var nydelig vær med dans og glede om bord for en vellykket overfart. Karl skriver at landskapet på sørsida var svært pent, bølgeformet med jevn stigning fra sjøen og oppover. Natt til 22. 10. kom de til Quebec. Der fikk de ordnet med emigrasjonspapirene, og kjøpt proviant til togreisen inn i USA. De for med ferge over St. Lawrenceelva og med jernbanen videre. Den 23.10. passerte de Lake Ontario og kom til Toronto kl. 11 .00. Ved 18 - tiden den 23. passerte toget i en tunnel mellom Lake Huron og Lake Superior, og dermed var Karl kommet til USA.

Den 24.10. ca. kl. 5.30 kom de til Chicago. Der fikk han skyss til en annen jernbanestasjon og reiste vider 2 ½ time seinere. Om morgenen i 8 - tida, den 25.10. kom Karl til Henry, Sør - Dakota. Der telefonerte han til sin onkel Martin Vik, som kom og hentet han om ettermiddagen. Det hadde da gått akkurat 29 dager siden han forlot Valberg. En Amerikareise på den tid var ikke snargjort.

Han befant seg nå helt vest og nord i Sør - Dakota. Dette var et område med mye norsk bosetning. Trafikknutepunktet Watertown ser ut til å ha vært senter for distriktet, men det var en hel del mindre stasjonsbyer som lå i rimelig kjøreavstand fra hverandre, slik at en kunne rekke fram og tilbake mellom dem, på dagen. Hovedknutepunktene i dette utprega norske distriktet var Henry, som lå ved jernbanen, og som Martin Vik (el. Wick) bodde i nærheten av, og Vienna, Napels og Byrant, som lå Iitt sør for Henry.

Karl skrev ingen ting i dagboken i løpet av de første 5 dager etter ankomsten til sin onkel. Antakelig var det stor stas og mye å fortelle fra gamlelandet. Det er også mulig at de reiste litt rundt for å hilste på slekt og venner ute på prærien. I velkomstgave fikk han gevær og en del ammunisjon, så det første han skriver om 30.10 er at han har vært på andejakt nede ved noen innsjøer.

Seinere gikk han mer og mer over til farmarbeid, og han ble hos Martin Vik fra oktober 1910 til november - desember 1911. Her gikk han som dreng, og det er usikkert om han fikk noe særlig lønn av onkelen, men han var med og fikk lære hvordan et år sveiv rundt som farmer på prærien. Han deltok i det arbeid som årstidene tilsa og ble kjent i nabolaget, men noe særlig engelsk lærte han seg ikke, for det meste gikk på norsk. 2. desember i 1910 kjørte Martin «grain» til Henry, og da kom han tilbake med skøyter til Karl, som antakelig hadde mast om å gå på skøyter på Lakene, som nå var tilfrosne. Søndagen etterpå begav han seg til en innsjø som de kalte Langlaken, men isen var ikke som i Norge, noterte han i dagboken. Den var full av jord og sand fra åkrene omkring, så den nesten ikke var til å gå på. I dag er vinderosjon sett på som et betydelig problem fordi matjorda forsvinner sakte men sikkert fra Præriens åkerland.

Han beskriver ellers en tørr og blåsende kald vinter med mye snø- og moldfokk. Dette blåkalde vindpresset blir plutselig avløst av regn og mildt vårvær over prærien i siste halvdel av mars. Og da startet arbeidet med pløying, steinrydding, såing, potetsetting osv. fram til juni måned, og etter hvert går våronna over til høsting. av gras korn og poteter. Om høsten og vinteren gikk det mest i tresking og kjøring til nærmeste by med produktene. Det var åpenbart et liv i evig slit for å utnytte årstider og resurser til å produsere mest mulig salgbar kornavling, for å skaffe inntekter. Men samtidig dyrket en potet, grønnsaker og frukt på farmene, og holdt kyr og griser til å dekke eget behov. Dette ført til at de sammenlignet med slitere i Norge levde som grever, og det var kraftig mat i overflod. Karl hadde mang en gang stjerner i øynene når han fortalte om de gode fleskpannekakene som ble servert på farmene i de lange onnetider.

Slik det var den gang, kunne folk som gikk inn i denne livsformen, som præriefarmer, slå seg opp til jevnt god velstand og lettvint forsørge sine familier. Og det var bare en betingelse for å lykkes. En måtte arbeide som en slave, seint og tidlig, ørk og helg, i takt med naturens rytme. I de korte vintermånedene kunne en ta det mer med ro, men alt måtte være vel forberedt til vårene, og det som kunne gjøres av reparasjoner og utvidelser, måtte gjøres om vintrene. Dette høres ut som et slaveliv, som ingen ville ha gjennomført i dag, men faktum var at de emigranter som kom fra nød og håpløs elendighet i Norge så på dette som et eventyr med muligheter til å få noe ut av livet. Arbeid og slit var de vant til, men heime kastet ikke arbeidet så mye av seg at de kom noen vei likevel. Derfor ble prærieslitet et eventyr for de som beit seg fast her og hadde evne til å arbeide sjølvstendig. Men latsabber og forvente pappagutter ble naturligvis enda større tapere i Amerika enn heime dersom de ikke klarte å tilpasse seg.

Først i januar 1912 flytta Karl fra Martin Vik og Karen. De trengte vel ikke mer hjelp på farmen, og Karl måtte skaffe seg større aksjonsradius og eventuelt prøve å gli inn i det amerikanske samfunn. Men han tok ikke spranget ut i det store Amerika. Han flyttet til sin slektning Alvin Valberg, som drev farm i nærheten av landsbyen Vienna, og som låg ca. en dagsreise fra Henry, der Martin Vik holdt til. Denne Alvin Cornelius Høyerdal Benjaminsen, som kalte seg Valberg i USA. var en nær slektning av Karl. Karl og Alvin var tremenninger på Karls farside. Dessuten var Alvin og Karls mor Bergitte, søskenbarn. Så her ute på prærien var det bare tjukke slekta, hvor en snudde seg. Alvin var gift med Helene Gjerp, som var datter av Oluf Gjerp og Dina Danielsen. Hun var derfor også fødd på Valberg Øvre. Det later til at Karl bodde hos Alvin, og hjalp til med forefallende arbeid, men samtidig begynte han på en slags folkeskole i kretsen hos Alvin ved Vienna, 8. januar i 1912. Hensikten var å lære bedre engelsk, men etter lærebøkene å dømme ser det ut til at det også ble undervist i amerikansk historie, og en del regning. Mens han var på denne skolen, vinteren 1912 fortalte Karl at en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at nå hadde et menneske for første gang satt sin fot på Sydpolen, og at han som stod for denne bragden het Roald Amundsen og var fra samme land denne karen her sa han, og peika på Karl. Karl fortalte seinere at akkurat da var han mektig stolt av å være nordmann.

Det framgår ellers av dagboken at han ikke hadde fått noe skikkelig oppgjør for sitt arbeid hos Martin Vik, men han baksnakket aldri sin filleonkel, sjøl om en nok kunne merke at han ikke hadde særlig respekt for Martin Vik. En gang i slutten av februar i 1912 fikk han Alvin med seg opp til Henry. Der tok de inn hos et par farmere som de kjente fra før. De het Renmo og Albert Haugen, og de var fra Lyngedal og Haugen i Nord - Borge. Der traff de Martin Vik og Karl skrev i dagboken etterpå at han fikk ganske oppgjort sitt mellomværende med Martin. Da kjøpte han seg frakk og andre klær for til sammen 30 dollar, og så bestilte han et korrespondansekurs i hypnotisering, men den kunsten klarte han vist aldri å tilegne seg.

Fra 8.1. til 8.3. 1912 bodde han for det meste hos Alvin Valberg, og hjalp han med litt småting på farmen, men ut i mars ble det en hektisk tid for disse arbeidsløse ungkarene. Da for de rundt på prærien for å høre etter arbeid hos farmerne. Karl sluttet på skolen i første halvdel av mars, og så fikk han arbeid hos en norsk farmer som het Karl Iversen. Han bodde i nærheten av byen Bryant, som lå ca. en dags kjøring fra Henry og Vienna. Karl kom til Iversen 29.3. og da begynte de i følge dagboka å kjøre valseharva i det som de kalte for «smågrainfilene» det var der de skulle ha bygg, havre og hvete.

Om vårene var det mye nordvestkuling og storm som feiet over prærien, og da drev dem på å harvet. Karl noterte at det var slikt et moldfokk at de så mest ingen ting. Påskeaften 5. april kom Iversen fra Bryant med en sykkel som Karl hadde kjøpt der. Han forteller at hele første påskedag drev han ute og trena på «Bicykleriding», og da dagen var over gikk det ganske bra med syklinga. Det var harving av åkrene fram til midten av april. Da sådde de bygg, havre og hvete, og satte poteten. Fra først i mai begynte de å pløye maislandet. Det måtte dem antakelig pløye noe djupene for de brukte 5 hester for plogen. På Maislandet måtte de rydde en del stein, og hit kjørte de møkka fra griser og kyr. Husdyra gikk for det meste ute, men ellers hadde de skur på farmene, som huset dyrene på høgste vinteren. Fra slutten av mai til først i juni sådde de maisen, og etter det ble det en stillere tid. Denne tiden ble benyttet til å stelle hus og redskap, og til å kjøre kultivator i maislandet. Dette var mest av hensyn til ugraset, men dessuten måtte jorda smuldres godt for at maisen skulle trives.

Først i juli måtte graset slåes og stakkes eller kjøres i «Baren» så langt plassen her strakk til. Fra midten av juli var det tid til å høste bygg, havre og hvete i nevnte rekkefølge. Avlinga av «Smågrainen» ble tresket straks etter høsting. Iversen fikk seg et nytt treskeverk i 1912, så da tresket de avlinga til naboen Peter Skoglund, når de var ferdige med sin egen. Umiddelbart etter kornhøstinga, sist i juli - først i august gikk dem i gang med å pløye kornfilene. Denne høstpløyinga holdt dem på med til i slutten av oktober. Det ble etter hvert mye svart land ut over prærien, når det lei så lang på året. Fra slutten av oktober og fram til jul dreiv de på med Maisen. Karl skriver at de «Harsket corn».

Det ser ut til at denne Iversen var en svært drivende farmer, for hele dagboken er full av beretninger om nyttig virksomhet. Men Karl nyttet helgene til å ri på bicyckel til slekt og venner rundt om i countyet, og gjestfriheten måtte være overmåte stor. Det er på en måte forståelig at det var slik for disse farmerne satt en og en utover denne flate prærien. Det var lite annet enn evig slit med jord og grøder, så når det kom en kjenning, ble det nærmest fest. Og en ting til. Farmerne hadde alltid flust med sunn og nærende mat. Den laga de sjøI, så den trengte de ikke å spare på. Karl var åpenbart fascinert av denne gjestfriheten og likeverdigheten som hersket her ute på prærien. Her var det ingen som blåste seg opp. Disse arbeidssøkende vagabondene ble verdsatt på like fot med alle andre dersom de jobbet like hardt og lenge som farmerne sjøl, i onnsens tid. Å ikke ville jobbe, om det var arbeid å fa, var simpelt hen utenkelig her ute. Latsabber av dem en ser nå til dags kunne ikke ha overlevd på prærien i Sør - Dakota.

Karl var også litt imponert av at for eksempel prestene her hadde en helt annen posisjon enn heime. De ble ansatt av farmerne sjøl, gjennom deres kirkeorganisasjoner. Og det var med dem som med landarbeiderne. Man hadde bare respekt for dem dersom de gjorde en god jobb. Noe av det første Karl merket seg her borte var at onkelen Martin Vik reiste til distriktshovedstaden Watertown for å ansette en ny luthersk prest i menigheten.

På en måte var dette livet på prærien et slags eventyr som de fleste norske emigranter satte pris på. Livet var som oftest et verre slit en i gamlelandet. Men den store forskjellen var at her fikk mann etter langvarig og målbevisst innsats, økonomisk uttelling for strevet. Her vaks også sjøltilliten sterk når mann oppdaget at her var det ingen privilegerte, men at alle hadde i utgangspunktet de samme muligheter. Det var mest opp til en sjøI, hvor mye en ville stå på. De som hadde opplevd et slikt samfunn, fikk aldri mye til overs for overstyring, enten det nå hadde karakter av byråkrati eller av politisk overstyring. De trodde på arbeids glede og arbeids lønn, men da økonomien etter hvert brøt sammen omkring dem og de begynte å merke at knapphetens lov også gjorde seg gjeldende her ute i præriestatene, ble det fort til det at folket på farmene ble stokk konservative i politisk forstand. Dette er et særtrekk ved de norske amerikanere og andre etniske grupper med bondebakgrunn. De kom til en ny verden for å bli fri åket fra kirke, adel og offentlig makt. De kom for å jobbe med det de kunne i et område der natur og resurser var så rike at de kunne skaffe seg økonomisk trygghet og utkomme. Mange realiserte drømmen, men etter hvert begynte USA, dette konglomerat av ulike etniske, religiøse, ideologiske og sosiologiske grupperinger å smelte sammen til et mer enhetlig samfunn der forholdet mellom yting og nyting blir avveid mellom ulike grupperinger. I slike tilfeller går det alltid ut over friheten til de som driver sin egen næringsvirksomhet. Når det viser seg at deres tro på at arbeid skal kaste noe av seg, ikke holder i praksis, da har man lett for å holde på sine gamle idealer, i stedet for å tilpasse sin virksomhet i pakt med virkelighetens rammevilkår. Denne form for konservatisme som det norske USA er besjelet av bygger på en svært positiv vurdering av arbeidets verdi. Men grunnlaget for en slik vurdering hører ikke lengre virkeligheten til. Den har sitt opphav i en kort historie, et eventyr, som var forbeholdt et par generasjoner før oss.

Karl var der borte, akkurat da historien begynte å skifte løp. Det ble trangere tider for farmerne på prærien, og dette gikk naturligvis først ut over landarbeiderne. Farmerne måtte innskrenkeog dermed ble det mindre arbeid for de som var avhengige av å selge sin arbeidskraft. Det ble problemer med å holde det gående for landarbeiderne i vintersesongen. Språklig og kulturelt var mange av disse vagabondene bunnet opp i de skandinaviske områdene, så de fleste hadde problemer med å gå ut i det amerikanske storsamfunnet og søke seg jobb i andre næringer. Derfor ble de i det lengste gående omkring hos slekt og venner, å vente på bedre tider. De spilte mye kort, særlig i vintersesongene. Karl skriver at de ofte satt utover nettene, til klokka ble både 2 og 3. Så nå skjønner jeg hvorfor han var en sann hater av kortspill. Da jeg vaks opp var det nedlagt totalforbud mot kortspill heime, og dersom han kom over kortstokker bar det rett i ovnen med dem. Han hadde antakelig brukt så mye tid og penger på kortspill ute påprærien at han ville markere en fare i det som vi den gang så på som uskyldig moro.

I mars 1914 skriver han følgende: «I siste halvdel av mars har jeg tjent 18,50 daler. Av dette har jeg spent 18,10. Jeg har altså bare 0, 40 daler igjen for all knoginga». Det ble betydelig færre rapporter om kortspill etter denne meldinga, så det var vel da han endret syn på spill og spillegalskap.

Det ser ut til at Karl likte seg godt hos Iversen. Han ble der i jula, men han for som vanlig mye rundt til de andre farmerne i countyet. Han ble hos Iversen utover hele vinteren. Der jobbet han litt nå og da, og samtidig gikk han en del på folkeskolen for å lære seg engelsk. Men det var mye farting og kortspill til seint på natt, så da ble skolen sløyfet både tidt og ofte.

1. påskedag, 23 mars 1913 flyttet Karl til en farmer i Codington ved Henry som het K. Sydnes. Der arbeidde han fast til 27.11. De var da akkurat ferdig med å treske maisen. Dagen etter forhan til enn annen farmer som het Hans Nilsen for å treske mais. Dette året jobbet han med tresking hos flere farmere helt fram til jul. Og jula feiret han også dette året hos Alvin Valberg, men allerede 14.1. begynte han å jobbe for en svensk farmer som het G. Knutson. Med små avbrudd jobbet han hos Knutson til ut i november 1914. Seinere var det litt småjobbing med tresking her og der, men det var tydelig problemer med å få fast arbeid. Dagboken ble knappere på opplysninger etter hvert. Han var hos Knutson i jula, og 26.12. 1914 ender hans dagbøker fra prærien i Sør - Dakota.

Tidene var blitt merkbart verre, så nå var det virkelig vanskelig å overleve som «farmhand» på prærien. Jeg regner med at han hadde en del strøjobber utover vårvinteren i 1915, men han innså vel etter hvert at skulle han overleve, så måtte han slå inn på noe annet. Han søkte derfor om opptak på Concordia College, Moorhead Minnesota, og kom inn der som studerende 23.6.1915. Han trodde vel at han skulle få lån hos sine slektninger og venner i Sør-Dakota for å gjennomføre et teologisk studium, men der gikk han 5 på, slik tidene nå var. Han gikk på skolen i 3 måneder, høsten 1915 og da tok antakelig pengene slutt. Enden på visa ble at han reiste tilbake til Sør- Dakota, og jobbet en måned i «harvestern» hos K. Sydnes, så pass at han fikk penger til heimturen.

Nå gikk turen med tog til New York og med Den norske amerikaiinjes «Kristianiafjord» til Bergen. I Washington var det innlagt en storstilt omvisning for amerikalinjens passasjerer, og på denne måte fikk han til slutt se litt mer av USA enn bare hvetefila på Dakotaprærien. Det er rart å tenke på at mesteparten av disse immigrantene, som egentlig skapte USAs posisjon og styrke aldri har sett stort mer av dette store kontinentet enn flat jord og vid præriehimmel.

Det var ikke ufarlig å krysse Atlanteren på denne tiden. I Europa var den 1. verdenskrig i full gang, og «Kristianiafjord» ble bordet av engelske militære utenfor Skottland for å sjekke om de førte kontrabande. Men de kom i hvert fall helskinnet til Bergen, og der var det stor stas for Bergensbanen var åpnet like før. Karl reiste til Oslo med den nye banen, og var vel ikke så lite kry på nasjonens vegne over dette storverket, som en bane over fjellet den gang var. Han kom heim til jul, og mer vet ikke jeg for dagboken fortsetter ikke før 11.6. 1916.

Da var det første pinsedag og Karl hadde gått til Borgkirka, men det var ikke først og fremst preika som stod i høgsetet. Saken var den at han hadde blitt kjent med min mor Gunhild Li, og nå var de blitt så pass kjent at hun fulgte han opp gjennom Dalen og opp mot Vardeheia. Han skriver at de gikk både fram og tilbake og hadde det så fint at han ikke kom tilbake før i 3- tida om morgenen. Gunhild arbeidde da på meieriet på Alstad, og det gikk ikke mer enn 2 dager før Karl gjorde seg ærend til Laurits Karlsen på Alstad, som var onkel hans. Han var selvsagt innom meieriet, og det gikk ikke likere til enn at Gunhild også den dagen fulgte han opp gjennom Alstaddalen. Resten er en høysang av forelskelse, og i hvert fall annen hver helg bar det liksom til Borgkirken. Søndag 2. juli på tur over fjellet fridde han til henne som det heter, og fikk Ja et sted oppe i Dalheia som vi i sin tid kalte for «Litjorda». Det var en idyllisk grønn grasslette midt i skogen. Bjørka stod tett omkring på alle kanter slik at den var vanskelig å finne for dem som ikke var godt kjent. I dag er forøvrig Litjorda helt borte. Bjørkemåleren tok skogen, så nå er det nesten umulig å se hvor Litjorda en gang var. Utenom helgetrafikken hendte det rett som det var at de avtalte stevnemøter på Vardheia. Første september 1916 for Karl til Svolvær med lokalen, og der kjøpte han ringer og et fint lite lommeur til sin kjæreste, for 67 kroner.

Lørdag 2. september kom Gunhild for første gang til Valberg, og om søndagen den 3.opptrådte de med ringer for første gang. Vandringen over fjellene fortsatte som før men været ble lite laglig for kos i det fri. På en av de siste turene over fjellet tok min mor opp en kvast røsslyng til minne om stedet der frieriet hadde skjedd. Hun tørket lyngkvasten, og Karl gjemte den i en bok, som jeg fant etter hans død. Dette var sikkert en utrolig romantisk historie for de som opplevde den, og for deres etterkommere var den jo av direkte livsviktig betydning. Det var en usedvanlig gjensidig kjærlighet, alltid full av håp og humor, og den ble aldri svekket.

Men kvardagen krevde sitt. Torsdag 28. september henta Karl onkel Jacob i Rolvsfjorden, og om kvelden reiste de til Svolvær for å ta hurtigruten sørover. De måtte vente et døgn i Sandnessjøen, og mens de var der gikk de utover til onkel Bård, som Karl neppe hadde sett etter at han kom tilbake fra USA. Onkel Elias kjørte dem ned til Sandnesjøen om kvelden. De kom omsider til Ålesund 4. oktober. Derifra bar det inn til Ørsta der de skulle gå på «Snikkar- og treskjerarskulen» Så bar det til med tegning, treskjæring og snekring for alle pengene. De reiste naturligvis ikke heim til jul, og det kunne vel være hardt nok for en forlovet mann. Karl berget seg økonomisk, for han fikk tilsendt 395 kr som etterbetaling på farmarbeid i Dakota. Mens han var på skolen laga han eikestolene som var på stua heime. Men 31. mars 1917 var kurset over og guttene dro heim. Karl var heime 4. april, og skjærtorsdag 5. april kom Gunhild på ski over Vardheia. Karl møtte henne i Valbergsdalen, og hun ble på Valberg til første påskedag.

Denne gangen ble ikke Karl så lenge heime. Han hadde fått jobb som gårdsbestyrer i Eidsfjorden, hos kjøpmann og disponent for sildoljefabrikken, Kristian Hals. Karl dro nordover 30. april 1917 og var i Eidsfjorden uten opphold til 25. mars 1918. Det var naturligvis tortur for en alvorlig forlovet mann. Men slik var det den gang. Det var en lang og vanskelig vei mellom Lofoten og Vesterålen. Men tiden falt nok lang for på slutten kan en lese mellom linjene at han fant Eidsfjorden noe avsides. Men han laget flere billedrammer og en speilrame på fritiden. Ellers var det nok å stå i med som gårdsbestyrer men de var godt bemannet hos Hals. Der var to husmenn, to tauser og drenger i onnetidene. Da han gjorde opp med Hals før han reiste heim hadde han tjent 532 kroner for 11 måneder. Han kom heim 27. mars 1918. Fredag 5. april 1918 skriver han: «Sydvest, spakt, fint vær. Far og eg skulle til Rolvsfjorden etter dokteren. (Det var Leiv som var dårlig) Bortafor Risryggen fekk far hjarteslag og døyde.

Dagen etter for han til Li etter Gunhild, som kom til Valberg for å hjelpe til med begravelsen. I begravelsen var alle barna til stede, med unntak av Daniel som da befant seg i USA. I tida etter begravelsen ble Karl den som måtte ta seg av drifta heime for å holde hjulene i gang. Han var den eldste heimeværende, han var agronom og den nærmeste til å ta over garden. Og han tenkte vel på det en stund slik situasjonen var. Men dette satte Gunhild seg i mot. Hun ville ikke bli innblandet i en eventuell diskusjon og konflikt vedrørende overtakelse og deling av Valberg Øvre. De var jo mange om beinet, så der kunne det bli litt av vert. Men Karl ble heime og dreiv garden fra 23.9. 1919. I denne tiden ble det mye fram ogtilbake mellom Valberg og Li.

Først i desember 1918 tikk han et oppdrag av onkelen Anton Karlsen, som da hadde avviklet sin handelsforretning i Henningsvær. Anton hadde vært på Handberget og kjøpt en hest, og denne stod nå på Valberg. Det var avtalen at Karl skulle reise med hesten ned til Vegstein, der Anton hadde overtatt en gard. De fikk hesten ombord i lokalen nede i Osen 7. desember. Deretter bar det til Henningsvær, og der de fikk tak i stall. Så bar det til Svolvær der han fikk stallet opp hesten, og så måtte de vente til 9. 12. på en fraktrutebåt som skulle gå til Trondhjem. 10.12. kom de via Sund i Lofoten til Bodø. 11.12. om kvelden nådde de Brønnøysund, og fikk hesten oppstallet på «Vegtind» som skulle gå til Vega om natta. Torsdag 12. desember kom de i land på Vega og Karl tok hesten og begynte å rusle utover mot Vegstein. Men nå hadde det auka på med et landvindsrokk uten like. Et sted på veien tok Karl med seg hesten inn i en torvsjå, for å kvile litt i ly av været. Mens de sto der tok stormen sjåen over hodet på dem. Hesten ble vettskremt og ville ikke gå lengre, så det endte med at de måtte søke nødhavn hos en bonde i nærheten, som het Albert Kolstad. Der fikk både hest og mann husly til neste dag, så de kom til Vegstein den 13. 2. Det tok altså hele 6 døgn å reise fra Valberg til Vegstein på den tiden. På heimturen nytta Karl høvet til å besøke broren Bård som da bodde på Steiro. Han kom heim til jul, og det nye året 1919 skulle komme til å by på en del spesielle begivenheter. Onsdag 25. 6. møtte Karl og Gunhild opp hos presten på Borg og tok ut lysing. De hadde med seg Elias Steiro og Trina Valberg som vitner. Jeg har forstått det slik at Elias og Trina var ute i samme ærende, og at Karl og Gunhild var vitner for dem.

Bryllupet til Karl og Gunhild stod på Li lørdag 6. september 1919. Det var sønnavind og regn hele dagen, men da de kjørte til og fra kjerka var det en liten lysning. Presten Knardahl holdt engod tale som gikk ut på at de måtte passe på å være glade på turen gjennom livet, og det var de vel også for det meste. Presten kom forresten innom bryllupsgarden seinere på kvelden. Han var da på tur til Valberg der det skulle være gudstjeneste dagen etter. På Li ble han buden inn på bryllupsmiddag, og der holdt han også tale for brudefolket. Særlig takka han brura fra ungdomslaget på Bøstad, der hun hadde vært formann en tid. Og så ble det dans på låven hans Gjert.

Tirsdag 23.9 1919 for han fra Valberg, og den 27.kom han fram til Finnmark Landbruksskole, Tana, der han hadde blitt ansatt som handtverkslærer. På Valberg var det Leiv som overtok ansvaret for drifta. Som handtverkslærer ble lønna noe større, 4850 kr året, inkludert dyrtidstillegg og forsørgertillegg. Dette var antakelig brukbare vilkår, om en tar prisnivået i betraktning. Karl kom heim til juleferien i 1919. Og nå skulle Gunhild være med til Finnmarken. De startet fra Li 6.1.1920, og dro sine pakkenelliker på skikjelke over fiellet til Rolfsfjorden. Gjert og Ingeborg fulgte dem over fjellet for å dra skikjelken. Den 11.1. var de tilbake på Bonakas i Tana. De hadde antakelig ikke noen skikkelig leilighet å bo i, så Gunhild dro heim utpå vårsommeren da hun ble gravid. Utpå høsten fikk Karl stipend til etterutdannelse i faget. Han var snekker god nok, men det var vel også behov for å bli en bedre smed. så han fikk plass på Statens kunst og håndtverksskole på Blaker. Han reiste fra Tana 11. 9. og fortsatte til Blaker 1. 10. 1920, etter en kort høstferie.

Den 20 11. fikk han telegram om at en datter var kommet til verden, og det var naturligvis stor stas. Han var ferdig på Blaker 30.4. 1921, og via Steiro kom han tilbake til Li 20.5. Han skriver at litamor var til dåpen 5. juni, og hun fikk navnet Ingeborg etter sin mormor. Og så bar det sporen streks til Tana 6.- 11. 6. Da satte han straks i gang med å restaurere en familieleilighet som de skulle ha for framtiden. Når den var ferdig kom Gunnhild og Ingeborg oppover. Det står ikke notert noen steder, men jeg tror at Ole var med oppover for å hjelpe sin søster med flyttinga. Etter dette ble det et mer normalt familieliv og dagbøkene til Karl får etter hvert store sprang. Det siste notatet er fra 7.3. 1923, og da sier han bare at han den dagen laga en liten kiste til Litamor. (Han skreiv nok dagbøker seinere, bl.a. i krigstiden, men disse har han tydeligvis kastet). På grunn av mangel på dagbøker er Karls videre historie noe mer summarisk.

Høsten 1923 ble han ansatt som håndtverkslærer ved Nordre Gudbrandsdal Landbruksskole, Klones i Vågå. Da flyttet familien fra Tana til Vågå. De bodde på en stor gård ved siden av skolen, der eieren het Fladmoe. De forlot Vågå allerede i 1924, og jeg har en mistanke om at det var Gunhild som hadde mest heimlengsel. Hun var svært avhengig av sin mor som antakelig var noe dominerende. Etter et kort mellomspill på Ørsnes i Vågan kommune, der de kjøpte en bra gård, bar det tilbake til Vestvågøya seinhøstes 1924. De sa at garden på Ørsnes var mye nedslitt, og at det var mye skyld å drages med. Men det spørs, om det ikke først og fremst var Gunhild som ville tilbake til Li.

Tilbake på Vestvågøya opprettet han sammen med Jacob Li et landbruksverksted på Skulbru. Karl stod for smia, og Jacob for trearbeidet. Verkstedet var i drift til det ble solgt i1932. Da hadde begge fått nok å gjøre med sine garder på Li. Jacob arvet sin onkel Johan Olsas gard, og Karl fikk bureising på Nyheim, som var den ene halvparten av svigerfarens gard. Nyheim gnr. 29 brnr.6. var forøvrig det første bureisingsbruk i Borge, godkjent i 1928. Det stod ikke en stikke på staden som de sa, og alle hus måtte derfor føres opp fra grunnen. Materialene til stue og fjøs ble kjøpt hos Trondjems Høvleri & Listverkfabrikk, og de ble fraktet med båt til Borgvåg. Trematerialene kostet til sammen 1200 kr, og det var en betydelig sum i de dager, for nå inntrådte den store økonomiske depresjonen med full kaft. Husene ble oppført i år 1929, det var både i samtid og ettertid ikke store sakene. Valborg i Borgfiorden som var svært talefør da hun bar sitt segl karakteriserte bebyggelsen slik: «Dem bygde stua som et saltkar, og så bygde dem fjøset av det som ble igjen etter stua. Karakteristikken var ganske god for disse nye bureisingshusene på 11/2 etasje avvek en del i utseende fra de låge og lange nordlandshusene, der en nesten bare måtte leve på flatbrød, om en skulle ligge på loftet. Men disse harde tredveårene var harde nok å komme gjennom, og særlig når en måtte begynne som bureisere på bar bakke. Jeg registrerte naturlig nok ikke stort til depresjonen, for da jeg begynte å huske litt av det som foregikk var vi kommet helt fram til 1938, og da begynte pendelen å svinge i riktig retning. Jeg hørte heller ikke så mange klager, og det kom vel av at de fleste var i samme båt.

Men så sant en klarte ut med renter og avdrag, så overlevde man på fisk og egne landbruksprodukter. Karl skaffet seg penger til det nødvendige ved hjelp av dyrkingstilskott, bygningsarbeid, og han gjorde vogner, sleder o.l. til de som trengte det. Noe finsnekring drev han også med, men her ble konkurransen med møbelfabrikkene ødeleggende. Ingen kunne da betale for godt handverk. Han laget en gang et flott utskåret hjørneskap til lærer Lorentsen på Skarbøen, men da Lorentsen syntes at 75 kroner var for mye for skapet sluttet han helt med den slags.

Da krigen begynte i 1940 ble det stor etterspørsel etter mat, så da ble grønsak og potetarealet utvidet mye. Det var forøvrig i den tiden jeg la grunnlaget for min karriere som ugrasrensker. Karl drev aldri yrkesmessig fiske, men om vintrene tok han gjerne en uke eller to på Valberg, der han rodde med juksa. Ellers var bygningsarbeid hovedgeskjeften utenom onnene. Han satte opp fjøset til Riksheim på Valberg, husene hos Roland og Øystein på Vendalsjorden og hos Peder og Roald på Li, for å nevne noen. Høsten 1937 var han leder for et snekkerkurs oppe i Gausvik på Hinnøya. Det likte jeg dårlig,for da ble han lenge borte. Men det var stas da han kom tilbake.

Han var ellers medlem av Borge Jordstyre i flere perioder, og formann der i en årrekke. Han var medlem av herredsstyret i to perioder og i overligningsnemnda i flere perioder Han var formann i Borge Dyrevernnemnd i to perioder, nestformann i Borge Bustadnemnd, takstmann for Landkredittforeningen og den første formann i Borge Bondelag.

Etter hvert som tiden gikk ble det mindre bygningsarbeid, og etter hvert som landbrukets økonomiske organisasjoner ble utbygd slik at en fikk levert produkter til akseptable priser, så klarte han etter hvert å betale ned sin gjeld, noe som vart av sært stor betydning for han. Landbruket ble drevet helt til han fylte 67, da ble det hele avviklet og jorda bortleid. Karl brukte da mye sin tid til produksjon av lofottorsk i tre, som han saget, skar og beiset. Han innreidde et arbeidsrom borte i låven der han puslet litt med trearbeid av ymse slag, men det var sikkert for kaldt å stå der på verste vinteren.

Han torvet som vanlig, og hentet ut ved i skogen til brensel. Men en lys junidag i 1967, fikk han sår på hjertet mens han var på tur til torvhaugen. Han måtte fare til sykehuset for å komme over skaden, men en blodpropp i hjernen satte en brå stopp for hans liv den 25. juni 1967 . Han ble gravlagt i bakkene på Borg den 29.juni samme år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Karl var en mester med "stororv". Her fra sine siste år på Li omkring år 1965. Han døde i 1967.