Om farfar Edvard Berg Wilhelm Jensen og hans barn

Skrevet av Edvard Valberg


Her følger ei oppsummering av sin farfar Edvard Wilhelm Berg Jensen, hans kone Birgitte og litt om deres barns historie.

 

EDVARD WILHELM BERG JENSEN (1848 - 1930)

Ble født 22. januar 1948 i Langdraget under gården Valberg. Han ble konfirmert 11. september 1864, og han døde 5. april 1918. Edvard i likhet med mange andre av Straumskarene først og fremst fisker, og han var vel av de få som tidvis fikk ganske mye ut av dette yrket. Han begynte å ro fiske da han var 13 år gammel, og som 22-åring var han allerede høvedsmann på egen fembøring. Men før den tid hadde han erfaring som høvedsmann på en fembøring som tilhørte faren Jens Ediassen.

Ingen av hans sønner fortalte noe særlig om ham, men han kom jo bort relativt tidlig, og ingen av dem kom til å dele hans interesse for fiske. Men det er tydelig at de måtte ha stor respekt for han ettersom fire av sønnene kalte opp sine sønner etter ham (Edvard). Ragnvald på Li fortalte at Edvard var en liten og tettvokst kar. Han hadde ikke et hårstrå på hodet, men til gjengjeld er metusalemskjegg som nådde langt ned på brystet. Sønnene fortalte at han mistet håret under en nordvestkuling på ytterida. Stormen tok sydvesten og håret fraus sammen til en klake mens gubben konsentrerte seg om å berge liv og båt. Etter dette var håret borte.

Edvard ble gift 22.oktober 1879 med sin tremenning Birgitte Nicoline Carlsdatter, født 25. februar 1857 på Bakkan. Forlovere var Jacob Karlsa på Rystad og Nicolai K. Borge. De fikk 10 barn. Ved skjøte av 1884 kjøpte han gården Valberg Øvre, gnr. 65, bnr. 5, av skyld mark 1,89.

Valberg gård var opprinnelig en enhet som hadde tilhørt familien Rist og seinere Ellingsen. Der ble drevet handel, gjestgiveri og fiskemottak, og stedet var opprinnelig sentrum i fjerdingen. Omkring 1860 var gården delt i to. Valberg Nedre løpenummer 139 a tilhørte Peder Røberg Ellingsen, og Valberg Øvre løpenummer 139 b tilhørte Laurits Uchermann. Det var ingen bygninger på Valberg Øvre i 1875, unntatt sommerfjøset til Uchermann. Både Ellingsen og Uchermann bodde i hovedbygningen på Valberg Nedre. Den hadde de delt på midten. Etter hvert flyttet familien til Ole Danielsen inn hos Uchermann, mest sannsynlig som gårdsfolk, når Laurits og Lucie Uchermann begynte å bli gamle. Danielsens dattersønn Andreas Gjerp ble født på Valberg Nedre 30. mai 1877, så da må i hvert fall familien Danielsen ha bodd på Valberg Nedre. Ole Danielsen døde plutselig i Tromsø, og da giftet enken Andrea Ibsen Gjerp seg med notbas Johan Matisen fra Sortland i Vesterålen. Han kjøpte Valberg Øvre av Lucie Uchermann, og begynte å flytte opp husene fra Valberg Nedre til Valberg Øvre. Dette må ha skjedd mellom 1877 og7879.

De flyttet først opp bårstua, og her bodde Johan Mathisen til han døde 3. 6. 1883. Etterpå flyttet de opp den delen av hovedbygningen som Uchermann hadde eid, og som nå Mathisen hadde kjøpt. Huset ble satt opp på Valberg Øvre et stykke nord for bårstua. Der bodde Danielsens barn, og dette ble hovedbygningen på Valberg Øvre. Andrea Ibsen Gjerp døde 14. 7. 1875. Johan Mathisen delte da bruket i to. Han bodde da sjøl i bårstua på gnr. 65 bnr 4. av skyld 63 øre. Dette var bare en liten plass som han skilte ut for å ha på sine eldre dager. Plassen ble etter hvert overtatt av hustruens svigersønn Oluf Gjerp og stedatteren Dina Danielsen. Etter dem overtok deres sønn Andreas Gjerp, som i sin tur solgte plassen til Edvard Benjaminsen.

Hovedbruket med hovedbygningen gnr. 65 bnr. 5 ble overlatt til de andre av Danielsens barn. Mathisen kjøpte også et stort stabbur som ble oppført mellom den gamle og den nye hovedbygning. Dette stabburet kan en se på et gammelt bilde fra 1905. Stabburet leide de ut til folk som trengte hus. Høsten 1882 overtok Jacob Busch fra Skarsjøen i Buksnes bnr. 5 etter Danielsens barn, som alle untatt Dina dro til Amerika. Dina var gift med Oluf Gjerp.

Bare 2 år etterpå kjøpte Edvard Jensen Valberg Øvre. Dermed hadde han nå fått hand om hovedbruket som faren og han sjøl hadde vært husmenn under, Ved folketellinga i 1900 hadde bruket 1 hest, 6 kyr, 4 ungnaut og 10 sauer, og de satte 5 tønner med potet. Det var et rimelig stort bruk, men lite var dyrka på den tiden, så de slo mye i Valbergsdalen, på Ånesene og i fjellet. De var ofte 5-6 mann på slåtteteigene, mens tauser og søstrene handterte rivene. Der hadde nok vært mye moro for min far Karl Valberg var ofte litt umotig når vi bare var to som slo i slåtten på Li, og da snakket han alltid med lys i blikket om når de slo i Ånesene. Jeg fikk ellers inntrykk av at Edvard sjøI, først og fremst var fisker og administrator. Gårdsbruket ble det mer sønnene som drev, og det viste seg jo seinere at de var alle mer interesserte i jorda enn i sjøen. I Edvards tid ble det oppført nytt føs og nytt våningshus på bruket. Sønnen Leif, fortalte i sin tid at Edvard seilte til Namsos etter trematerialer til føset og låven. leg antar at det måtte bli flere turer til Namsos, for det var neppe mulig å få med alt av materialer på en fembøring.

At barna kom seg ut og fikk høve til å gå på forskjellige skoler var neppe etter Edvards hode. Her hadde nok Bergitte et vektig ord med i laget. Hun var nok den i familien som var best orientert om litt av hvert. Min far Karl Valberg fortalte aldri noe om sin mor, men min mor Gunhild Valberg fortalte at hun hadde et usedvanlig godt hode, og hun var svær til å lese. Det må vel sies å være hennes fortjeneste at barna ble litt mer en vanlig kulturelt interessert. Videre lot mor det skinne igjennom at hun hadde en stolt natur, ja hun skulle nesten være litt stor på det. Bergitte var den første i Valberg som la sin stemme i urnen da kvinnene fikk stemmerett i 1913. Hun tilførte åpenbart mange av etterslekten en arv som særlig hadde noe med hodet å gjøre. For det første hadde hun ofte sterke migreneanfall som nå har gått igjen i 3 ledd" og for det andre kan det vel hos enkelte registreres en betydelig interesse for kulturelle og intellektuelle spørsmål. Min mor sa at hun av og til kunne være litt «underfundig», og det er sikkert riktig, for når jeg ser på hennes barnesang «Lofot – visar» så deler hun ut sleivspark til ei som ho kaller for Kari fra Namdalen ( kari = kråke på valbergsdialekt) Forståsegpåere har regnet med at det her var snakk om griske øvrighetspersoner, men jeg antar for sikkert at det egentlig var snakk om nabokjerringa Andrea Ibsen Gjerp, som kom fra Namdalen som tjener, og ved hjelp av en rik notbas fra Sortland kunne overta hele gården til slutt.

Min mor fortalte at hun hevdet følgende prinsipp for praktisk samliv: «Dersom du har en god mann skal du stikke ut ene øyet på han, men har du en dårlig mann så skal du stikke ut begge». Dette betyr vel i klartekst at ektemannen ikke trenger å vite riktig alt. Edvard var nok en helt annen type. I likhet med mange av Straumskarene var han en draug på havet. Han må ha vært praktisk dyktig, stødig og planmessig utholdende ellers hadde han neppe tatt seg fram fra husmannsstua i Langdraget og til Valberg Øvre.

I likhet med Bergitte hadde han en leveregel med motsatt fortegn, og det var kanskje dette som satte han i stand til å gjøre det han gjorde, men som kanskje i sin tur framprovoserte hennes prinsipp. Han sa at krona var ikke full dersom det manglet ett øre. Det betyr vel at en skulle ta vare på, selv de små ting, og ikke sløse med noe. Han levde nok etter dette prinsippet i all sin tid, og under alle forhold, men de fleste i familien så nok tidvis på han som en gnier. Tante Julie fortalte at faren solgte så mye av fisken at de sjøl måtte spise mest torskehoder. Dette var forøvrig svært vanlig i gamle dager, men noen gjennomført gnier var han absolutt ikke. Han betalte for barnas skolegang, og da sønnen Bård skulle overta garden Steiro i Alstahaug, da var det Edvard som måtte legge pengene på bordet. Jeg tror derfor vi kan si at han skygget unna unødvendige utgifter, for å kunne dekke det som var mer nødvendig. Dette var kanskje hans beste egenskap, for det gav han en viss kontroll med større problemer. Og jeg antar at han så gjennom fingrene med at Bergitte jevnet ut litt i all stillhet. I dagboken fra sønnen Karl seg jeg at han tidt og ofte fikk tilsendt noen kroner som gikk til «snavel» og kafèliv mens han gikk på landbruksskolen. Det står ikke hvem pengene kom fra, men det var neppe Edvard som stod for slikt. Som den praktisk anlagte mann han var hadde han en viss forakt for intellektuelle sysler. Mor fortalte at han brumlet litt om de som bare satt og «feleseferte» i stedet for å foreta seg noe nyttig, og det var nok en del av den sorten i familien. Da min far kom fra landbruksskolen med elevarbeider fra smia; en kuklave, grev o.l., da fant gamlingen ut at dette måtte være en god skole når de lært å lage nyttige ting. Men når den nyutklekkede og sprenglærte agronomen ville til å revolusjonere gardsdrifta med store påkostninger, da satte Edvard foten ned, og det så kraftig at Karl en tid omtalte han som «Krutgubben» i sine dagbøker.

Edvard døde som han levde, i båten. Han skulle ro til Stamsund sammen med sønnene Bård og Karl for å hente lege til Leiv som var litt dårlig. Han døde plutselig av hjertesvikt under roingen og ble bare 70 år gammel. Bergitte døde 14. 7. 1930. Det var to år før jeg ble født, så jeg har aldri sett noen av mine besteforeldre på Valberg.

 

EDVARD WILHELM BERG JENSEN OG

BIRGITTE NICOLINE CARLSDATTER SINE BARN:

 

AKSEL VALBERG

 

Han ble født 12.1.1881 på Bakkan, og konfirmert i juni 1886, i Valberg kirke. I 1897 var han elev ved Lofoten og Vesterålens Amtsskole på Klakk i Hadsel, og i 1898 på Voll i Buksnes. Han ble uteksaminert fra Levanger Lærerskole i 1902. I 1903 ble han tilsett som folkeskolelærer på Eggum i Borge. I 1906 til 1907 vikarierte han som lærer ved Vefsn Folkehøgskole. Fra 1907 til 1917 var hanfolkeskolelærer ved Stuvland krets i Drevja, og i 1917 ble han ansatt som lærer og kirkesanger i Grane i Vefsn. Her fikk han etter hvert en rekke kommunale tillitsverv. Han var blant annet medlem av herredsstyre, formannskap, jordstyre, likningsnemnd, overlikningsnemnd, tvistenemnda for kretssykekassen, trygdenemnda for fiskere og medlem av soknerådet. Han var ordfører, formann i forliksrådet, domsmann, kirkeverge og kordirigent.

I mellomjula 1907 ble han gift med Astrid Øyen, født 30. 7. 1886 på Øyen i Vefsn. Hun var datter av Johan Øyen og Dorthea Olsen. Astrid var elev på Vefsn Folkehøgskole vinteren 1906/1907, og det var det året Aksel vikarierte som lærer der. Strengt tatt var vel et slikt forhold mellom lærer og elev lang fra stuerent, men alt har sikkert foregått i samsvar med akseptabel skikk, for Aksel var absolutt den største idealisten i hele slekta. Men selv idealister må ha lov til å bli forelsket når de finner sin utkårede, uansett hvor og når. I alle fall ble Aksel værende i Vefsn for ettertiden, og bryllupet stod seinhøsten samme året som kurset på Folkehøgskolen sluttet. De fikk 5 barn.

Aksel døde 5. 10 1940. Han hadde nettopp fått skolen tilbake etter at tyskerne hadde rekvirert den en tid, og de var så vidt begynt på skoleåret. Han hadde gitt elevene friminutt, men de ble aldri ropa inn igjen. De fant han liggende på golvet. Han hadde fått hjerneblødning, og han levde bare noen få dager etter denne hendelsen.

Aksel var som sagt idealist, avholdsmann og hagebrukspioner. Det gikk hardnakka rykter om at man åt gras i den familien. Han var veik av helse, men et nøkternt og sundt liv og kosthold ga han helsa tilbake, slik at han kunne klare sine mange og svært forskjellige oppgaver. Aksel var nok sin mors beste gutt, for han gikk liksom i hennes retning, bort fra sjøen, og over til bøkene og visjonenes verden. I likhet med mange i sin generasjon hadde Aksel god tro på at det nok skulle la seg gjøre å forbedre verden og livet i den ved hjelp av åndsmakt og vitenskapelig fremgang. Han ble nok også et mønster, som hans yngre søsken forsøkte å tøye seg etter, men ingen hadde Aksels målretta seighet i sitt virke. De andre var nok idealister på

sine vis, men de lot seg vel mer dominere av omstendighetene. I alle fall ble det en tradisjon i familien at man skulle gå på folkehøgskolen. Og så ble det etter hvert ingen i familien som kom til gå i farens fotspor som fiskere. Dette er litt spesielt når man har vokst opp i Lofoten, og når faren var den fødte seiler og sjøulk. Så her har tydeligvis morens legning og filosofi slått igjennom.

Jeg har ikke sett Aksel, men jeg minnes at min far reiste til begravelsen i Grane. Og så husker jeg at han sendte oss juletre fra skogbygda sør på Helgeland.

 

 

LEONARD AUGUST JENSEN

Født 12. 1. 1883 på Valbergsøya. Død 5. 4. 1884

 

 

BARD VALBERG

 

Født 2. 4.1885 på Valberg Øvre. Han ble døpt 3. 5. samme år, og faddere var Oluf og Dina Gjerp, på nabogården og Svenn og Lise Jacobsen som for tiden bodde i det stabburet som Johan Mathisen i sin tid hadde satt opp på Valberg Øvre (Se historien om gården). Bård ble konfirmert i Borge i juni 1900. Han fulgte opp tradisjonene og var elev ved Vefsn Folkehøgskole vinteren 1905/1906. Der traff han i likhet med broren sin tilkommende hustru som også var elev på Vefsn Folkehøgskole samtidig med han. Det ser ut til at skolene på denne tiden var det stedet der ungdom møttes og fant hverandre når de kom litt ut i verden.

Bård giftet seg med sin Marta Steiro 8.9. 1912. Hun var datter av bonde Sverre Hansen, Steiro og hustru Karen Eliassen. Samme året overtok han svigerforeldrenes gård på Steiro. I sin ungdom var Bård også samfunnsengasjert, og han hadde en idealistisk innstilling som var drivfjær i det han foretok seg utad. Han var således medlem av Valberg herredsstyre og likningsnemnd. Han var også formann i Valberg Avholdslag og Valberg Skyrtterlag. Etter at han flyttet til Alstahaug og ble bonde på Steiro ble vel tiden for knapp til at han kunne engasjere seg noe særlig i samfunnsspørsmål. Men han var likevel en tid formann i Alstahaug Skolestyre

og Alstahaug Forsorgstyre, og en lang tid var han styremedlem i Alstahaug Sparebank. Han var liten av vekst, men en usedvanlig vakker mann, med en staselig molotovbart. Han ble tidlig noe sykelig og han var særlig plaget med nervene. Marta var på mange måter hans rake motsetning. Hun var en stor kvinne, viden berømt for sitt gode hjerte og gode humør. Marta var så nærsynt at det grenset til blindhet på lang avstand, men når hun fikk objektene helt under nesen så kunne hun helt til det siste, sy den fineste hardangersøm uten problemer.

Jeg så onkel Bård bare en eneste gang, og det var i bryllupet til Ingeborg, sommeren 1946. Da kom han og Marta til Lofoten for siste gang. Det eneste jeg husker om han var at han hadde lommene fulle av ting som kunne komme til nytte i gitte situasjoner. Bård døde 26. 4. 1950. Han og Marta fikk 8 barn.

 

JULIA VILHELMINE VALBERG

Født 10. 5. 1887 på Valberg, og konfirmert 17. 8. 1902 på Valberg. Hun var elev ved Vefsn Folkehøgskole vinteren 1906/1907, men hun fant ingen kjæreste, hverken der eller seinere.

Fra 1909 til 1911 var hun butikkdame i firmaet Thea Hai Olsen i Bardu. Etterpå ble hun husbestyrerinne hos A. O. Arhus i Sigerfjorden, og hos stortingsmann, notbas og bonde Mathias Torheim i Kvæfjorden. I 2 år var hun husbestyrerinne hos bonde Torstein Jensen, Hol, og fra 29. 5. 1941 var hun husbestyrerinne hos sin bror Kolbjørn Valberg. Hun var mangeårig formann i sjømannsforening og helselag i Valberg.

I realiteten overtok hun rollen som husmor hos Kolbjørn etter at hans første hustru Andrina Nesdal ble uhelbredelig sinnssyk. Av ungene til Kolbjørn fikk hun hedersnavnet «TANTE», og dette navnet ble snart offisielt i hele familien. Det var bare en TANTE i slekten og det var Julie. Seinere har jeg tenkt og forstått at det var svært uselvisk og flott gjort av Julie å gå inn i rollen som husmor hos Kolbjørn. Det var krig, og det var 4 unger å holde i drift. Leif og Anbjørn var i den verste eteralderen, så det var ikke enkelt. En gang jeg var der og skulle ete, så hørte jeg plutselig TANTE rope ute i spiskammeret: «Å Herre GUD, nå har vi bare en halv stomp igjen». Ja hun fikk sine overraskelser, men det gikk. Ungene voks til, og om de ikke hadde noen mor hos seg, så hadde de i hvert fall verdens beste TANTE. Hennes særlige protegeer var nok de av hennes nevøer som ikke hadde noen mor, som Valdemar Steiro og barna til Kolbjørn. Men hun fulgte litt med i de andres utvikling også. Hun så seg tid til å diskutere astronomi med meg, og vi drøftet eventuelle muligheter for liv på Mars. Jeg var vel i 10 - årsalderen, og en snusfornuftig lesehest som var oppslukt av romheltene Tom Tric og Lyn Gordon. Dessuten hadde jeg lest et heft av Sigurd Einbu om solsystemet og planetene. Jeg trodde derfor at jeg hadde en kolossal viten om litt av hvert, mens Leif og Anbjørn bare gjorde narr av våre høytflyvende diskusjoner. Men Tante fikk en høg stjerne fordi hun tok min kvasivitenskap på alvor.

Innledningsvis er det nevnt at hun aldri fant seg noen kjæreste, men det er en sannhet med modifikasjoner. Blant andre var det en som het Hagbart i Slydalen. Han ville absolutt gifte seg med henne så sent som like før krigen. Da var Julia veldig i tvil om hva hun skulle gjøre, så hun kom til Li for b drøfte saken med mine foreldre. Jeg tror kanskje at de tilrådde ekteskap, men til tross for det ble det aldri noe bryllup. Men Hagbart i Slydalen satte pris på at vi etter den tid kalte han for onkel.


KARL LUDVIK VALBERG

 

Se egen artikkel.

 


JENS KRISTIAN VALBERG

 

Født 22. 6. 1890 på Valberg. Han ble hjemmedøpt 11. 7. samme år av kirkesanger Jens Riksheim. Vitner var dreng Martin Johannessen, Vik i Gimsøy og pike Karen Karlsdatter, Bakken, begge i tjeneste hos Edvard Jensen. (Det var åpenbart her Martin Vik og Bergittas søster Karen møttes først). Jens døde før stadfestelsen 11.7., og ble gravlagt 20.7. 1890.

 


PETRINE (TRINA) KRISTINE VALBERG

 

Født 29.10.1891 på Valberg. Døpt 15.11. samme år. Faddere var: Laurits Karlsen, Bakken, Andor Benjaminsen, Bakken, Karen Karlsdatter, Bakken, Petrine Benjaminsen, Bakken og Pedrikka Villumsdatter, Straumen. Hun ble konfirmert på Valberg 1.7.1906. Hun gikk på Nordland Husmorskole, Bodø i 1911/1912, og var husjomfru på Stamnes prestegard, hos sogneprest Moe i 1913, men hun måtte avbryte sin tjeneste p.g.a sykdom. Hun gikk på Vefsen Folkehøgskole i 1917/1918, og var guvernante hos skogmester Jac. Andersen, Evenes prestegard 1918/1919. Hun ble gift 17.7.1919 med styrmann, senere fyrvokter Elias Mathias Klæbo Steiro (Hun og broren Karl gikk sammen med sine tilkommende ektefeller til Borgpresten og tok ut lysing 25 . 6. 1919). Elias var født 24.1.1891 på Steiro i Alstahaug. Han tok styrmanns- og skipsførereksamen ved sjømannsskolen i Oslo. Våren 1926 ble han ansatt som assistent på Bremstein fyr, Sundsvoll i Helgeland, og i 1933 ble han fyrmester på Fruholmen fyr, Finnes i Finnmark. Trina døde 12.12. 1933 på Fruholmen Fyr. Hun ble gravlagt i mellomjulen samme år på Alstahaug Kirkegård i Alstahaug. Etter sin hustrus død ble Elias gift på nytt med Solveig Didriksen, Ankenes i Ofoten. I 1940 - årene ble Elias ansatt som fyrmester ved Nærøysund fin ved Rørvik.

 

 


DANIEL HALDOR VALBERG

 

Født 26.2. 1885 på Valberg. Han ble døpt 3. 6. s. å. og konfirmert i juli 1910 på Valberg. Daniel gikk på Vefsn Folkehøgskole vinteren 1913/1914. Han reiste til Amerika i februar 1915. Han arbeidde på farmer rundt Vienna og Napels i Sør - Dakota, og om vintrene var han på skogsarbeid i Minnesota. Han kjøpte etter hvert eget land der borte. I 1920 reiste han heim en tur og ble i Norge til 1923. Han ble gift med Mary Pettersen 30. 12. 1922, og hun ville ikke reise til USA, så Daniel reiste bortover igjen etter bryllupet, men i 1926 solgte han sin jord i USA og dro heim for godt. Mary Pettersen var født 15. 11. 1902 på Buøya . Hun ble døpt 20. 4.1903 og konfirmert 6. 10. l9l8 på Valberg. Hun var datter av Kristian Martin Berg Pettersen, født 1869 på Sand i Borge, og Charlotte Amalia Kristiansdatter, født 1867 i Torvdal, Borge. Kristians far var husmann Peter Kristiansen Borgfjord, og Charlottes far var Kristian Olsen i Torvdalen.

Etter heimkomsten fra USA fikk han delt av jord fra Valberg Øvre til et bureisingsbruk. Bruket fikk navnet Jomo gnr. 65 bnr.11, med skyld 62 øre. Dette var det første bureisingsbruk i Valberg. Stuebygningen ble oppført i 1927 og fjøset i 1930. Det fortelles at Leiv var lite begeistert for å avstå jord til bureisingsbruket. Han ville heller at Daniel burde settes ned som husmann på Jomoa. Men dette ble ikke godtatt av de andre brødrene.

 

LEIV VALBERG

 

Født 21.9. 1897 på Valberg. Han ble døpt 7. 11.1897 og konfirmert i Borge 1913. Han gikk hagebrukskurs ved Nordland Landbruksskole, Bodø i 1916, Vågan Folkehøgskole 1916/1917, og Nordland Landbruksskole, Bodø i 1921/1923. Han var formann i Valberg Jordstyre fra 1923, og på samme tid planlegger inntil det ble tilsatt herredsagronom i 1949. Han var trygdekasserer i Valberg fra 1928 og formann i byggenemnda fra 1946. Han var formann i ungdomslaget «Skogstjerna») og medlem av herredsstyret i flere perioder. Han var bonde og eier av Valberg øvre gnr. 65, bnr. 5 av skyld mark 1.14.

Han ble gift 29.10.1933 med Elisa Nesdal, født 1. 5. 1986 i Lodalen, Loen i Nordfjord. Hun var datter av bonde Lars Jørgensen, Nesdal og Hustru Torine Olsen. Leiv var meget musikalsk, og en fremragende humorist og historieforteller.

 



KOLBJØRN VALBERG

 

Født 16. 6.1899 på Valberg. Han ble døpt 13. 8. s. å. og konfirmert 30. 5. 1915 i Borge. Han fikk den første orgelundervisning privat i 1919 hos den kjente blinde organist Albert Bentsen, Kabelvåg. Deretter gikk han organistkurs med statsstipend i Bodø 1922/1923. Læreren der var den enda mer kjente Fridtjov Anderssen. Han studerte ved musikkonservatoriet, Oslo i 1924/1925, og tok organisteksamen 15. og 16. mai 1925. Han var den første fra Lofoten som hadde studert ved Musikkonservatoriet. Han var utpreget bibliofil, og gikk på diverse bibliotekkurser. Han ble ansatt som organist ved Valberg kirke i 1926. Han hadde sin debutkonsert på orgel i Bodø Kirke, som nå er domkirke, og han har gitt en rekke orgelkonserter i de fleste kirker i Lofoten og i Nordfjord. Han var også organist ved flere kringkastingsgudstjenester fra Henningsvær kirke. Dessuten dirigerte han sangkoret «Havdur» fra dets stiftelse i 1935. Koret gav flere konserter rundt om i Lofoten.

Han var sanglærer ved Valberg folkeskole i en årrekke, og bibliotekar ved Valberg Folkeboksamling.

Han ble gift 31.12. 1926 med Andrina (Andrea) NESDAL født 3. 12.1898 i Lodalen, Loen i Nordfjord. Andrea var søster til Elisa Nesdal ,som seinere ble gift med Leiv Valberg. Andrea tok eksamen ved Volda Lærerskole i 1923, og ble ansatt som folkeskolelærer i Valberg samme år. Hun fikk nerveproblemer i 1938, og gikk av med invalidepensjon i 1939. Kolbjørn og Andrea hadde 4 barn, og da deres mor måtte forlate heimen flyttet Kolbjørns søster Julia inn og ble som en mor for barna i oppveksten.

Kolbjørn bodde på en parsell av Valberg Øvre som ble kalt Nordheim gnr. 65 bnr. 12, av skyld 11 øre.

Kolbjørn var først og fremst kunstner og bibliofil, og han hadde som sådan ikke noe særlig godt grep på den praktisk virkelighet. Men han hadde ett indre lys som ledet han gjennom mye motgang. I sin ungdom skulle han ha vært en utømmelig kilde til all slags løyer og moro, men det var lite igjen av dette den tiden jeg begynte å huske han. Men humøret og smilet var i hvert fall in takt, og det fantes åpenbart ikke noe vondt i han. Jeg var litt spesielt på bølgelengde med Kolbjørn, og det kom antakelig av vår felles kjærlighet til bøker. Det gikk så langt at jeg av og til fikk låne noen av hans klenodier. Og jeg opparbeidde et godt kundeforhold til han, for han så selvsagt ar jeg behandlet bøkene fint og forsiktig.

Han samlet og bant inn i bokform alt som fløt omkring av trykksaker, som f. eks. aviser, ukeblader, almanakker, utstyrsmagasinkataloger etc. Jeg var i sin tid lånekunde på gamle årganger av Norsk Barneblad, men da jeg ville gå over på Illustrert Familieblad var grensen nådd. Det fikk være måte på hva han kunne ta sjansen på å låne bort, sjøl om det var til en slags åndsfrende, med godt kundeforhold.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.