Monte Cassinos hilsen

Skrevet av Edvard Valberg

Edvard var i 1976 i Napoli med Bodø/Glimt, selvom han aldri var på fotballkamp på Aspmyra!
Her var han med på en utflukt til Monte Cassino. Han drar historiske linjer fra krigen og beskrever det restaurerte klosteret og kirken slik at en nesten får lyst til å besøke det en gang.

Det er tidlig på ettermiddagen i september måned i 1976, og solen gløder unådig som en sveiseflamme høgt oppe på himmelen. Vi sitter noen saltværinger ie en overopphetet buss som snegler seg etter smale landeveier bort fra kystslettene nord for Napoli og inn mot fjellbygdene i Campaniaen. Det er et frodig landskap vi ferdes i, en Edens hage med sitrusfrukter og vindruer. Agurk, tomat, tobakk og mais fyller flaten mellom horisontene. Her yter den brune humusjorda maksimalt, men så skal også 5 millioner italienere ha sin edle daglige grønnsakssalat, til spaghettien.

Plutselig siver det inn en sørgelig sannhet om denne hagen. Det er så visst ikke den første, men kanskje snarere en del av den altomfattende siste hage, hvor en uskyldig Adam sluker de siste frukter av kunnskapens tre, før flyttedag. Er dette historien som gjentar seg, eller er tidsperspektivet i den gamle historie så sterkt forskjøvet at straffen ennå ikke er fullbyrdet? Hva vet vel en ussel pilegrim og Glimtsupporter.

Hagene på denne sletta har i hvert fall sin konkrete historie, og den er lysende men kort. For 50 år siden var hele dette åkerland en eneste stinkende sump hvor bare mygg kunne overleve. Da var det at en tynnhåret fyr med kjever som en steinbit og med svart skjorte kom på den tanke at sumpene kunne kanaliseres. Han fikk det gjerne som han ville, og dermed ble store områder på Campanien forvandlet til noe av den beste åkerjord verden har sett. Etter som vellykka dyrkingsprosjekter i denne målestokk neppe er påvist siden Nebukadnesars endelikt, godtar mitt agronomiske hjerte dette som et under. Langs kanaler, veier og gjerder ble det plantet eukalyptustre som nå danner skygge, hagestemning og le i landskapet. Men primært sørger disse trærne med sin store transpirasjon for uttørking av vassjuk jord. Seinere prøvde vår berømte jorddyrker andre former for imperiebygging, men disse var så avgjort mindre heldige både for ham selv og for det italienske folk.

Vi er på tur til Monte Cassino, Europas eldste kloster og Italias nasjonalmonument, som krigen la i grus. Snart er slettene bak oss, og vi kryper inn i et mørkere åslandskap hvor de grågrønne oliventre auker i antall og størrelse. Oppe i høydene er fjellet spedalsk, og det lyser i kvite sår. Lastebiler med marmorblokker suser langs veiene. Her skal det sikkert bli enda flere søyler og statuer. Kanskje ligger det en ny «Moses» på lasteplanet og bare venter på sin forløser. Men de fleste blir nok middelmådige steinfigurer som bare vil forstyrre slektenes svermende kjærestepar med sine kalde øyne og sin stoiske ro når de settes på sokkel i parkene.

Endelig kommer vi inn i et åpent dalføre ved elven Lire, og Monte Cassino behersker landskapet fra toppen av en fjellkjegle, 517 meter over havet. Dette er et av de strategiske nøkkelhull som en hver angriper må åpne og enhver forsvarer må stoppe til, om han vil ha noe å si vest for Appenniene. Så mye skjønner selv en visekorporal fra Bodø, når han et øyeblikk i napoleonspositur har beskuet fyrstedømmet Pontecorvo med tilliggende herligheter.

Her huserte for øvrig vår svenske Karl Johan i beste samdrektighet med Bonaparte, før han forlot både keiseren og Pontecorvos olivenlunder for å ta seg av våre egnestakkars forfedre. Og hos oss gjorde ulvetidsoffiseren både Askeladden og andre eventyr til skamme, med sin prinsesse og hele to kongeriker. Nå ja, -dette var jo en annen historie.

Slagmarkene rundt Monte Cassino er av nyere dato, men vi ser dem ikke straks i dette milde landskapet. Graset og plogen har utslettet de fleste spor etter bomber og granater. Men i byene rundt fjellet er det ingen gamle hus. Alfa Romeo flyter ut over vinmarkene med store fabrikkhaller i et storstilt forsøk på å bringe galopperende økonomi ned til det fattige Sør-Italia. Bare krigskirkegårdene ved foten av Cassino kan fortelle hva som foregikk her, våren og vinteren 1944.

Da lå Monte Cassino som en hjørnetann i general Kesselrings «Gustavlinje», som akkurat her gikk tvers over Italias tynnlegg. Og her ble den allierte offensiv låst fast høsten 1943. Allerede 18.januar gjorde amerikanske og britiske avdelinger det første forsøk på å bryte gjennom «Gustavlinjen», men de hadde undervurdert tyskernes sterke forsvarsposisjon på Monte Cassino, og de ble stanset i Lire-dalen med katastrofale tap. I mellomtiden hadde de allierte gått i land nord for «Gustavlinjen». De etablerte et brohode ved Anzio som ble utsatt for et voldsomt tysk press. For å komme Anzio-brohodet til unnsetning startet amerikanerne, støttet av franske avdelinger, et frontalangrep på Monte Cassino den 24. januar. Etter 14 dager med intense kamper måtte de trekke seg ut av Cassinos rekkevidde. Så ble en indisk og en New zealandsk divisjon ført fram til neste forsøk. De allierte mente nå at tyskerne hadde tatt i bruk klosteret oppe på fjelltoppen. Derfor satte de 16. februar i scene et luftbombardement som utslettet det gamle klosteret fullstendig. Det skulle seinere vise seg at tyskerne ikke hadde vært i klosteret, men etter bombingen rykket de inn i ruinene og etablerte et enda sterkere forsvar av denne berømte fjelltopp. Både i februar og mars angrepdivisjonene fra India og New Zealand Monte Cassino, men begge gangene ble de kastet tilbake med så voldsomme tap at store deler av angrepsstyrken ble utslettet. Det fjerde og siste angrep på Monte Cassino bla satt i gang 11. mai. Denne gang var det polske og engelske tropper som skulle sette den omstridte klosterhøyden ut av spill for godt. Polakkene erobret ruinene 17. mai 1944.

Denne våroffensiven foran Cassino og Anzio-brohodet hadde kostet 56.000 mennesker livet. Og nå ligger de her på enorme gravlunder, mens graset holder på å skjule deres verk. Hvorfor måtte de dø i en vanvittig heksedans, langt borte fra alt som var deres verden? Hvilke ideer kan forsvare slikt? I en skog av minnesmerker over ungdom fra hele verden fatter en lite av store menns spill.

Vi «erobret» klosteret pr. buss. I hele 9 kilometer krøker veien seg i serpentinsvinger over broer og stup, stadig oppover, mens de kvite klostermurene ruger i overveldende majestet rundt fjellets topp. Jorda oppetter fjellsidene er samlet i terrasser, hvor munkene en gang dyrket sine vindruer. Nå er vinrankene borte. Bare sypressenes sylslanke siluetter løfter seg mot himmelen i stille protest. Sorgens tre, symboliserer kampens resultat for de mange pårørende fra alle verdenshjørner. Hvert trinn i terrassen er nærmere 2 meter høgt, og de var neppe enkel å forsere mot en haglskur av stål og bly.

Endelig må redslene vike, og vi står foran klosterporten hvor St. Benedict av Nursia hilser sine gjester med et eneste ord «PAX», i store bokstaver. Hvordan henger nå dette i hop? Benediktinerne har sikkert dyrket den eksklusive fred innenfor sin mur i over 1400 år, men det hjelper så lite når bombene faller ute i verden og knuser selv de sterkeste murer. Må vi alltid være den tapende part i kampen for fred, siden vår motstander til alle tider er den ukjente størrelse i vår egen natur, så vel som i all natur? Når alt organisk liv er en frukt av evig ufred, hvordan kan da Benedict reise sitt PAX på klosterveggen, mot all fornuft og erfaring fra den nære slagmark. Kanskje uttrykker bokstavene et håp, og derfor rusler vi inn for å søke den lille fred bak murene på et høgt fjell.

Hit kom Benedict i år 529, med sine første disipler. Tradisjonen tro gikk han til angrep på hedningene her i trakten. Han ødela gamle Jupitertempelet på Cassinotoppen og bygde restene om til kirke og kloster. Stedet ble i rekkefølge herjet og ødelagt av langobarder, sarasener, jordskjelv og de allierte, men alltid ble det bygd opp igjen. I sin nåværende form er hele anlegget nøyaktig rekonstruert etter utgaven av 1349. slik det var like før bombingen. Foruten Benedict selv kan klosteret skilte med et flertall av andre helgener, og smykke seg med tittelen «Europas eldste». Klosteret bekjenner også med stolthet sin stilling som et hovedsentrum for religion, ånd og kunst i middelalderen. Dets beboere ytet da mange viktige bidrag til den kristne sivilisasjon og vitenskapens vekst.

En hovedattraksjon er det 1400 år gamle biblioteket med en gedigen samling av håndmalte bøker fra eldre dato. Blant skattene finnes et håndskrevet diplom av keiser Lothar den 1. fra år 854. Men ingen profane får besudle disse klenodier, som i siste liten skranglet inn til Vatikanet på 130 lastebiler like før kampene om Cassino blusset opp. Stedet er så hellig at damevesker og fotografiapparater må deponeres ved inngangen.

Gjennom låge og trange middelalderganger kommer vi omsider ut i den tredelte klostergården hvor to sidehager er skilt fra «Cortilia centrale» med høge arkader. Den sørlige sidehage er preget av plener og bed, og en døende Benedict i bronse hever her sine hender mot det høye. Skulpturen er en gave fra kansler Adenauer, og den kan like godt være et stilisert minne om alle gjestene her i vår egen tid.

Den nordlige sidehage tilhører gutteskolen hvor fremtidens benedictinerelite får lære alt fra fotball til Aquinas filosofi. Vi møtte dem seinere oppe i kirken, svingende med røkelse og bærende på lys. Kanskje vandret det en liten pave forbi?

Vi stanser opp et øyeblikk i sentralgårdens marmorverden. Her løper linjene sammen mot en mektig trapp som fører opp til kirkens forgård. Dette er den siste stigning, for kirken ligger på Cassinos høgeste topp. Omgivelsene drar en framover og oppover. Geniets finger har satt sine spor i marmor. Stilen er Bramanteinspirert, enkel og harmonisk. På hver side av trappen står St. Benedict og hans søster St. Scolastika i hvit marmor, så dette må være litt av en familie. Bare Benedicts ansikt er furet og værbitt av tidens tann. Resten ble pulverisert så kraftig at hele statuen for øvrig måtte rekonstrueres på nytt.

Over sentralgården løper «Loggia del Paradiso» fra kirkens front og ut i et gap mellom klosterfløyene. Navnet skriver seg fra plasseringen i forhold til kirken, men utsikten og omgivelsene bare understreker dets betydning. Vi befinner oss i himmelen, så høgt over Pontecorvo at det jager lyn av svimmelhet gjennom jordiske mager, når vi forsiktig kikker over muren mot Monte Caro og Abruzzenes mektige tinder. Det ånder av svimlende skjønnhet og opphøyet fred i Loggia del Paradiso, så her kunne det neppe koste stort å holde munkenes første løfte – stabilitas loci.. Nytt i bildet fra Paradiso er polakkenes korsforma gravlund på en avsats like nedenfor klosteret. Det var 4000 polsek menn som ikke erobret ruinene, men til gjengjeld får de hvile til evig tid i skyggen av sin hellige trosfelles hus.

Motstrebende vender vi ryggen til Paradiso og stanser i kirkens forgård, bidragsyternes forgård. Her står de i marmor under arkadene, de glade givere til dette hus, fra Grego rio Magno til de mindre kjente rikfolk i henfaren tid. Disse arkadene bæres av gamle søyler og søylestumper fra Rom og Konstantinopel, ja til og med søyler fra det første Jupitertempel her på berget.

Tre bronseporter fører inn i kirken. Sideportene av nyere dato har mektige relieffer som skildrer klosterets historeie gjennom 1400 år. Midtporten er laget i år 1066. Den bærer med stolthet navnet til alle kirker og kloster under Monte Cassinos velde på denne tid. Den er berget ut av jordskjelvruiner, plukket ut i småbiter fra bomberuiner og puslet sammen igjen, slik at den atter har funnet sin plass i moderkirkens hoveddør, hvor den med skrammer og sår forteller sin historie.

Basilikaens indre, slik den ble innviet av Paven i 1964, overgår en hver tenkelig forestilling om luksuriøs prakt. Alt en ser er slepet marmor og andre edle bergarter i alle regnbuens farger, sammensatt i en overdådig og nitid mosaikk, over alle synbare flater, i kroker og snirkler rundt vegger og gulv. Taket er oppdelt i buete flater med border av gull og flyvende marmorengler. I den gamle kirken var dessuten alle takfelter fylt med freskomalerier. De er selvsagt borte nå, men savnet av mer prakt er langt fra påtrengende.

Sideskipene er delt inn i små kapeller fylt med gull og grønne steiner. Hvert kapell er vigd til en hellig handling eller person, og det domineres ofte av et eller to praktmalerier som leder rommets ånd og atmosfære i retning av det innvigde begrep. Relikviekapellet er i likhet med biblioteket lukket for de profane. Og her finnes det velfylte skap med helgenskatter i gull og sølv. Det mest berømte er en flis av Kristi kors, innstøpt i gull ved år 1000 og forsølvet en gang i det 15. århundre. Nå ligger det som hovedattraksjon i relikviekapellets steintabernakel. At slike hus kan eksistere til minne om en håndverker i Judea og noen fiskere ved Genesarets sjø. Det er som å vandre i «Berget det blå» med ufattelige jordiske skatter. En uklar redsel for eventyrslottenes troll kryper nedover ryggen, før virkelighetssansen igjen får overtaket. Vi er utrolig nok i en kirke, og lengere borte fra alle troll kan en aldri komme.

Ut av den stolte basilika fører veien ned til Benedicts krypt. Taket over trappen er blå føyelshimmel oversådd med gullstjerner. Men nede i dødens hus opphører den barokke prakt, og det blir atter lågt under taket. Den nylaga utsmykking er oldkirkelig bysantisk i stilen, og en kopi av den gamle krypt. Alle figurer er stivnet i statisk symmetri, og hersker det fred, så sterkt at bombene stanset foran Benedicts grav uten å ødelegge den. Men hans hus ble jevnet med jorden.

Edvard var på Bodø-Glimts bortekamp mot Napoli i 1976, etter at B/G hadde kvalifisert seg for cupvinnercupen etter sitt NM i 1975.
Med på turen var også Arthur Arntsen (Oluf). I desember 1976 skreiv han ned sine opplevelser far Italia-turen, og denne ble publisert i Nordlandsposten 18.1.1977, da med Edevards egne illustrasjoner. Om du ønsker å se bilder fra Monte Cassino slik det ser ut i dag klikk på denne linken.

Her følger de illustrasjonene han laget til å illustrere avisoppslaget:



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.