Familien Valberg

Nå i sommer blir det akkurat tjue år siden den store og minnerike ekspedisjonen til Beljas og Kaudamokki ble gjennomført uten vesentlige komplikasjoner. Men av hensyn til etterslekten kan det være av interesse å få nedtegnet en sannferdig beretning om våre erfaringer på en så vidt omfattende og komplisert ekspedisjon.

Som dere skjønner var dette før sydenturene og masseturismens tid. Ja, faktisk hadde vel ingen av ekspedisjonsmannskapet opplevd det man i dag ville kalle for en ferietur. Vist hadde vi som andre folk hatt ferie, men da måtte vi alltid gjøre ett eller annet, tjene noen grunker eller hjelpe til med onnearbeid. En ferietur rett og slett, var den gang hinsides vår måte å tenke på.

Så jeg husker egentlig ikke hvordan vi kom på dette med å dra til Beljas. Kanskje var det slik at Bjarne i godt lag hadde det med å gi til beste en utrolig historie om molteeventyret på Finnmarksvidda. Den gikk i grove trekk ut på at plutselig som du gikk bortover myrene så kunne du komme over et område som var til de grader oversådd med bær at du kunne grave sammen en liter eller to uten å flytte på deg. Og det hele var gjort på et øyeblikk.

Historien var naturligvis utstafert med en god del fantasi, men rent bortsett fra en tvilsom sannhetsgehalt så la den i alle fall grunnen til vår storstilte molteekspedisjon mot Beljas og Kaudamokki. Det geniale i vår begrunnelse for turen lå nettopp i utsiktene til en fenomenal moltefangst. Det var dette som la grunnlaget til at familiens fire unge ektemenn pluss en ungkar fikk innvilget reise- og fraværstillatelse for en ukes intens molteleting i Finnmarksviddens indre territorier.

Dessuten lå de ytre omstendigheter vel til rette for realisering av prosjektet. Saabentusiastene Sedolf og Bjarne lå stadig i en heftig konkurranse om å besitte de største og raskeste modeller av rasen. Og akkurat nå ledet Sedolf med en ny 99-modell som skulle prøvekjøres på norske grusveier. Dermed var plutselig hele grunnlaget i orden. Materiellet måtte være førsteklasses, og lastekapasiteten stor for nord i Finnmark glødet milelange moltemyrer. Folkevogner og andre tilfeldige småbiler ble stående heime, og vi som kjørte slikt skrammel ble engasjert som kartlesere i Saab-flåten.

Etter planen skulle ekspedisjonen samles for offisiell avreise i tettstedet Lødingen ettersom noen kom fra Lofoten, noen fra Vesterålen og noen fra Salten. Litt avkreftet etter en slitsom kjøring med en rekke fergeriser i tillegg slepte jeg meg inn på stedets hotel for å anamme en bedre middag før vi gav oss villmarka og ferien i vold. De andre av ekspedisjonskorpset var ikke å se. Som ensom gjest i lokalet gikk det greit med middagen, og etter hvert begynte de modige molteplukkere å vise seg. Bare Sedolf manglet, Sedolf den pertentlige. Han var som sunket i jorden.

Ekspedisjonens ideologiske leder, og styrmann på vår mest moderne Saab hadde ikke møtt opp. Hele ekspedisjonen stod i fare for å måtte innstille før den var kommet skikkelig i gang. Eldar den praktiske ble sendt ut for å speide, og han kunne straks meddele at Saaben stod vel forvart utenfor hotellet, men fuglen var fløyet. Rådslagningen ble noe høyrøstet, og da ble det plutselig liv under et bord inst i spisesalen. Her hadde sjefsideologen godt skjult av bordets hvite lin lagt seg til å hekke på en ledig stolrekke. Men nå var altså siestaen til ende og ekspedisjonen kunne ta sin begynnelse.

Ettermiddagstrippen fra Lødingen til Skibotten må ha foregått uten det minste dramatikk for i ettertid er det ingen ting som har festet seg i minnet. Men at vi kom til Skibotten en julikveld med låg sol og ca. 20 graders varme i luften, det er jeg i hvert fall sikker på. Vi slo oss til i full fart, like ved veien et stykke sør for tettstedet. Dette måtte ha vært før noen kom på tanken om å ordne til campingplasser for å skvise penger av turistene, i alle fall lå campingplassen der klar til bruk, men det var ikke noen campingplass i vanlig forstand. Det var et stykke natur, en glissen og høgvokst furumo, et opphøyet sanddelta, en elvemæl i Lyngen. Vi bare slo opp teltene, hentet kaffevatten i en blank elv, åt og gikk til ro. Ingen brød seg med oss. Vi bare dro forbi, og overnattet et sted i skogen. Senere har Skibotten alltid stått for meg som prototypen på en nordisk furumo. Likevel var det en tropenatt vi opplevde her på Guds egen campingplass i Skibotten.

Og tropevarmen fulgte oss videre i dagene som kom. Etter en god natts søvn på furubar tok vi av fra E6 og la kursen opp mot Skibottendalen, Helligskogen og riksgrensen, ikke langt fra Treriksrøysa. Som naturopplevelse betraktet var denne norske delen av veien nesten uten sidestykke, men ved riksgrensen flatet terrenget ut i skog, skog og vatn. Veiene ble til rette strek og Saabene kom opp i naturlig marsjfart. Men skog er ikke annet enn skog, og milevis nede i denne nordfinske storskogen skulle det være en glenne med et veikryss hvor vi kunne ta av mot Norge, som i mellomtiden hadde bikket astover og fungerte som en nordkalott på toppen av Sverige og Finland.

Det gikk noen timer langs Tornevassdraget på den finske siden for der var veiene best, og ved middagstider kom vi til krysset Karesuando. Egentlig er Karesuando et siamesisk tvillingpar som er basert på en svensk og en finsk utmarksby, bare sammenbunden av ei kraftig trebru over Torneelven. Ennå har ikke grenser den helt store betydning, så høgt oppe i Norden som her. Men på tross av sin internasjonale karakter var Karesuando så pass oversiktlig at vi ikke hadde trøbbel med å finne veien mot nord. Dermed var vi atter prisgitt Saabenes kapasitet og storskogenes uendelighet.

Det var først oppe mot grensen til Finnmark vi begynte å få en viss oversikt i terrenget. Det var forøvrig like vidstrakt, men furuskogene hadde sagt takk for seg. De var ikke med lengre. Her stod det bare bjørkekratt som etter fattig evne prøvde å kløne seg fast nede i dumpene.

Midtveis mellom riksgrensen og Kautokeino ble vi antastet av en forvirret molteplukker som viftet og geberdet seg som om han var i nød. Vi måtte stanse karavanen for å høre hva som stod på. Mannen var tydelig lettet ved å få kontakt med folk, men uhyre forvirret, og han snakket vårt språk.

Det første han ville vite var hvor vi kom fra, enda han godt kunne se det, ettersom en bare kan kjøre i to retninger på en vei. Så ville han vite hva dette var for slags vei, og vi sa som sant var at dette var mellomriksveien Kautokeino - Finland, og for så vidt den eneste vei en trafikant i Indre Vest-Finnmark hadde forholde seg til enten han gikk eller kjørte bil. Hvor var da Finland, ville han vite. Men da begynte vi å lure på om dette var en dårlig spøk for vegen gikk nord-sør, klokka var 6 og sola stod rett i vest. Enten måtte fyren være fra en annen planet, eller kanskje han var fra en større by. Noen annen forklaring på en slik total forvirring kunne ikke være mulig. Men vi fikk da omsider historien. Mannen var fra Tromsø. Han hadde tatt buss et stykke oppover veien fra Kautokeino og begitt seg ut på myrene. Og her hadde han virret rundt hele dagen uten å vite hva som var fram og tilbake. Redd hadde han vært, og molter hadde han ikke en gang hatt tid å se etter da han på en måte ble oppslukt av et uvant landskap. Men han fant altså denne mellomriksveien og det var jo flott, for ellers kunne han godt ha blitt varende der ute på myrene for godt.

Vi hadde litt moro av episoden, og kom til det at tromsøværinger og tamme rovdyr kunne man ikke uten videre hensette i naturen.

Mot kvelden andre dagen nådde vi første hovedbase, Kautokeino. Her etablerte vi oss med telt og utstyr på Campingplassen. En vesentlig del av utstyret bestod av emballasje for moltebæra. Vi hadde før avreise vært på en plastfabrikk og sikret oss to 50-literstamper pr snute. Og nå brukte vi stampene som stoler og bord i leiren. Dette vakte betydelig munterhet i våre omgivelser, og de frekkeste kom bent fram og spurte om det var meningen at vi skulle fylle alle disse stampene med molte, og hvordan vi i så fall hadde tenkt å greie det. Sedolf, den ærekjære politikker tok ikke den slags krenkelser av vår situasjonsvurdering for god fisk, og han bedyret dyrt og hellig både for oss og et aukende publikum at vi ikke kom til å avslutte denne ekspedisjonen før stampene var fulle. Men alt dette så bare ut til å stimulere vår komiske rolle hos det selvgode publikum. Enden på visa var at vi satte inn stampene og gikk på byen. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino før, men virkeligheten stemte noksa godt med hva en kunne forestille seg om et tettsted på Finnmarkvidda. Stedet var en svært åpen husklynge, spredt utover et stort område. Og området var rett og slett Finnmarkvidda, bare enda videre og enda mer åpen. Det som fantes av vier- og bjørkekratt hadde stort sett gått i dekning i domper og elvefar, så det preget ikke nettopp landskapet. Selv husene i norsk standardmodell Husbank og Landbruksbank, så litt fremmed og forvirret ut der del å i sin innbyrdes romslighet og uten noen egentlig sammenheng seg imellom. Her måtte en arkitekt ha kunnet utrette under. Vi såg antydning til slike muligheter i Sølvsmia.

Den gled liksom inn i elvebakken og hørte til her. En kunne vel ha ventet at husene hadde krøpet sammen for å søke ly hos hverandre mot vidda, men byggherrene var viddens barn så de måtte vel først og fremst ha vidda for øyet hvor de så, og da måtte ikke naboens hus være for nær. Dessuten er jo rom det eneste man har nok av på viddene. Ved ettertanke viste det seg at Bjarne hadde en kunde i et søkk her borte på vidda. Det var en bonde som han hadde tegnet fjøs til en gang i tiden. Nå ville han se fjøset og hilse på bonden, så vi gav oss på leiting etter garden på vidda. Det var i slåttonna og folket kjørte høy. Varmen var enorm, og Bjarne hadde tatt av seg skjorta da gikk fram for å hilse. For øvrig var han av Esaus slekt og hadde nærmest svart pels oventil. Han var ellers kraftig bygd,og han hadde et langt og vakkert ansikt som ofte falt i damenes smak. Men denne gangen ble han matt med en bemerkning fra kona på garden som han ikke riktig fattet. Han vinket til onnefolket på lang avstand og så gikk han fram og hilste. Det var da kjerringa sa: ”Å, er det du som kommer. Jeg trodde først at det var en hest”.

Men dette var alt som smakte av turisme. Vi hadde opplagt andre hensikter, spesielt etter at Sedolf hadde forbannet seg på at stampene skulle fylles. Og ettersom han kjørte stor-Saaben hadde vel ingen av oss mindre viljesterke stort vi skulle ha sagt med hensyn til en eventuell heimtur.

Det taktiske opplegg for de nærmeste dagene var i grove trekk slik at vi skulle kjøre til Avtze , en god mil nordøst for kirkestedet. Der skulle vi forlate bilene, ta med proviant for tre dager og begi oss til fots inn mot Beljasjavre. Dette gikk stort sett etter planen. Vi fikk sekkene på, og da begynte den første av talrike diskusjoner om veivalg. Bjarne hadde etter eget utsagn et kurs i orientering og Sedolf var alminnelig godt orientert, så det falt naturlig at de skulle stå for orienteringen. I tillegg til kartmaterialet hadde Bjarne også kompass som pekte mot nord. Men dette passet dårlig for nå skulle vi østover. Med Tromsøværingen i friskt minne, kom det fram i diskusjonen at Sedolf i mellomtiden hadde opparbeidd en nærmest unaturlig respekt for vidda. Han mante til besindighet og mulige endringer i det taktiske opplegget. Men dette falt ikke i god jord for alle var klar over at skulle vi finne molter så måtte vi lengst mulig bort fra alfarvei og lengst mulig inn i terrenget. Veivalget endte med at vi begynte å gå mot Beljasjavre mens Bjarne og Sedolf etter en tid avsluttet sin diskusjon om kursen, og kom etter. Antakelig var de enige med oss andre for de fremmet ingen avvikende forslag.

Oppe i ei li kom vi forbi en boplass med hus og dass og et skur. Vi var i ferd med å manøvrere oss diskret forbi bak selve tunet, men da dukket oppsitteren fram bak dasset og kauket:”Nå kor dokker ska hen?” – ”Vi skal til Beljasjavre.” –” Nå dokker ska til Beljas”, sa oppsitteren og slapp seg ned på ei frodig grastue bak do.

Dette var en slags invitasjon som ikke kunne avslås, og vi ble sittende der en times tid, til avveksling for oppsitteren og til opplysning for oss om mulighetene i Beljas. Råd og uttalelser angående molteforekomster var så vage at de knapt var til noen hjelp. Men vi lærte noe om samens holdning til mygg. Han bare satt der i svarte skyer og lot som ingen ting, og myggsvermene stanset virkelig i en sikkerhetssone på ca. 10 cm fra samens overflate. Vi kom til at dette sannsynligvis var et resultat av duft og flegma, og etter hvert lærte vi oss takle problemet. Smurte en seg godt inn med Finnolje, to ganger for dag og bevarte sinnsroen, ja, da var det mulig å holde ut selv i kortbukser. Verst var myggen i forbindelse med matlaging, men når strabassene hadde gjort sin virkning på appetitten gikk myggen inn som en fast del av kostholdet, og ingen hadde vondt av det. Etter en langdrøy oppstigning som tok halve dagen kunne vi skue Beljas i det fjerne. Vi var havnet i et dalføre med slake sider og en vid flat bunn. En sann uendelighet når man skulle gå. I de slake liene gikk det greit, men vi måtte ned på myrene og til krattene på elvenesene om vi skulle støte bort i molteeventyret. Innerst inne i denne uendeligheten av en dal blinket Beljas med blåskjær. Et kort strategimøte gjorde det klart at vi ikke kunne plukke oss inn til Beljas. Da ville vi havne innerst i dalen med fulle moltesekker. og hvordan skulle vi da komme oss tilbake? Løsningen ble at vi skulle plukke oss innover i løpet av tre dager, gjemme dagsfangsten for hver dag og så plukke den opp på heimturen.

Dermed skilte vi lag og vandret ensomme over myrene. Men her var det så greit terreng at vi stundom så hverandre på trekket. Om kveldene søkte vi sammen ved stille tjønner og på rolige elvebredder. Leirene her ute ble av enkleste slag. Telt og soveposer var vel forvart tilbake i bilene. Vi bare la oss ned på den store mosemadrassen og lot søvnen få sitt. Noen særlig forskjell på natt og dag var det ikke, men det ble noe svalere mot nettene, slik at opplegget fungerte nærmest ideelt. Myggaktiviteten tok seg gjerne opp på natters tid, så hadde det ikke vært for Sedolfs briljante ide med handleposer av plastnetting over hodet og ullvotter på hendene, så hadde nok hele Beljasprosjektet endt med katastrofe. Men forutsatt at en ikke ble gal av summingen så hadde vi i realiteten tatt innersvingen på myggsvermene.

Opplegget for middagsmaten fungerte betydelig dårligere. Det var basert på fiske til husbehov, men sesongen, værlaget og utstyret vårt var neppe det beste. Men vi levde da godt på havregryn og brød, selv om kanskje forbruket overgikk alle beregninger. For myrene suget energi, og bare det å gå og bøye seg tusenvis av ganger for dag var noe som krevde brendsel. Vi havnet fort i en kolossal matthet, med store indre hulrom etter noen timers vandring.Til tross for svære nistepakker ble dette med hulheten litt av en plage, som vi først noe senere i løpet lærte å takle ved hjelp av en liten sukkerpose. Ei klype sukker oppløst i en drikkekopp med kildevann av renhet, virket til momentan fornying av hele systemet. Og når sommerdagene dertil var slik at en kunne vasse eller svømme bent over elver og vatn som lå i ens vei, da ble titimersdagene i Beljas en udelt fornøyelse.

Men det store molteeventyret var ikke i Beljas. Forekomstene var i tynneste laget, men vi skrapte sammen ca. 20 kilo pr. snute før vi trakk oss planmessig tilbake til Avtze og Kautokeino. Neste trekk var vestvidda, og her var adkomsten noe lettere. I forbindelse med Bidjovagge Gruver var det bygd en god veistubb vest over vidda. Her kjørte vi til veienden og trakk videre vestover. Her var det mer åpne og solsvidde myrer med enda mindre molter. Dette innebar at vi måtte tilbakelegge flere mil enn i Beljas. For å få fastere underlag la jeg ruten i overkant av myrene med peiling på terreng med mer variert vegetasjon, men resultatet var det samme. Lite molter. Bergene var steikhete og opptørkingen stor. Det var da jeg kom til kilden, i fjellsiden vest for Bidjovagge et sted. Plutselig surklet det lystig av vatn et sted i nærheten, og opp av et søkk i fjellet sprutet det bare opp av seg selv. Iskaldt og rent som krystall var det bare til å øse det ut over et overopphetet molteplukkerhode etter at pukkelen var fylt. Dette var dagens under, og mitt livs beste kilde.

Senere på trekket havnet jeg så langt vest at en kunne se Reisadalen åpne seg nedover gjennom de nordøstlige deler av Troms fylke. Men moltemessig var turen ingen suksess, og dette resulterte i et øyeblikkelig stabsmøte da troppene atter ble samlet. Men Eldar lot vente på seg i noen timer. Han hadde bare innebygget kompas og var ellers uten kart og klokke. Etter mange svinger og sveip over låglendte stormyrer hadde han i nonstiden kommet under vær med at han egentlig var uten enhver peiling på hvor han var og hvor han skulle. Men han hadde heldigvis hodet med seg, og det brukte han til å rekonstruere dagens begivenheter. I et visst forhold til definerbare terrengformasjoner hadde han ved middagstider foretatt en avtrede på naturens vegne, og med resultatet av dette som fastmerke og milestein ble det mulig for han å krysse sine spor, slik at han unngikk å komme på tapslisten.

På krisemøtet ble det kastet fram forslag om at ekspedisjonen i følge planen skulle avbrytes ettersom uken var gått og våre permisjoner var utløpt. Men Sedolfs brage løfter med hensyn til stampene var ikke oppfylt, resultatet ble at vi søkte om forlenget permisjon og flyttet hovedkvarteret østover til Karasjok. Det ville jo dessuten bare vær dumt å ikke utnytte den gode form og feltmessige rutine vi etter hvert hadde opparbeidd. Men ressursene kunne være i knappeste laget, med tanke på utviding av felttoget. Matforsyningene kunne vi kanskje klare av med en liten forbedring i fiskelykken, men klærne ble etter hvert i nokså dårlig forfatning.

En natt hengte jeg opp treningsdrakten til tørk på et vidjekratt. Om morgenen var det tydelig at reven hadde prøvd å ete den, men ikke riktig fått det til. For etter det ble den i alle fall svært luftig. I tillegg til ukelangt skjegg gav dette meg et lite tillitvekkende utseende. Dette med skjegget var forresten felles for de fleste, unntatt Sedolf. Han framstod her på ville Finnmarksvidda som en representant for mer siviliserte livsformer. Hver morgen gikk han resolutt i retning av nærmeste vannkilde og barberte seg i kjølig fjellvatn.

Ingen andre underkastet seg den slags former for selvplageri, og avvikeren ble etter hvert utsatt for mild mobbing og hentydninger om snobberi. Men Sedolf gjorde senere alle disse antydninger døde og maktesløse. Etter hvert som hans politiske farge gikk over fra gammelrosa til signalrødt kastet han vrak på sine dresser og slips til fordel for genser og olabukser, og da lot han mer som en prinsippsak skjegget gro på de samme plasser som det hadde grodd hos Marx og Lenin.

Forøvrig ble Bjarne utsatt for et meget spesielt problem m.h.t. klær. På grunn av hans alminnelig kjente evne til å legge fra seg ting der det passet, hadde han utstyrt seg med doble sett av de fleste livsfornødenheter, således også truser. Og nå lå reservetrusen vel forvart i ryggsekken bak molteposen av plast, der det av konserveringshensyn også var tilsatt sukker. En vakker dag ble ikke molteposen forskriftsmessig forseglet, slik at moltesafta kom i omløp over heile ryggsekken. Reservetrusen ble dermed innsauset i sukret moltesaft. Etter dette ble Bjarne sysselsatt. I alle pauser vasket og tørket han moltetrusen etter alle kunstens regler, men uten annet resultat enn at han fikk gnagsår på helt andre passer enn de andre i troppen.

Men alt dette var for småtteri å regne, så i helga foretok vi en planmessig framskyting av vårt hovedkvarter til Midt-Finnmark. Vi sonderte terrenget og sendte ut spioner som skulle spørre seg for om moltemulighetene der vi kom, men alt så svart ut – Derfor trakk vi oss hurtig gjennom Porsanger og opp mot Skoganvarre og Karasjok. I Skoganvarre fikk vi en sik, men skulle vi mette fem sultne molteplukkere på en ussel kvit østfisk, da måtte vi ha vederfart et tilsvarende under som i de bibelske ødemarker. Hos oss gikk det p& brød, og det var greit nok. Vi kom oss helskinnet over høydene og inn til Karasjok, der vi fortsatte med sondering og moltespionasje. Karasjok er hovedstaden i sameland, og ikke på langt nær så forblåst som Kautokeino.

Karasjok er en elvestad på kanten av det Fenno-Skandiske skjold av gunnfjell, vendt ut mot vide sparagmittformasjoner. Her har vi de samme formasjoner som de vi finner i Østlandets indre områder. Underlaget er av samme type, og der hvor store elver senere har preget utviklinga kan en finne likhetstrekk i 1andskapet. For meg minner Karasjok mye om f.eks. Elverum. Men Karasjok er mer nedsenket, mer i skjul og noe trangere en Elverum. Men preget er det samme, og Jesjokka-Karasjokka har lagt opp svære elvenes på turen utover dalen mot Annarjokka og Tana. Med tanke på jordbruk er sanden på disse elvenesene noe av det beste en kan operere på, slik forholdene er i dag. For liksom å ha vært her, overnattet vi på et slikt elvenes et stykke fra selve kirkestedet. Andre dagen bar det opp over Karasjokdalen mot Jergul på en ny veg som Per Borten akkurat nå var i ferd med å bygge. Dagen ble preget av visse politiske motsetninger innen ekspedisjonskorpset. Formannen i Bodø Senterparti kunne ikke på noen måte avstå fra å peke på hvor dyktig Borten var med veibygging. Anlegget var bortsatt på entreprise, og oppe ved Jergul kunne vi studere hele prosessen.

Et par oppmålere fløy som jojoer langs hele anlegget. Først stakk de ut midtlinjen der veien skulle komme, og så bar det tilbake for å sjekke skråninger og fyllinger. Neste gjeng ryddet framtidens veibane for busker og tre, og så kom doserne og gravemaskinene som la opp veilegemet der massen var på stedet. Innimellom disse jobbet spredte smågjenger med rør og stikkrenner, og så kom dumperne og fylte igjen det som manglet av masse. Hele arbeidstoget ble avsluttet av grusbilene som la på det siste dekket. Vi som aldri hadde sett annet veiarbeid enn veivesenets brunbarkede kaller med spade begynte å få mistanke om at vi hadde gått inn i en ny epoke, og at Borten måtte være en suveren organisator. Kanskje var det i dette overbevisende møte med virkeligheten at vår gammelrosa representant i Bodø formannskap ble offer for en slags materialtretthet i sin politiske tro. I alle fall var han ikke seg selv mer etter dette.

Nå ja. vi etablerte vårt nye hovedkvarter på bredden av Jesjokka i Jergul. Med strabassene fra Beljas i friskt minne var det liten stemning for bi-ekspedisjoner til fots. Resultatet av stabsmøtet ble at vi skulle sende en representant til en av stedets fremste menn for å forhandle om traktorskyss in til moltemyrene på vidda. Vi valgte Bjarne som forhandler fordi han kanskje var den av oss som hadde best utviklet næringsvett, og dessuten snakket og reagerte han så seint at han kunne bli oppfattet som meget reservert og uinteressert. Derfor ville han neppe binde oss til noen dårlig avtale. Han kom tilbake etter første forhandlingsrunde med et tilbud på kr 1000,- for tre dagers safarie. Dette lå klartutenfor vår økonomiske kapasitet, så vi la opp til en radikal endring av hele forhandlingsgrunnlaget. Vi tilbød kompaniskap, 20% av fangsten, og da kunne traktorføreren ta med seg så mange av familien som det var plass til på tilhengeren, i tillegg til oss fem. Dette var en genistrek, for nå ble traktorføreren positivt interessert i at vi plukket mest mulig bær, så vi kom til de beste molteplasser som kunne tenkes sør-øst av Jergul.

Første dagen tok vi oss fram til Kaudamokki, et slags gårdsbruk, langt inne på viddene. Traktorkjøreren med familie tok inn i hovedbølet, og resten av den loslitte og skummelt utseende ekspedisjon fikk anvist overnatting i stedets sauefjøs fordi husets faste beboere akkurat nå var på beite over alle hauger. Sammenlignet med å ligge ute var dette herberget den rene luksus.Vi fikk utlevert gode reinskinn til underlag, så da regnet ut på natta begynte å tromme på blikktaket kjente vi oss nærmest som siviliserte igjen.

Andre og tredje dagen var vi i molteeventyret, og der hendte det nok at vi kunne grave sammen en liter, på ei tue, med begge hender og alt sammen bare i løpet av et øyeblikk. En kunne også skue myrer så tette og så røde at en nesten ikke kunne sette ned foten. Men det var gjerne langt mellom eventyrene, her oppe også. Humøret var i alle fall upåklagelig. Vi laget leirbål når skumringen kom sigende inn over vidda. Der samlet vi oss til kaffedrikking og joik, og der fikk joiken en slags mening.

Bjarne som også hadde visse tanker om kultur var litt betenkt over at vi som nordmenn betraktet ikke umiddelbart kunne delta i joiken som ordløs uttrykksform hva vi her opplevde i naturens nærhet, for gleden ved været, viddene, moltene og livet.

En av disse blanke kveldene opplevde vi også et nokså spesielt fiske-eventyr. Egentlig hadde vi glemt av dette med å fiske, på grunn av all molteplukkinga. Vi hadde slått leir ved ei lita myrtjønn ute på vidda, og like før sengetid gikk Eldar ned til vannkanten for å teste badetemperaturen. Han stakk stortåa så vidt ned i tjønnspeilet, og dermed skjedde det. En storgjedde hadde stått akkurat der, og nå gjorde han et kjempebyks mot stortåa til Eldar. Til alt hell bommet han på aftensmåltidet, men Sedolf ble alarmert. Som bøfjering med innebygd fiskerinstinkt fant han fram den eneste redskap vi nå disponerte. Det var fyrstikker og ei lita feltøks. Storgjedda lå fremdeles ved tjønnkanten og filosoferte over sin mislykkede stortåjakt.

Seinkvelden og tunge skybanker hadde senket en dyp skumring over vatnene. Sedolf tente på en fyrstikk fram for nesen til storgjedda som dermed ble fullstendig fiksert på fenomenet. Da var det bare for Eldar å gi den en kakk i hodet med øksa, og dermed var fangsten vår. Gjedda var godt over meteren lang, og i kokt tilstand kunne den innebære minst et døgns ekstra opphold på viddene.

Likevel ble det knapt med proviant mot slutten. De siste rester ble fortært til frokost siste dagen, og vi kom ikke tilbake til Jergul før i kveldinga, etter en hel dags gang. Alle reserver var tatt ut og på fellstua i Jergul kjøpte vi oss hver sin boks med fiskeboller, de av mannskapet som ikke var sysselsat i koking ble sendt på bygden for å handle naturalier. Trygve ble satt inn for å skaffe potet, Eldar på fløte og Bjarne på surmelk. Bjarne hadde forresten et slags mani med hensyn til surmelk, som han måtte ha til alle måltider. Dette var en plage for så vidt som halvtomme surmelkpakker hadde en lei tendens til å tømme seg under transport i bil. Dermed ble bilenes innemiljø lettere forpestet i varmen. Videre hadde vi allerede i starten inngått en avtale om at samtlige skulle vaske eller tørke sine kopper og drikkekar med gras etter hvert måltid. Bjarne som ikke hadde den fjerneste peiling på koppevask saboterte denne avtalen helt fra starten. Til slutt nektet samtlige en hver befatning med kopper som stinket av surmelk eller som var i ferd med å gro att. Med kvalifisert flertall ble det så til slutt fattet et endelig vedtak om at surmelk ikke kunne tolereres som næringsemne unntatt i forbindelse med opphold i hovedleirene. Men nå var vi endelig tilbake i hovedleiren og surmelk måtte skaffes. Etter en lang og møysommelig kom Bjarne endelig over en gardbruker som hadde skaffet seg tettemjølk over i Finnland, og der fikk han kjøpt seg en liter. Vel tilbake i leiren satte han seg godt til rette for å nyte delikatessen. Men tette er en helt annen kultur enn det som ellers preger surmelken i våre bygder. Smaken i tettemelk er aldeles fornem, men konsistensen er så seig at en må skjære den av som spagetti dersom en ikke vill drikke opp alt som er i en mugge på en gang.

Bjarne drakk og drakk av eliksiren, men da han skulle puste befant han seg midt i sentrum av seigheten og kom ingen vei. Han kastet spannet, og med et nødrop fikk han endelig bitt av tilførselen. Dermed var han for ettertiden ferdig med surmelktrafikken. Resten av tettemelka krøp av seg selv bortover grasmarka og ned i Jesjokka, så det var i siste liten jeg fikk tatt vare på en liten porsjon til forskingsformål. Jeg brukte den til infisering av vanlig melk og hadde dermed tettemelk i lange tider etterpå.

Men tilbake til sulten i Jergul. Etter et rask oppkok satte vi til livs 14 fiskeboller pluss de poteter som var til salgs i Jergul den dagen. Men det gjorde ingen virkning, før vi hadde avsluttet med restlageret av brødskalker, og en diger porsjon moltekrem basert på et storinnkjøp av fløte fra en gård i nærheten. Og molter hadde vi nok av. Stampene var faktisk fulle. Heimturen gikk etter planen, og denne gangen gjennom Norge. Det hele gikk ”non stop”. Noen kjørte og noen sov. Alt på skift, og neste kveld var vi i Lødingen, men vi kom aldri til å legge opp en slik tur mer, av en eller annen grunn.

PS: Etter innhenting av ny informasjon om den beskrevne tur i april 2012, fikk vi en innrømmelse fra en av deltagerne om at mesteparten av moltene var innkjøpt og ikke plukket i et eldorado som beskrevet. DS Gjert-Are Valberg