Familien Valberg

Forsøkene har vært mest omfattende med westerwoldsk raigras som er prøvd i alle landsdeler. En har særlig undersøkt ulike såmengder av dekkveksten, men også ulike gjødslingsstyrker og ulike antall høstinger i gjenleggsåret. Store avlinger av westerwoldsk raigras svekker gjenlegget i vesentlig grad. Det må derfor brukes mindre såmengder av raigraset enn ellers, og det anbefales 1,0-1,5 kg pr. dekar. Ved bruk av store såmengder, 3-4 kg pr. dekar, vil en få større avling i gjenleggsåret, men omtrent tilsvarende redusert avling  og dessuten mer ugrasfull eng i det etterfølgende år. Det er viktig for gjenlegget at raigraset ikke blir stående for lenge, og det bør høstes ved begynnende skyting. For de bedre jordbruksdistrikter vil det si 3-4 høstinger og for andre distrikter to høstinger i gjenleggsåret. Under forutsetning av tilstrekkelig mange høstinger og moderate såmengder av raigraset, synes det å være forsvarlig med en gjødslingsstyrke som tilsvarer vanlig god enggjøilsling. Westerwoldsk raigras synes først og fremst å ha interesse som dekkvekst i Sør-Norge og i Trøndelag, bortsett fra de nedbørrike strøkene på Vestlandet.

I Nord-Norge har det ikke vist noen fordeler framfor de øvrige grønnfòrvekstene verken i gjenleggsåret eller i engårene. Italiensk raigras som dekkvekst har gitt dårligere engbestand enn westerwoldsk raigras. Det har også gitt mindre avling i gjenleggsåret og bør ikke brukes som dekkvekst.

Oljereddik har gitt stor avling i gjenleggsåret og dessuten god engbestand. Den passer derfor meget godt som dekkvekst. Men oljereddik er en lite aktuell fòrvekst uten under spesielle forhold, og en kan ikke regne med at den vil få noen særlig utbredelse. Kvitsennep har gitt omtrent samme avling som oljereddik både i gjenleggsåret og i engårene, mens vårraps har gitt litt mindre avling i gjenleggsåret. Åkerfaks og tidligkløver synes ikke å være aktuelle dekkvekster.

Fòrraps som dekkvekst er prøvd i alle landsdeler. Av hensyn til gjenlegget er den høstet på et relativt tidlig stadium, og avlingene i gjenleggsåret har derfor ikke blitt særlig store. På Sør- og Vestlandet, i Trøndelago Møre og Romsdal og i fjellbygdene på Østlandet har fòrraps gitt mindre avling i gjenleggsåret enn westerwoldsk raigras, men som oftest bedre avling i første engår. I sum for gjenleggsår og engår har likevel raigraset gjennomgående vært best.

For Nord-Norgeå vedkommende synes derimot fòrraps å passe bedre som dekkvekst enn westerwoldsk raigras. Vanlig grønnfòr av havre eller bygg har i stor utstrekning gitt samme resultat som fòrraps. I fjeilbygdene på Østlandet har derimot grønnfòret vært underlegent for både fòrraps og westerwoldsk raigras.

Gjenlegg uten dekkvekst er først og fremst aktuelt i de nedbørrike strøkene på Vestlandet. En har i disse distriktene ikke fått noe bedre samlet avlingsresultat verken med westerwoldsk raigras, fòrraps eller grønnfòrhavre som dekkvekster.

I Nord-Norge er høstsåing av gjenlegget etter en forgrøde meget aktuelt. Dette særlig på grunn av at ugrasproblemet er stort og fordi det kan bli betydelig kjøreskader på enga ved vårgjenlegg.

Også ved Institutt for plantekultur har og fått god bestand av beitegrasartene ved såing i månedsskiftet juli-august uten dekkvekst.

Bygg til modning har bare i liten utstrekning vært med i disse forsøkene.

Men de resultatene som foreligger, viser at ingen av de aktuelle grønnfòrvekstene gir vesentlig bedre eng enn korn til modning. Denne gjenleggsmåten bør derfoi fortsatt være den mest utbredte i de distrikter og ved de driftsformer hvor korndyrking er vanlig.

Utdrag fra forsøksmeldingen finner du her:

"Grønnfòrvekster som dekkvekster ved gjenlegg til eng i ulike landsdeler"
Forsking og forsøk i landbruket 1970