Fra margarinkasse til apostlenes hester

Skrevet av Edvard Valberg

Om utvikling

 

 

 

FRA MARGARINKASSEN TIL APOSTLENES HESTER

De første reiser er alltid de letteste. En blir bare fraktet dit en skal. Ingen spør om vi har lyst, men likevel ventes det bifall fra den unge reisende. Han får i høyden låne en stein eller raspe til seg gras og blomster som måtte gro langs vegen. Dette danner utgangspunktet for de første studier av naturen og omgivelsene. Men ingen ting blir tilbake i minnet. Det legges kanskje bare ut noen filer som senere skal fylles opp av erfaring. Mine filer fra de første turene er stort sett tomme. Likevelregner jeg med at det var i denne perioden jeg først fikk et godt forhold til kvinnene, som blide, lyse og varme skapninger, for de måtte vel om ikke annet ha lagt merke til meg som en slags nyhet. Senere har deres interesse avtatt merkbart, mens min generelle interesse og avhengighet later til å være upåvirket av tidens tann. Kanskje bør en ikke være redd for å dikke med små mennesker som dukker opp i ens veg. Kanskje er dette første skritt på vegen til kjærlighet og menneskelig forståelse. Hva vet vel vi om de første spor i vår bevisthet?

Likevel er det en ting som minner seg fra mine første reiser, og det er fargene. Jeg lå nok mye på rygg, for det er særlig blått som fasinerer meg den dag i dag. Kanskje ville jeg helst tilbake til himmelen og stillheten der, men det skulle komme til å vise seg at blått stod for avstand og avklaret uoverstigelighet. Så hos meg er ikke blåfargen av politisk betydning, snarere tvert imot. Den har alltid vært der som en lengsel mot renhet og svimmel intethet.

En annen farge jeg fort fikk et forhold til var sort, hvis det da er noen farge. Sort stod for skrekk når en ikke hadde erfaring. Høge sorte ovner og alle personer i sorte kåper og frakker var persona non grate fra første stund. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men mørker og mørketid er ennå det verste som finnes. Da stemmes prosessene ned. Vær derfor litt lys i din omgang med små barn.

Men for alle reiser, gjelder et ubetinget krav om framkomstmidler, egna til formålet. Dette kravet gjelder hele livet, fra første til siste tur. Og på ridetøyet skal storfolk kjennes heter det videre i gammel norsk tradisjon. Framkomstmidlene er jo langt fra bare framkomstmidler. De bestemmer vårt levevis, vår effektivitet og kultur, og hvor langt vi til enhver tid er kommet i utvikling. De er akseptert som et ytre bevis på vår tekniske og økonomiske status og nærmest utstyrt med sjel. De betraktes i de fleste tilfelle som en forlengelse av oss selv og prioriteres høgere enn mat. Et liv uten framkomstmidler eller bare med primitive framkomstmidler virker utenkelig. De betraktes som det største gode selv om de har invalidisert og drept flere mennesker enn hva alle verdens kriger har kostet, og selv om de i løpet av kort tid vil kunne omforme planeten til en ubeboelig søppelhaug.

I kraft av framkomstmidlenes voldsomme betydning som en del av oss selv, fordi de har gjort oss til mobile landstrykere med livsinnhold, velger jeg her og nå å bruke dem som rød tråd i mine reiseberetninger. De første reisene ble naturlig nok iverksatt uten hovedpersonens råd og bifall. Det samme var tilfelle med valg av framkomstmiddel. Vanligvis starter det hele med barnevogn, prydelig utstyrt med kromforniklet beslag, innvendig fløyelstrekk, solid kalesje og fjærende oppheng. Men slikt var utenfor alle muligheter når en ble født på et bureisingsbruk i de harde 30-årene. Da var det bare mat, noen klesfiller og tak over hodet en egentlig hadde behov for. Resten var opp til fantasien. Derfor ble mitt første transportbehov elegant løst ved at en i den tiden hadde langt mer solid emballasje for margarin enn hva tilfelle er i dag. En 24-kiloskasse fra Nordland Margarinfabrikk i Bodø var som skapt til formålet. Etter en enkel supplering med dragtau og hjul i hvert hjørne ble transportproblemet eliminert. Vognen var allerede fra fabrikken forsynt med handtak for løfting over større hinder dersom dette ble påkrevet. Hjulene var forsynt med gummibeslag fra brukte sykkeldekk på kjørebanene, og ettersom far var litt av en snekker vakte doningen almen annerkjennelse i nærmiljøet, som før sosialvitenskapens tid gjerne ble kalt nabolaget.

På dette viset unngikk en at mangel på barnevogn satte varige spor i peronlighetsutviklingen. Senere skulle det vise seg at vognen lett kunne utvikles til lekebil. Det var bare å flytte fram forhjulene til en dreibar aksling festet til styretau og ratt. Dermed var suksessen sikret. Drivkraften var det heller ingen problemer med for her utnyttet vi tyngdekraften og skråplanet. Det var så bratt og avgående på Li at vi ikke kunne sette fra oss runde ting uten at det ble borte for oss. Slike vilkår førte til stor materiell slitasje på transportutstyret så vi måtte fort utvikle visse ferdigheter med hammer og spiker.

Men dette var bare et ubetydelig sidespor som aldri førte til noen ny Martin Schanke eller til noe som helst, for etter et knapt år i margarinkassen kom jeg som ved en tilfeldiget til å ta de første skritt på de såkalte "apostlenes hester". Dette var en revolusjonerende nyvinning sett fra en reisendes synsvinkel og det gav deg med en gang en hittil uant rekkevidde og helt nye forutsetninger for å drive med utforskning av omgivelsene. Det er ikke sikkert at alle alltid har vært like begeistret for denne radikale økning av vår transportkapasitet, men en ting er sikkert. Dette er det største som har skjedd med arten som sådan så vel som med hver enkelt innen arten. Det at vi lærte å gå, og dermed kunne frigjøre hendene, slik at vi kunne foreta oss noe fornuftig med dem. Dermed auka kravene til fornuften som i startfasen bare var å sammenligne med et tomt skap. En måtte lære seg koordinering og organisering av innkomensurable bevegelser, størrelser og hensikter. Enkelte utnytter situasjonen og utvikler videre sine evner til koordinering og organisasjon slik at de havner i det politiske og administrative toppskikt der en bare befatter seg med slikt.

Apostlene hester førere oss inn på utallige og merkelige veier uten at vi egentlig merker stort til det. Helst ville vi vel tro at det at det er våre fremragende evner som bærer oss framover, men det er ikke det. Det er apostlenes hester alt etter hvordan vi utnytter dem i en større sammenheng. De er i motsetning til bilen en reell forlengelse av oss selv. Evolusjonsmessig og individuelt er de en avgjørende forutsetning for et liv som mennesker og da bør de vel også få status som det største og viktigste framkomstmiddel.

Sjøl har jeg ikke brukt dem særlig raffinert og i overført betydning. Jeg har bare gått på dem, og det er de utrulig godt egnet til. Det er ingen ting som egentlig kan sammenlignes med det å kunne flytte seg fritt på egne ben. Jeg går ut fra at dette var et av de avgjørende trekk for utviklingen av arten. Uten apostlenes hester hadde det ikke vært mulig å klatre ned fra trærne for å begi seg ut over steppene på egen hånd eller rettere sagt på egen fot. Bare se på den fryd vi legger for dagen når vi for første gang fatter at vi kan gå.

Ja, føttene er gode å ha. De setter oss i stand til å løpe etter byttet, hva det nå enn er vi måtte finne på å ønske oss. Og når motet svikter er vi også kompetente til å løpe fra farene og ubehagelighetene. Ja, de er så gode at de lett kan ha forårsaket en grunnleggende svakhet i vår moralske holdning til omverden og til våre medskapninger. Vi kan tillate oss, kanskje litt for mye fordi vi tror at vi skal slippe unna. Det er bare å stikke.

En annen god ting med dette framkomstmiddel er at det krever så lite av forutsetninger. Vi kan gå på alt fra grøt og raspeball til svinekam og bacalao, og vi kan ta oss fram i all slags terreng og føre, så sant vi holder oss på landjorden. Forbrenningsproduktene fra denne biologiske motor er rett og slett plantenæring og humusstoffer som gjør det grønnere i våre spor. Og ettersom en forutsetter at vi hele tiden er i bevegelse eller utnytter dette verdifulle avfall i tråd med vår sagnomsuste fornuft, da skjer det intet galt i naturen. Bruddet med naturen og vårt opphav skjer først når vi rotter oss sammen i storkolonier, samler de mest verdifulle resultater av våre livsprosesser i store kloakker og sender det hele ut i elementer der de ikke hører heime og heller ikke kan utnyttes, da må det gå galt. Særlig når vi samtidig øker vårt antall som sand på strendene. Dette med ødelegging av økosystemene, og resultatene av dette, er godt kjent fra den organiske verden for øvrig. Visse arter av gnagere er særlig utsatt i så måte, og nå kommer altså vi i tillegg. Dette er vel helst et resultat av visse karaktertrekk som vi deler med våre artsfeller blant gnagerne.

Men nå er vi plutselig langt fra apostlenes hester. De har jo båret oss rundt om i verden for at vi skulle spre oss, og utnytte mange slags resurser, men så ser vi i stedet at langt mer effektive virkemidler og framkomstmidler bærer oss inn i gigantiske maurtuer som i prinsippet skal være høyborger for kultur, men som samtidig ikke aksepterer at vi er produkter av natur, og til alle tider avhengige av den natur som har frembragt oss. Skaping, tukling og trylling med kultur er både selvbekreftende og fasinerende, men det kan utarte til total katastrofe, dersom dette besnærende taskenspill får oss til å glemme at vi uløselig tilhører naturen på godt og vondt, og at vi må følge dens lover og spilleregler dersom vi skal overleve. Vi liker å tro at vi ved hjelp av vitenskapen har gjort oss til herre over naturen, og at vi derfor har trådt inn i stedet for Gud, som i følge Nitsche døde for ca. 100 år siden, og at vi derfor kan lage lovene selv.

Ja, vi trenger ikke en gang å følge noen lover dersom det ikke passer med våre egne interesser. Dette er ikke bare verdens verste løgn. Det er også den dummeste og den farligste, kronen på verket av noe som såkalte fornuftsvesen har klekket ut. Kanskje vi tror at vi kan ta beina på nakken og løpe fra naturens regning når den kommer. Ikke slik vi har stelt oss nå. Vi har for store maurtuer, for mange maurtuer, og for mange droner i tuene i forhold til virkelige arbeidere og bladlus. De siste fungerer som et slags melkekyr i maurenes samfunn. Vi vil ikke få noen plass å løpe til når taskenspillet blir avslørt. Åkrene vil bli for små og melkekyrne, også hos oss, vil bli for få. Vi burde kanskje ha gått omkring i markene, på leiting etter jord til en åkerlapp før det ble for sent. Det var slik de gjorde det før, og andre metoder finnes ikke. Men dessverre gjør vi det ikke. Vår tro på lettvint velstand og vår hang til større forbruk har fått oss til å glemme all fornuft. Vi er så høytstående intellektuelt sett at vi regner med å leve av såkalt «know how».

Kanskje skal vi bli et folk av forskere og lærere for resten av verden. I tillegg til vårt strålende intellekt skal vi raffinere vår teknologi, som så skal gi oss enda større vekst. Slik er målsetningen, om jeg ikke har misforstått de som går først og flytter milepælene. Til slutt sitter vi alle bak glass og betong og pikker på en datamaskin. Noen av de mest framsynte har også tenkt på konsekvensene. Vi må betjenes, og vi må ha noen til å betale for oss, lage mat for oss osv. Ja de har til og med funne på en løsning. Vi skal innføre tusenvis av flyktninger til å gjøre denne slags arbeid. Ja, vi trenger dem simpelt hen for vår egen velferds skyld. Og det er jo nok av dem som gjerne vil komme. Det er bare å se mulighetene i alle forhold. Man løste jo arbeidskraftproblemer før i verden på tilsvarende måte, og nå kan man dessuten gjøre det samtidig med at eventuelle motstandere blir stemplet som rasehatere.

Landskapet varierer, så det er vanskelig å vite hvor en er til en hver tid. Men kulturens framtid synes sterkt preget av teknologi og elektronikk, mens naturen som tapende part neppe har noen særlig framtid om det ikke hadde vært for et eneste stort paradoks som ble framsatt i sin tid av en reinsame på Saltfjellet, da han ble intervjuet av NRK-Nordland i forbindelse med kraftutbygging. Hans kommentar var i korthet følgende: "Dem kan nok ete reinkjøtt,men dem kan faen ikke ete strøm." Og det er faktisk noe i dette.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.