Fra Haldis sitt liv

Skrevet av Kari Valberg

Haldis Gerd Eilertsen ble født 17.februar 1935. Hennes tvillingsøster Klara ble født minutter før. De var enegga tvillinger. Til tross for identisk DNA-profil og et utseende som selv mora ikke kunne skille fra hverandre, var de forskjellig av natur. Klara var utadvendt og etter hvert svært populær hos det annet kjønn. På fester de var på begge, satt Haldis veggpryd og stirret i gulvet, mens Klara svingte seg i valsen. Edvard Valberg som ble gift med Haldis fortalte med latter om hvor grusomt sjenert Haldis hadde vært i sin ungdom. Dette skulle snart endres.

Tvillingene var yngst av 7 søsken, attpåklatter å regne. Faren var streng men rettferdig. Haldis kunne fortelle at de jobbet hardt på småbruket de bodde. Men i middagskvila til de voksne fikk ungene fri.  Det skulle være stilt i middagstida, så ungene ble jaga vekk fra husan. Når så kvila var slutt blåste Paul i ei fløyte, som betydde at arbeidet skulle starte opp igjen. Nåde den som ikke stilte opp på momangen – da vanket det pryl.

Paul fikk hjerteinfarkt og døde mens tvillingene var småjenter. Haldis fortalte om den fæle opplevelsen da de kom dragende til gårds med farens døde kropp på sleden. Jentene sto gjemt oppi loftstrappa da faren ble båret inn i finstua og lagt på likstrå.

Under krigen var det mange tyskere stasjonert på Stokmarknes. De tok hesten på gården. Haldis hadde så vondt av den for den sleit ondt under tyskernes eierskap; lite mat og hardt arbeid. Da krigen var slutt måtte de avlive hesten fordi den var så vanskjøttet.

Under krigen huset de flykninger fra Finnmark. Haldis var svært fasinert av ei kjerring som hadde et svart sidt skjørt som ho aldri vaska. Ho tørka av seg på skjørtet hva ho enn måtte ha på hendene så skjørtet var blankt av fett og smuss.

Sjøl om tyskerne for ille med hesten, syntes Haldis synd på mange av tyskerne som holdt seg i området under krigen. De var dårlig kledd; fraus og lengta hjem til sine. De ville heller vært hjemme i Tyskland enn her. Ungene overbragte hjemmestrikka votter til soldatene og fikk bonbon tilbake. De lærte seg å si Haben Sie bonbon.

Da tvillingene var ca 5 år havnet de på sykehus for å operere brokk. På sykehuset nekta de å utlevere opplysninger om hvem var hvem. Men sykesøstrene visste råd: de satte jentungene i hver sin ende av senga og lurte bak døra til Klara ropte: du Haldis…

Det var her på sykehuset de så hvite prikker på røntgenbilder av leveren deres. Prikker som senere skulle vise seg å være en snikende sjukdom de begge utviklet og plagdes med fra 30-årsalder av og livet ut.

16 år gammel traff Haldis Edvard. Ho jobbet da som kjøkkenpike på Kleiva landbruksskole. Haldis hadde drømt om å få gå på Husmorskola, men det ble aldri noe av. Haldis jobba på gården hos søster Eva.  Senere jobbet ho hos distriktslegen. Der stelte ho huset og passet to rampunga. Legen var ofte ikke i humør. Haldis fortalte en gang ho hadde skrubba golvene så kom ungan inn og tømte sand på gulvet og mora bare lo av strekene deres.

Men så ble ho som 16-åring kjæreste med landbruksstudenten Valberg. 19 år gammel ble Gjert-Are født på Stokmarknes sykehus. 21 år gammel kom Kari til verden på Gravdal sykehus. Haldis hadde svangerskapsforgiftning og var veldig syk – de trudde ho skulle dø. Gunhild var ikke blid på kreket som nesten hadde kostet ei kjær svigerdatter livet. Haldis bodde hos svigerforeldrene med to unger i  et år. Så reiste ho til Ås med Edvard mens han tok sin utdannelse der.

Haldis stelte godt med ungene sine. De var reine og pene i tøyet til enhver tid. Ho strikka mange fine plagg til dem.


I 1959 fødte ho sitt 3je barn Knut. Han ble født på Drøbak sykestue.

Senere fulgte Haldis sin mann i hans karrierejag Norge rundt. På forsøksgården i Bodø bodde de til ungene var ferdig med folkeskolen. Haldis jobbet om somrene i potetopptaking oa. på forsøksgården. Ellers vasket ho på ei bilforretning i byen. Tungt og skittent arbeid. Men ho ville ha litt sjølegne penger mellom hendene i tillegg til det ho fikk utlevert i husholdningspenger hos Edvard.

Edvard og Haldis hadde et godt samliv. Ho lærte seg å takle det ho kalte for Valbergsfæra.

Kari kunne ofte være sur på faren – de kranglet mye – og det ser jeg nå i ettertid: han elsket å provosere meg å få i stand en saftig diskusjon. Men jeg trengte ikke komme til Haldis for å finne en alliert; ho holdt med sin Edvard.

Haldis var stolt av Edvard og de hadde noe sammen som ingen kunne forpurre.

Haldis hadde lett for å få venner. I perioder lå ho på sykehus, både i Bodø og på Rikshospitalet. Etter hvert sykehusopphold hadde ho ervervet seg flere nye brevvenner.

Haldis hadde fått innvilget noen prosent uføretrygd for sin sykdom. Men hun nektet å bare gå hjemme. I Drøbak begynte ho å jobbe i Solgry barnehage. Der fikk ho ansvaret for ei multihandikappet jente. Ho ble veldig glad i den jenta. Hilde som ho het, døde. Etter dette fikk Haldis jobb i halv stilling i barnehagen. Ho likte seg godt – og var godt likt. Det var uvurderlig for henne å kunne jobbe, da ho var langt fra familie og Edvard var mye ute på reise.

Haldis jobba mye i hagen i Drøbak. Skitarbeid som lugging osv. Ho var litt sur for at ikke hennes innsats ble større verdsatt – bl.a. i en høytidelig åpningsseremoni av hagen med innbudte gjester fra Edvard sin jobb. Men ho kjente jo lusa på gangen.

Så begynte helsa å skrante mer enn før. Lange perioder med harde febertokter tok på hjerte og allmenntilstand. Så ble det bestemt at ho skulle få tilbud om levertransplantasjon. Ho gikk i flere måneder med personsøker. En dag ringte de fra Rikshospitalet og av gårde bar det. Tøff som ho var tenkte ho mer på hvordan det skulle gå med Edvard om ho ikke klarte transplantasjonen. Ho tenkte også mye på ungjenta som mista livet i ei trikkeulykke i Oslo – og som ho trodde måtte være donoren.

Det gikk bra – til å begynne med. Det var stort for henne å skulle få bort magen. Haldis elsket å gå med skjørt i sin ungdom – nå skulle ho få kle seg ordentlig igjen etter snart 30 år i gravideklær. Ho var lova operasjon for å fjerne overflødig skinn, dette var stort for henne.

Dessverre fikk ho bare leve i få måneder som et nytt menneske. På Edvard sin 60.årsdag døde ho på Bodø Sentralsykehus.

 

 



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.