Familien Valberg

Det var ved St.Hanstider vi skulle reise til Island for å delta på de fagmøter som kongressen i Nordiske Jordbruksforskeres Forening (NJF) var satt opp med i Reykjavik. Da tiden nærmet seg skal det være synd å si at jeg var særlig begesitret for tiltaket. Det var jo midt i onnens tid, og slik sommeren artet seg virket det unektelig mer tiltalende å reise til Lanzarote om en absolutt skulle begi seg ut i lavamarkene. Men det var altså på Island jeg hadde en jobb å utføre. For så vidt var saken klar.

Det bar fra Bodø med «Ragnar Viking», og etter en god halvtime passerte vi gjennom skybankene over Dovre. Vi kom ut i et skimrende gjennomsiktig sommervær og kunne med lettelse konstatere at solen framdeles var intakt. På Fornebo vibrerte kvikksølvet i nærheten av 25 grader Celsius, og for nordlendinger tilpasset i skoddemiljø kjentes det grandgivelig ut som om kokepunktet alt var passert. Min unyanserte begesitring for sol og troper avtok merkbart ved stigende temperatur, og billetten til Island virket nå som den reine forsikring mot solstikk og brannsår. Da vi kravlet inn i buken på den store rødmalte aluminiumsfuglen fra «Luftleidir» var alle betenkeligheter smeltet, og gjenferdene av fargerike sagaskikkelser dukket opp i minnet. Helga den fagre og Gudrun Osvivsdotter materialiserte seg som lys levende flyvertinner i skarlagensrøde drakter. Rogalendingen Floke Vilgerdson var mer matt i konturene, og han hadde heller ingen særlig tro på radiopeiling. Derimot hadde han vigd og blotet tre ravner til Odin. Den første slapp han ut like etter at Bergen var passert, men ravnen fant ingen vei. Den landet på en oljeplattform i Nordsjøen og var i meget dårlig forfatning da den endelig kom tilbake. Etter en times tid slapp Floke den andre ravnen som dukket ned mot noen svarte holmer i havet. Den kom tilbake med rekling i nebbet, og holmene kalte vi Færøyene. Endelig slapp Floke den tredje ravnen, og den fløy uten betenkning nord-vest over havet. Vi fulgte den resten av veien, over gråsvarte skybanker, helt til Keflavik.

Her ble Island en realitet, som ikke på noe punkt svarte til de forestillingene en på forhånd måtte ha rasket sammen gjennom et langt liv. Grunnet på litterære forestillinger fra sagaverden til Haldor Kiljan Laxnes, parret med sildeskipperskrøner og myter fra torskekrigen hadde jeg i fantasien skapt et norskpreget sagaland ut fra min egen fattige billedverden. Dette landet var hos meg befolket av kjemper og halvgudinner med djevelske kvaliteter på godt og vondt. Dramaskapere i verdenseliten var disse våre frihetselskende frender her ute i havet, og det på vårt eget opprinnelige språk som bare er bevart og utviklet. I tillegg satt her frode menn bortover på gardene og skrev historien for oss mens vi ennå var analfabeter. Glansbildet fikk ulivsår nesten med det samme vi satte hjulene ned på bakken i Keflavik og oppdaget at islendinger flest ikke var til å skilne fra vanlige mennesker. Men dette tapet ble fort kompensert av virkelighetens Island, som i sannhet var langt mer spennende og komplisert enn noe glansbilde.

Flyturen ble nesten utradert av tiden for vi hadde reist i mot klokka, men her måtte vi gå over til islandsk tid og islandske penger. Alle ble rike etter vekslingen, men respekten for de store sedler avtok fort når en skulle til å bruke dem. Min tid som kapitalist ble av kort varighet, for her var også prisnivået tilpasset millionærer.

Det var ingen dårlig plass gudene valgte for Ingolf Arnarson da høgsetestolpene rak i land her i viken. Han måtte ha vært en ekte islending før han ble det. Hvem ellers ville ha bosatt seg her for å drive jordbruk når hele landet lå åpent med større og frodigere sletter? Men gudene ville det, og i dag har de fått rett. Nå ligger Reykjavik her og vokser i spenningsfeltet mellom to kontinenter, og her i denne larmende oase mellom vide lavamarker og sure fjell begynte stæren å hekke i 1940. Før nevnte Ingolf var tidligere ute. Han kom til Reykjavik for 1100 år siden, men han var så langt fra den første. Floke med ravnene hadde vært her før og gitt øya navn, og omkring 860 skulle nordmannen Naddod og Gardar Svavarson fra daneveldet etter sigende ha havnet her, helt ufrivillig. I denne forbindelse navigerte Gardar seg langs polarsirkelen og tilbake til Hålogaland. Dermed var Islands posisjon bestemt. Men historien strekker seg lengere inn i tussmørket. Før nordboerne begynte med sjøfart reiste irske munker til Island for å dyrke sin gud i ensomheten, og Beda den ærverdige som døde i 735 visste om et øyland som het Thule, og som lå 6 dagsreiser nord for Brettland. Dette kunne godt ha vært Island for på en strand i østbygdene er det funnet romerske mynter fra 270 – 305. Her har det med stor sannsynlighet vært besøk fra det som den gang var det romerske Brittania.

De første som likevel slo seg ned her for å skape seg en framtid var i følge «Landnamabok» av nordisk herkomst. De fleste var vestlandske stribukker som etter nederlagene for Harald Hårfagre så seg mest tjent med å forsvinne i all stillhet. Men deres ånd har utvilsomt preget Island siden den gang. Stedige småfolk må de allerede den gang ha vært, for språket var ikke til å ta feil av. Tok en tiden til hjelp var det ingen sak for en nordmann å lese skilter i Reykjavik. Ordstammene var de samme som i norsk, men en måtte være vossing for å greie grammatikken. Etter en uke var jeg i stand til å lese aviser, men enhver muntlig formulering i forfedrenes malmfulle tungemål kunne like gjerne ha vært gresk i mine ører. Språket røper stamtavlen blir det sagt, og alle islendinger er naturligvis i familie med Egil Skallagrimson. Men som ølet med samme navn er nok slektskapet en god del uttynnet, for de norske landnamsmenn hadde mange treller i sitt følge. Blodgruppeundersøkelser på Island viser i dag større likhet med irsk befolkning enn med norsk, så vi må nok regne med et betydelig keltisk islett i den islandske vev, fra Helge den Magre og Olav På, til dagens energiske rødtopper.

Det norskpregete lynne var utvilsomt sterkere knyttet til det gamle bondeisland. Derfor kan en i dag ikke regne med å finne så mange tråder tilbake til fellesskapet mellom disse frendefolk. Dessuten foreligger det åpne tvistespørsmål om blodet fra den siamesiske tvillingtid. I god gammel vikingestil er det selvsagt spørsmål om æren. Hvem oppdaget Grønland og Amerika? Hvem bosatte seg på Grønland – islending eller nordmann? Videre opererer vi med islandske verker i vår litteraturhistorie, og selv om Island har håndskriftene så er handling og historier mange ganger norsk. På grunn av dette svakt funderte norske skryt, og litteraturimperialisme har islendingene for å få hevn tatt det råd å anerkjenne sjællandsvenske Gardar som Islands oppdager, selv om alle burde vite at nordmannen Naddod var først. Men bak denne halvt alvorlige tvist ligger det en felles skjebne. Begge land har i perioder av sin historie hatt behov for å samle alle pluss av selvbevissthet for å holde det gående, og da har vel enkelte kommet i skade for å raske med seg i meste laget. La det derfor være sagt at vi, på dette området har mest å takke for.

(skrevet 1971 -ikke publisert)