Vekst og grenser - konsekvenser

Skrevet av Edvard Valberg

I Nationen 15.8.1988 hadde Statskonsulent Edvard Valberg denne lille artikkelen om økonomisk vekst og de belastninger på naturen som disse forårsaker. En tankevekkende sak som fortsatt i dag har gyldighet.

Utviklinga er nå kommet så langt at regningene på det vi har foretatt oss med naturen og miljøet begynner å strømme inn. De første varsel om at utviklinga ville føre oss mot en barriere kom for ca. 25 år siden.

 

Større sammenfattende rapporter, basert på beregning av store og omfattende datamengder kom for ca. 15 år siden, og de levnet ingen tvil om at våre ressurser var begrenset i forhold til et økende behov, og at livsmiljøet i sine mange varianter ville ta ubotelig skade av vår stadig mer effektive og omfattende økonomiske virksomhet.

 

Til tross for disse klare stormvarsel fortsatte vi bare, med små modifikasjoner, å øke presset på naturen og miljøet. I fjor kom «FN-rapporten fra verdenskommisjonen for miljø og utvikling». Den bare bekreftet stormsignalene, mens uværet i mellomtiden er kommet 15 år nærmere. Rapporten lister opp problemområder i søkk og kav, men som veiviser har den liten verdi, fordi den ikke våger å klyve problemets egentlige kjerne, men baller den inn i et dualistisk slumreteppe som ender i selvmotsigelser. Jeg kan godt forstå at man prøver å skjule den brutale sammenheng i problemstillinger, men på lengre sikt kan det neppe være riktig.

 

Problemets tosidige kjerne består av det faktum at naturen og miljøet helt enkelt ikke har kapasitet for en mer omfattende og en mer effektiv utnytting av ressursene.

 

Men samtidig er en mer omfattende og en mer effektiv utnytting av naturen som råstoffkilde, biologisk fabrikk og søppelhaug hovedforutsetningen for økonomisk vekst, økt velstand og større forbruk.

 

Problemet er at vår økonomiske hovedmålsetning hverken forutsetter eller tåler at naturen med sine ressurser og sine ulike livsmiljø setter grenser for omfanget av vår økonomiske aktivitet. Står vi på krava og målsetningen om økonomisk vekst, for økt velstand og større forbruk, da når vi bare fortere fram til disse grensene, og da vil vi oppdage at naturen forhandler man ikke med.

 

Naturen får man tilpasse seg eller dø, i likhet med alle levende til alle tider. Andre løsninger finnes ikke.

 

Vi står overfor et valg mellom å arbeide for økonomisk vekst med økt press på naturressursene eller for en natur som fortsatt skal være tjenlig som underlag for liv og virksomhet. Dette er grunnlaget for våre selvmotsigende reaksjoner, og selv om valget er brutalt så bør vi kjenne alternativene slik at vi kan vite hva vi gjør og hva vi går til.

 

Problemet med naturens begrensning og ufravikelige spilleregler er verken nytt eller enestående. Men omfanget er nå for første gang i verdensformat, og da kan konsekvensene av et større sammenbrudd resultere i virkeliggjøring av et jordisk helvete som vil få 30-årene til å fortone seg som en ren idyll.

Små sammenbrudd i ressursområder og økologiske systemer er allerede på gang i våre havområder. Men før det totale omfang blir katastrofalt vil det sannsynligvis ta så pass tid at vi ennå kunne begrense vårt skadeverk betydelig dersom vi hadde forstand, systemer og moralsk mot til å handle rasjonelt. Skal en dømme ut fra det som har skjedd. og det som skjer så er det liten grunn til å tro at vi har de egenskaper som skal til, og et apparat som er egnet til å takle problemer av denne karakter.

 

Den konkrete hovedoppgave i forholdet "vekst - begrensning" er å få slått på bremsene, stanset all unødig vekst og forbruk, slik at en i fortsettelsen kan få bragt den økonomiske utvikling i likevekt med en utnytting som miljø og ressurser kan tåle.

 

Men dette kan vi neppe noen sinne få oss til å gjøre, fordi disse materialistiske goder representerer både mål og mening i vår sterkt forenkla og fortulla forestillingsverden.

 

I stedet forsetter vi å henge i vekstfilosofiens tynne tråd, basert på en konstruksjon av virkeligheten som er mer tjenlig og bedre tilpasset vår ønsketenking enn den som egentlig gjelder. Problemet er bare det at når linen er løpt ut da gjelder ikke vår humane konstruksjon, men naturens egne lover.

 

I FN’s miljørapport omgikk man problemet ved å lansere begrepet «Bærekraftig utvikling». Ut fra realitetene i problemet «vekst – begrensning» er begrepet en logisk selvmotsigelse som tildekker hovedproblemet i et forsøk på å forene det uforenelige.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.