Større og bedre grovfôravlinger?

Skrevet av Edvard Valberg

Til "Landbrukets Årbok" for 1984 (utgitt på Forlaget Tanum-Nordli. AS) skrev statskonsulent Edvard Valberg denne artikkelen.

GROVFÔR – KRAFTFÔR

I fôringa skiller vi mellom grovfôr og kraftfôr, men grensene mellom disse grove grupper har ingen klare konturer.

Etter vanlig betraktning spiller konsentrasjonen av nettoenergi og fordøyelig protein en avgjørende rolle for dette skille mellom fôrslagene. Men vi har ikke definert noen fast grense mellom det vi til daglig regner som grovfôr og kraftfôr mht. konsentrasjonen av fôrenheter og protein.

 

I praksis regner vi grønfôr, rotvekster, potet, gras og grasprodukter unntatt korn som grovfôr. Disse dyrkes og foredles alt vesentlig på gården, mens de mer konsentrerte fôrslag lettere kan flyttes, og de er derfor i større utstrekning enn grovfôret gjenstand for handel og omsetning.

 

FÔRPRODUKSJON OG  FORBRUK

Utviklinga i perioden 1950-80 har vært preget av en radikal driftsomlegging i storfeholdet, der kutallet er blitt vel halvert, og avdråtten pr. ku mer enn fordoblet. Dette har grovt sett resultert i at melkeproduksjonen stort sett har holdt følge med en svakt stigende etterspørsel. Men i de siste par år har det gjort seg gjeldende sterke tendenser i retning av overproduksjon, og dette har overskygget de fleste andre spørsmål innen sektoren.

 

Tidligere ble kraftfôret stort sett nytta som supplement, og til komplettering av grovfôrrasjonene, men etter hvert som avdråttsnivået pr. ku økte, var det derfor rimelig at kraftfôrandelen i årsfôret til kua stadig måtte økes, dersom en skuIle få i ho nok fôr til å drive fram en stadig økende produksjon.

 

Kraftfôrforbruket på landsbasis økte i perioden 1950-80 fra 0,6 til 1,6 millioner tonn årlig.

 

Med denne omdisponering i melkeproduksjonen fulgte en planlagt og for så vidt faglig parallell omdisponering i bruken av dyrka jord fra gras til korn, med det resultat at den norskproduserte andel av kraftfôrforbruket auka jevnt.

 

Innenfor en viss ramme har alle disse tendenser i utviklinga ført til større effektivitet og bedre økonomisk bærekraft i norsk jordbruk. Men utviklinga av kraftfôrforbruket stabiliserte seg ikke på et fôringsmessig forsvarlig og nødvendig nivå. Det fortsatte å øke ut over disse grenser, og nå som en følge av driftsmessige problemer med grovfôrdyrkinga, eller etter driftsøkonomiske vurderinger, som med utgangspunkt i en primitiv og sterkt forenklet grovfôrdyrking, likevel kunne forsvare en oppdrevet foredling av innkjøpt fôr gjennom driftsapparatet. I en del tiIfeller er det foretatt bruksutbygging der bygninger og besetning er overdimensjonerte i forhold til ressursgrunnlaget, reelt avlingsnivå, og i forhold til evne og lyst tiI å sette dette i produksjonsdyktig stand. Forhold som disse har i de seinere år virket med stor tyngde til å sprenge rammen for en kontrollert positiv utvikling i melkeproduksjonen.

 

Her kulminerte kraftfôrforbruket foreløpig i 1980 med en gjennomsnittlig kraftfôrprosent på 44, varierende i ulike distrikter fra 36 til 53. Kraftfôrandelen i årsfôret til melkekua har med andre ord kommet faretruende nær halvparten i løpet av de seinere år, og det kan vi neppe være tjent med i et land der ressursgrunnlaget alt vesentlig er grovfôrproduksjon.

 

Selv om både andel og totalproduksjon av norskprodusert kraftfôr har økt i perioden 1950-80, har totalforbruket økt så sterkt at også importen har vist en jevn økning fra 0,3 – 0,6 millioner tonn årlig. samtidig har høyimporten i de senere år utviklet seg til et nivå på 40-50 tusen tonn. Dette er en bakside ved utviklinga som vi vanskelig kan akseptere, særlig når vi må innrømme at denne storstilte fôrimport utgjør en vesentlig del av bakgrunnen for vår aktuelle overproduksjon i husdyrsektoren.

 

En annen viktig side ved problemet finner en i selve grovfôrdyrkinga. Det beregna avlingsnivå i kg høy pr. dekar har økt fra 550 til 600 kg i perioden 1950-80. Tilsvarende beregninger i mindre områder tyder på at dagens gjennomsnittsavlinger kan være noe overvurdert. I aIle falI er denne avlingsutviklinga for grasarealene alt for låg i forhold til utviklinga i andre sektorer som det er naturlig å sammenligne med, og i forhold til en sterkt økende innsats av gjødsel gjennom samme tidsrom.

 

For grovfôrdyrkingas deI kan en på bakgrunn av den nærmest foregående utvikling trekke følgende konklusjon.

 

  1. Vi produserer totalt for lite grovfôr av god kvalitet.

  2. I marginalområdene langs kysten og til fjells har vi hatt en avlingsmessig tilbakegang.

  3. I landet for øvrig kan en registrere klare tendenser til avlingsmessig stagnasjon.

 

KAN VT DYRKE MER OG BEDRE GROVFÔR?

Svaret er ubetinget ja, og dette gjelder for alle landsdeler. Norge er som følge av sin geografiske plassering, sin topografi og med sin fordeling og kvalitet av jordressursene et utprega grasland. Slik har det vært og slik vil det bli, så lenge fjellene står og havet ligger der. Det marine klima langs kysten sørger for rikelig tilførsel av vatn, og graset tolererer de relativt låge sommertemperaturer som vi må regne med nordover og til fjells. Når vi befinner oss i et absolutt klimatisk grenseområde for plantedyrking, betyr dette at våre grasarealer er vår største, og i store områder vår eneste vekstressurs som et jordbruk kan tuftes på.

 

Potet og nepe kan med få unntak også dyrkes over heile landet, og når det gjelder grønfôrvekster, er tilbudet av arter i dag så stort at en under de fleste vekstvilkår vil kunne skaffe seg arter eller kombinasjoner av ulike arter som med fordel kan dyrkes. Det er bare for de mest kravfulle rotvekster som bete og kålrot at kravet til varmesum vil sette grenser for dyrkinga, men også for disse artene kan en regne med at ny plante- og dyrkingsteknikk vil utvide de tidligere dyrkingsområder.

 

I betraktning av vekstenes krav og de eksisterende vekstvilkår skulle intet være mer naturlig enn å dyrke gras og annet grovfôr i Norge. Og hvis en skulle gjøre noe bedre innen norsk jordbruk, så ville det være naturlig å satse på grovfôrsektoren der vi fra naturens side har de beste forutsetninger. Dessuten må en ve1 også kunne gå ut fra at mulighetene til framgang vil være større dersom en velger å satse på opprustning av en noe tilbakeliggende produksjon; som vår grovfôrdyrking i dagens leie.

 

FORUTSETNTNGER FOR ET BEDRE RESULTAT

 

Dersom vi skal lykkes noe bedre med grovfôrdyrkinga enn hva tilfelle er i dag, vil det grovt sett være to vesentlige forutsetninger som må oppfylles.

 

  1. Den landbrukspolitiske prioritering av grovfôrdyrkinga.

  2. Riktig og sterkere faglig satsing i produksjonen.

 

Dessuten bør en være klar over at begge forutsetninger henger sammen. Det er i tilfeIle bøndene selv som må løfte norsk grovfôrdyrking opp på et like høgt nivå som andre sektorer i norsk landbruk. Derfor er det ikke tilstrekkelig med en ren faglig satsing, dersom ikke de landbrukspolitiske forutsetninger endres til fordel for grovfôrdyrkinga. Drivkraften bak en større innsats på dette felt vil alItid være de økonomiske fordeler dette kan skape, i relasjon til en enklere drift.

 

På den andre siden er grovfôrdyrkinga så sterkt tilbakeliggende at det må arbeides meget målbevisst på den faglige sektor, selv om de landbrukspolitiske forutsetninger skulle bli lagt bedre til rette for å fremme vår utnytting av egne ressurser.

 

Politisk prioritering

 

Spørsmålet om å kjøpe eller dyrke en stor del av fôret til drøvtyggerne kan sees under flere synsvinkler, men det er kanskje den samfunnsmessige og driftsmessige side som har størst interesse i denne sammenheng.

 

Av betydning for den samfunnsmessige vurdering og måIsetting, er det faktum at vi har svært beskjedne naturgitte muligheter for planteproduksjon. Derfor er det innlysende at grovfôrdyrking i store deler av vårt land er den eneste mulige driftsform der vi effektivt kan få til å utnytte våre egne knappe og vanskelig nyttbare ressurser til matproduksjon.

Disse forutsetninger er i prinsippet drøftet av myndighetene, og det framgår i stortingsmelding nr. 14, om landbrukspolitikken, at det er samfunnets målsetting å styrke denne grunnleggende produksjon for å utnytte våre egne ressurser best muIig.

Den samfunnsmessige produksjonsmålsetting er så Iangt, klar og utvetydig.

 

Fra den driftsmessige side er problemet å få til en mest mulig effektiv produksjon med minst mulig innsats. I klar tekst innebærer dette at økt bruk av relativt bilIig kraftfôr, for bonden, betyr en brukbar foredlingsgevinst, enklere drift, mindre investeringer i jord- og planteproduksjonen, mindre arbeid, mindre omtanke og planlegging og mindre omfattende faglige krav.

 

Så lenge spillereglene gir bonden muligheter til et brukbart utbytte på en sterkt forenklet og primitiv egen planteproduksjon, da er han selvfølge]ig i sin gode rett til å følge minste motstands veg, og til å forsvare det driftsopplegg dette bygger på.

 

Den driftsmessig-privatøkonomiske målsetting er følgelig ikke i samsvar med den samfunnsmessige produksjonsmålsetting, og det er dette problem som må løses, slik at interessene faller sammen, slik at det vil være økonomisk fordelaktig med dyrking og bruk av mer grovfôr sett i en fullstendig driftsmessig sammenheng.

 

Men dette er ikke lett for noen av partene i landbruksoppgjøret. Den normgivende målsetting for jordbruket er sterkere politisk prega enn faglig fundert. Den er bygd opp med en rekke i og for seg gode målsettinger, i et hierarkisk system der produksjonsmålsettinga bare er en underordnet del av et tilsynelatende ideelt hele. Men når målsettinga blir for omfattende, kan virkemidlene som brukes for å fremme en ønsket utvikling i en sektor, føre tiI en uheldig utvikling i en annen. Forhold av denne karakter har gjort seg gjeldende i grovfôrsektoren, og dette har indirekte ført fram til overproduksjonsproblemene i et jordbruk som fremdeles bare står for ca. 40 % av matforsyninga.

Vår konkrete overordna måIsetting går ut på: Å sikre matforsyninga, stabilisere bosetninga og gi yrkesutøverne trygge økonomiske kår. For å ivareta disse hovedmål, har det vist seg at bruk av billig kraftfôr er et meget effektivt virkemiddel, men på lang sikt har dette ført til sprekker i produksjonsmåIsettinga og sterkere løsrivelse fra det ressursgrunnlag vi skulle utnytte på en sunn og forsvarlig basis.

 

Vi har vel etter hvert innsett nødvendigheten av å endre kursen. Debatten om forslaget tiI nedkorting av mjøIkekvotene på basis av egen fôrandel tyder på det. Men debatten viste også at vi ennå mangler mot til å ta i bruk de virkemidler som ligger på bordet. virkemidler som kan bringe bondens økonomiske og velferdsmessige virkelighet mer i samsvar med vår felles målsetting og med våre mer langsiktige interesser.

 

Den politiske forutsetning for en ny giv i norsk grovfôrdyrking må sørge for at dette blir mer økonomisk attraktivt i relasjon til økt bruk av konsentrert fôr.

 

Resten av problemene i grovfôrsektoren er av faglig karakter og må derfor løses av bøndene selv, med ryggstøtte av en mer matnyttig forskning, og med offentlig støtte til mer spesielle tiltak innen grovfôrsektoren.

 


Faglige faktorer i grovfôrproduksjonen

 

Avlingsnivået pr. dekar er en meget avgjørende faktor for det endelige resultat av grovfôrproduksjonen, og dette har i løpet av de siste årene vist tendenser til stagnasjon eller tilbakegang. Kvaliteten på grovfôravlingene er som oftest et spørsmål om valg av vekster, foredling av vekster, høstetid, gjødsling, konservering og andre driftsmessige spørsmåI.

 

Innen husdyrhold, foredling og praktisk agronomi har det vært arbeidd målbevisst med kvalitetsspørsmåI. Dette har resultert i at grovfôravlingene kvalitativt sett ikke er blitt dårligere. Graset blir høsta tidligere, konservering og lagring er blitt bedre. Det brukes et bedre grønfôrmateriale enn før og det gjødsles sterkere enn før. Alt dette drar i positiv retning for kvaliteten. Samtidig dyrkes det mindre belgvekster og rotvekster, og mindre kvalitativt høgverdige kulturgrasarter slik at grovfôrproduksjonen blir mer ensidig. Dette drar en del i negativ retning, men vi kan ikke påstå at kvaliteten på grovfôravlingene er noe stort problem i dag.

 

Hovedproblemet er et generelt lågt eller synkende avlingsnivå, og den mest nærliggende faglige oppgave blir derfor å sørge for at dette kan økes dersom vi skulle få politisk mot til å gjøre en rasjonell og moderne grovfôrproduksjon økonomisk interessant.

 

Men den faglige side av oppgaven er heller ikke helt enkel, fordi det vil kreve en endret holdning til en rekke spørsmål og økt innsats på mange områder som en over lengre tid har oversett.

 

Årsakene til den negative avlingsutvikling på grovfôrsektoren er mange, og de henger ofte sammen i svært komplekse problemstillinger. For oversiktens skyld kan årsaksfaktorene samles i føIgende grupperinger:

 

1.    Faktorer ved grunnleggende vekstvilkår

Klima

Jord                Vannbalanse

                       Luftskifte

                       Kalktilstand

                       Gjødsling

2.    Faktorer ved driftsopplegget

Slåttetid

Høsteintensitet

Omløp og vekstskifte

Ugras

osv.

 

3.    Faktorer ved valg av vekster

Arter

Sorter

 

AIIe faktorer er i og for seg godt kjente begrep i agronomisk virksomhet, men interesse, betydning og ikke minst den ulike vurdering av faktorenes betydning varierer. Derfor trengs det fra tid til annen visse justeringer i vårt syn på hva som er viktig når det gjelder plantedyrking. Det er særlig tekniske forandringer over tid som skaper behov for nyorientering i gamle og tilsynelatende velkjente begreper.

 

I den aktuelle vurdering av avlingsfaktorene er det i praksis overveldende størst interesse for spørsmål om arter og sorter. Dette er kanskje ikke så rart når en tenker på at fordelene ved å ta i bruk en ny og mer ytedyktig art eller sort vil være på det nærmeste gratis for bonden, når foredleren har gjort sitt.

 

Denne store interesse for å finne fram tiI nytt og bedre plantemateriale har etter hvert gjenspeilet seg i den forskningsmessige prioritering av oppgavene, slik at planteforedling nå utgjør en betydelig del av den samla forskningsmessige kapasitet innafor sektoren.

 

Men vi må ikke tape av synet at en slik prioritering av oppgavene bare er riktig så lenge forutsetningene holder. Og forutsetningene på dette felt er i første rekke at plantene får tilfredsstilt sine primære krav tiI det miljø de lever i.

 

Er vannbalansen av en slik art at plantene drukner, er jorda så tett at ånding og normal vekst hemmes, eller er den så sur at kravfulle kulturvekster ikke kan vokse normalt, da hjelper ingen planteforedling. For ingen kan lage så gode planter at de tåler å bli drept i forsumpet, forsuret og fortettet jord. Dette er naturligvis ABC-pensum for en plantedyrker, men resultatene tyder på at vi ikke lengre behersker det grunnleggende i vår praksis.

 

Vi har utvilsomt noe av verdens best tilpassa plantemateriale i gras, for et klimaområde som vårt. Det er derfor ingen ting i vegen med vår planteforedling. Men sporene peker entydig mot jordkultursektoren som aktuelt problemområde.

 

Når det gjelder driftsspørsmål, har også dette tema vært gjenstand for en omfattende forskning. Grovt sett kan vi si at utviklinga på den tekniske og den økonomisk-politiske sektor har stilt opp nye kriterier for endringer i driftsoppleggene. Disse har etter hvert utviklet seg til noe vi oppfatter som faste og ufravikelige forutsetninger for å kunne drive jordbruk. Forskningas oppgave i denne sammenheng har stort sett vært å tilpasse planteproduksjonen til de nye kriterier. En har f.eks. lagt om til tidligere og mer intens høsting av eng, i pakt med utvikling av dertil egnet utstyr, og etter kravet om kvalitativt bedre fôr. En har ut fra kravet om enkel drift i mange områder kutta ut alt vekstskifte, for bare å satse på gras. En har på bakgrunn av teknisk gode løsnirrger lagt om hele praksisen med husdyrgjødselhandtering, osv.

 

Under denne forandring i driftsopplegget for grovfôrdyrkinga har forskninga sagt tydelig fra om at disse ytre, teknisk og økonomisk betinga endringer slett ikke er gratis. Intensivert høsting sulter ut kulturgrasartene. Manglende omløp resulterer i tettere jord, tap av kontroll med ugras osv. Moderne blautgjødselhandtering gir problemer med overvintring og virker skadelig på jordas funksjon som vekstmedium.

 

Sumvirkninga av alle disse negative utslag ved driftsutviklinga har som vi ser begynt å bli av betydelig størrelse, og skadevirkninga ser også ut til å samles opp i jordkultursektoren. Dette betyr at vi ved drøfting av løsninger må holde et øye både med jord og drift, for her er det en tydelig sammenheng.

 

Vi har innført en drift og en teknikk som ikke passer våre kulturplanter, og det burde derfor ikke forbause oss at avlingene går ned. Kriteriene for moderne drift er i dag av teknisk-økonomisk natur mens plantene har sine egne biologiske kriterier som det også burde tas hensyn til ved utforming av produksjonsteknikken.

 

En viss tilpassing er alltid mulig, men i et klimatisk grenseområde for plantedyrking er grensene snevre og mer markerte. Om en vil unngå videre overraskelser av denne karakter, må en sørge for å avbalansere driftsutviklinga med større vekt på elementære biologiske faktorer.

 

Grunnleggende vekstvilkår

 

Ettersom alle spor peker i retning av vekstvilkårene er det av særlig interesse å stanse ved hovedproblemene her.

 

Klimafaktoren er berørt som den største begrensning i all

planteproduksjon, og den spiller en vesentlig rolle for valg av arter og dermed for mulig tilpassing av driften i grensesonene for dyrking. Men vi kan ikke få gjort noe med den, og

må derfor ta den som den er.

 

Jordfaktoren kan vi derimot påvirke når vi vil, må, eller mener at vi trenger det.

 

For at planter skal vokse kreves blant annet jevn tilførsel av vatn gjennom hele vekstsesongen. I en del av de indre og sørlige jordbruksområder er det for lite vatn, men dette er et økonomisk-teknisk problem som kan løses, og som etter hvert blir Iøst. I disse områder finnes mye lett sandholdig jord, lite utsatt for pakking. Derfor stiller disse områder ressursmessig sterkt i den aktuelle driftssituasjon. Hovedproblemet i dag er å bli kvitt overskuddsvatnet på tette jordarter langs kysten. Disse områder hadde tidligere de største grasavlingene, men nå er tilbakegangen her mest markert. Dette har bl.a. sammenheng med bruk av stadig tyngre maskiner og utstyr. Jorda pakkes sammen slik at transport av vatn hemmes. En må grøfte tettere for å få en brukbar dreneringseffekt. Dersom dette ikke blir gjort, resulterer det i at en må kjøre på fuktig jord, og dermed stiger effekten av pakkinga. På tette torvjorder kan det drenerbare porevolum bli så lite at vanlig grøfting så å si ikke virker. Jorda forsumpes og da er det egentlig bare vekstvilkår for lite kravfulle ugras av typen tunrapp, knerevehale, sølvbunke osv.

 

Moderne blautgjødselutkjøring i store mengder forsterker tettingseffekten fordi fibermaterialet i gjødsla brytes sent ned og fyller porene i jorda svært effektivt.

I forbindelse med pakking og ødelagt struktur er det ikke bare snakk om drukning av plantematerialet. Åndinga i plantenes rotdel forutsetter et visst luftskifte med tilførsel av oksygen og bortføring av åndingas endeprodukt karbondioksyd. På tette torvjordarter med minimalt porevolum og under tykke tepper av blautgjødsel blir plantene for sikkerhets skyld også mer eller mindre kvalt.

 

Tetting av jord og bruk av mer og moderne handelsgjødsel fremmer dessuten forsuringa merkbart, - uten effektive mottiltak.

 

Med tanke på bedring av vekstvilkår som i større grad er preget av disse tendenser må en rekke kulturtiltak overveies og prioriteres langt sterkere:

 

 

1.      Grøfting

2.      Overflatedrenering og profilering

3.      Dyparbeiding

4.      Kalking

5.      Endring av husdyrgjødselhandtering

6.      Endring og modifisering av teknikk og teknisk utstyr med tanke på plantenes krav
          under våre spesifikke jord- og klimaforhold

7.     Endringer av driftsopplegget i en mer forsvarlig biologisk retning

 


En kombinasjon av forskning og praktiske tiltak under hvert av disse emner vil skape muligheter for en betydelig bedring av de grunnleggende vekstvilkår i grovfôrområdene. Men alle disse emner er sterkt forsømt i lang tid. Derfor vil en nødvendig opprustning av jordkultursektoren kreve en ny vinkling i vår tenkemåte, og en betydelig økonomisk og arbeidsmessig innsats både fra bonden og det offentlige.

 

Med bakgrunn i vår akterutseilte posisjon på dette felt, og med en klar forestilling av hva dette vil kreve, kan en godt forstå den frykt og motstand som vil møte et mulig krav om å måtte produsere mer og bedre grovfôr her i landet. Men grovfôrdyrkinga er vår hovedressurs, og vi burde ha mot til å møte denne utfordringa, med faglig dekkende tiltak. For dette kan vi ikke i all evighet lure oss unna, eller lappe over med økonomiske tiltak. Vi burde prøve å snu trenden så fort som mulig, for det blir stadig tyngre å ta seg tilbake, jo lengre ut vi ror.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.