Norske jordbruksvekster

Skrevet av Edvard Valberg

I forbindelse med Landbruksutstillinga på Hellerud i 1984, ga SFFL ut en Faginfo om Norges jordbruksvekster, ført i pennen av Edvard Valberg.

Klima - den avgjørende faktor

 

Klimafaktorene nedbør og temperatur i veksttida vil alltid være avgjørende for plantevekst og for valg av arter til dyrking. Med vår plassering på kloden i forhold til Atlanterhavet og Nordpolen er det sjelden for lite vatn. Derfor er det stort sett sommertemperaturen som bestemmer hva vi kan dyrke av jordbruksvekster.

Jordbruksvekstene og deres vekstvilkår var grunnlaget for at våre forfedre kunne slå seg ned her med sin jordbrukskultur, og fortsatt gjelder de samme forutsetningene for livberging av mennesker her i landet.

 

Det vi til daglig lever av kommer fra de grønne planters produksjon, enten som direkte føde eller etter videreforedling gjennom husdyr. Og dette livsgrunnlaget vårt, i form av grønne planter på en fjellskalk ved havet i delvis arktiske farvann, er ikke utpreget stort, rikt og solid, sett i forhold til samlet produksjon og behov på lengre sikt. Derfor må vi ta vare på og utnytte våre ressurser med fornuft.

 

Det norske jordbruket drives under marginale klimavilkår. Dyrkingsgrensene for de fleste jordbruksvekster går gjennom vårt område, og derfor er utvalget av-brukbare vekster til dyrking svært snevert, men på vegen ned gjennom seklene har det etter hvert kommet til en del nye og nyttige vekster.

 

Likevel opptar de vekstgrupper som våre første bønder dyrket, hovedsakelig gras og korn, ennå i dag over 90 % av jordbruksarealet. Så på dette fett skjer det ingen raske omveltninger. Klimafaktorene er gitt, og dermed er også hovedmønsteret gitt, for hva vi kan dyrke og hvordan.

 

 

 

Vekstene

 

For oversiktens skyld kan vekstene etter bruksområde og driftsteknikk grupperes på følgende vis:

 

Flerårige vekster (engvekster):             Gras              Belgvekster

 

Ettårige vekster (åkervekster):             Korn o.a.       Potet

Fôrvekster:                                          Rotvekster     Grønnfôrveklster

 

 

Dyrking av de ulike vekstgrupper er  markert i følgende tabell, som viser deres andel av jordbruksarealet og i % av dette i 1983.

 

                                                  dekar                       %

 

Jordbruksareal                    9.485.000               100

Gras til slått og beite           5.282.000                56

Korn                                   3.328.000               35

Potet                                     221.000                2

Grønnfôr og silovekster             344.000               3

Andre vekster

på åker og i hage                    320.000                3

 

 

Flerårige vekster

 

De flerårige vekstene har evne til å samle opp en del av den næring som de produserer i løpet av sommeren til et slags lager i rotsonen. Denne opplagsnæringa brukes til underhold av ånding og til produksjon av nye skott neste vår. På denne måte kan en del arter av fôrplanter overleve fra år til år.

 

Da menneskene begynte å skaffe seg husdyr, var det flerårige vekster, særlig av gras- og ertefamilien, som utgjorde f6rgrunnlaget. Til å begynne med utnyttet en bare disse vekstene til beite. Men etter hvert som de første vandrende husdyrbrukere kom nordover til Norge måtte noe av grødene tørkes og lagres for vinterbruk. Buskapene måtte i hus om vinteren, og den streifende gjeter ble «boende mann» eller bonde. I de bufaste bygder ble grasgangene for trange etter hvert. De måtte forbedres ved gjødsling og andre kulturtiltak, og dermed vokste engbruket fram her i landet.

 

 

Gras

 

Grasarter til fôr har alltid vært av stor betydning for norsk jordbruk, og ennå i dag utgjør grasarealet en større del av jordbruksarealet enn arealet av alle de andre vekstgruppene til sammen. De setter stor pris på rikelig med nedbør, og deres temperaturkrav er beskjedne. Derfor er de nærmest skreddersydde ti! våre naturvilkår. Mesteparten av våre jordbruksressurser langs kysten kan ikke utnyttes på annen måte enn til gras, og i disse områder utgjør grasartene ca.90 % av jordbruksarealet. Norge er og blir et grasland, og skal vi utnytte våre vekstressurser bedre, må vi alltid regne med engvekstene i grasfamilien som de mest aktuelle.

 

Selv om grasartene nok var de første planter vi bevisst nyttet for å skaffe oss mat, så er egentlig dyrking av gras med regelmessig fornying av eng, og med systematisk utvalg av særskilte arter til frødyrking og bruk, av relativt ny dato.

 

En regner med at dyrking av engvekster i moderne forstand er en driftsform som bare strekker seg ca.160 år tilbake i tiden.

 

Denne første engdyrking var stort sett ensbetydende med dyrking av timotei, og en nyttet svært lite av de andre grasartene. Timotei var vintersterk og den gav store avlinger av god kvalitet. Den var dessuten smakelig, og etter lang tids bruk ble den til slutt godt tilpasset vekstvilkårene i ulike landsdeler.

 

I tøpet av 1960-årene ble metodene for graskonservering endret fra høy til ensilasje. Høstesystemene ble intensivert, og graset ble høstet på tidligere utviklingstrinn enn før.

Denne driftsformen høvde dårlig med timoteiens vokse- og levemåte. I de seinere år har en derfor prøvd å dyrke en rekke andre grasarter som skulle tåle moderne drift bedre enn timotei. Men resultatene har ikke vært tilfredsstillende, for det viser seg at utvalget av mulige erstattere for timotei er meget snevert her oppe ved dyrkingsgrensene. De arter en har prøvd, er ofte belastet med en rekke svakheter som en ikke hadde hos timotei. Derfor sår en i dag ofte blandinger av ulike arter sammen med timotei. Men timotei er, i mangel av noe bedre, ennå vår hovedart av gras.

 

Moderne driftsmetoder tar ikke nok hensyn til grasartenes og særlig timoteiens klare krav til vekstmiljøet. Derfor har avlingsresultatene vist en nedadgående tendens siden midten av 1960-årene. Dette gjelder særlig i fjellbygder og i kystområdene fra Finnmark og ned til og med Sogn og Fjordane.

 

I følge oppgaver fra Statens planteavlsråd var det i 1983  følgende omsetning i tonn av frø av flerårige grasarter:

 

Timotei          1.210

Engsvingel       432

Hundegras       213

Engrapp           294

Rødsvingel       284

Engkvein           47

Bladfaks           72

Strandrør          38

Raigras            63

 

 

En vesentlig del av de småvokste grasartene engrapp, rødsvingel og engkvein blir brukt til plener og grøntarealer, mens resten blir brukt til eng og beiter.

 

Belgvekster

 

Rødkløver ble ofte dyrket sammen med timotei helt fra begynnelsen av den moderne engdyrking for ca. 160 år siden.

 

Før den lettløselige handelsgjødsel kom på markedet hadde dyrking av belgvekster stor praktisk betydning og interesse. Belgvekstene lever i fellesskap med rotknollbakterier som har evne til å samle nitrogen fra luften. Dette nitrogenet kan grasarter som vokser sammen med belgvekstene gjøre seg nytte av i neste omgang.

 

I en tid med lite gjødsel hadde denne samdyrking stor betydning for avlingsnivået, både med hensyn til kvalitet og kvantum.

I tiden fram til siste krig hadde dyrking av rødkløver en stor plass i norsk eng. Det ble dessuten dyrket en del alsikekløver, kvitkløver og vikker, og i deler av Østlandet ble det til og med brukt litt luserne. Etter krigen økte forbruket av handelsgjødsel, og dyrking av belgvekster i eng ble sterkt redusert.

 

I 1983 hadde vi følgende omsetning i tonn av belgvekstfrø til bruk i grasmark:

 

Rødkløver                 123

Kvitkløver                   12

Vikker                        17

Alsikekløver                  8

Luserne                        1

 

Det meste av rødkløveren inngår helst av gammel vane i ferdige frøblandinger, men i praksis gjødsler en enga så sterkt at kløveren forsvinner før den har gjort nytte for seg. Ved en mer fornuftig bruk av belgvekster i eng kunne en ha spart gjødselutgifter, og samtidig ville en ha fått et fôr som var rikere på protein.

 

 

Ettårige vekster (åkervekster)

 

I motsetning til engvekstene krever de ettårige vekstene en viss jordarbeiding, med opparbeiding av såbed og såing en gang hvert år, og grøden nyttes etter en vekstsesong. De setter til vanlig større og mer omfattende krav til jordas kulturtilstand enn engvekstene, og dyrking av ettårige vekster blir derfor betraktet som en mer intensiv og mer krevende produksjon enn dyrking av flerårige vekster.

 

 

 

Korn og andre arter

 

Hos oss består denne gruppen grovt sett av ettårige vekster som når fram til modning i løpet av en sesong, og der en gjør seg nytte av det modne frøet.

 

De viktigste representantene for denne gruppen er kornartene bygg, havre, hvete og rug av grasfamilien. Disse kornartene har vært grunnlaget for fylling av menneskenes brødbokser i vår del av verden gjennom 8 000 - 10 000 år. Dyrkinga begynte i Midt-Østen og spredte seg etter hvert ut over Europa. lngen vet når korndyrkinga begynte her i landet, men de eldste funn av bygg og hvete er datert så langt tilbake som 4 - 5 000 år siden. Hvetedyrking har neppe noen tid hatt særlig stort dyrkingsområde, men i tidsrommet år 2 200 - 500 f.Kr. spredte dyrking av bygg seg over store deler av Norge, og i dette tidsrom kom også dyrking av havre og rug i gang. Kornartene med bygg i spissen er således våre eldste kulturplanter, og en regner med at de har vært dyrket kontinuerlig her til lands siden førhistorisk tid. Men omfanget av dyrkinga har variert med skiftende klimavilkår. Kornartene trenger en viss varmesum i veksttida for å nå fram til modning, og ikke for mye nedbør mot høsten dersom grødene skal kunne berges med brukbar kvalitet. Dette innebærer at klimafaktorene setter meget klare grenser for dyrking av disse vekstene. Men artene setter ulike krav. Tidlige bygg- og havresorter kan nå fram til modning helt opp til Troms. For hvete er dyrkingsområdet begrenset til de beste områder på Østlandet og de lågeste flater ved Trondheimsfjorden. Klimafaktorene har alltid bestemt dyrkingsområder og omfanget av dyrkinga av de ulike kornarter i Norge.

 

Fra midten av 1800-tallet har kornarealet i Norge variert rundt 1,7-1,8 millioner dekar, med en markert økning under krigen og et sterkt fall etter krigen. Fra ca.1950 ble husdyrproduksjonen intensivert med et stadig økende forbruk av konsentrerte fôrslag. For å øke vår selvforsyning og for å gi plass for ekspansjon i utkantområdenes husdyrproduksjon, ble korndyrkinga økonomisk stimulert ved en langsiktig kanaliseringspolitikk som tok sikte på en økning av kornarealet i de fra naturens side beste kornområder på Østlandet og i Trøndelag. Dette innebar en mer krevende driftsform med dyrking av korn år etter år. Men vanskelighetene ble overvunnet takket være en massiv innsats fra flere hold. Redskaper og maskiner ble effektivisert, sortsmaterialet ble forbedret ved foredling, nye skiftevekster ble tatt i bruk og effektive kjemiske midler ble nyttet for å bekjempe ugras, sjukdommer og skadedyr.

 

Korndyrkinga er konsentrert til Østlandet med 85 % av Norges totale kornareal og resten, 13 %, til Trøndelag. I andre distrikter har korndyrkinga falt ut.

 

Andelen av jordbruksarealet brukt til korn økte fra 16,5 % før krigen til 35 % i 1983. I samme tidsrom har avlingsnivået i gjennomsnitt pr. dekar økt fra ca. 200 kg til ca. 350 kg korn.

 

Utviklinga i kornsektoren har vært betydelig mer positiv enn noen kunne vente da omlegginga til ensidig korndyrking begynte først i 1950-årene.

 

Det er for tiden godkjent til dyrking 10 sorter av bygg, 9 av havre, 2 av rug, 2 av vårhvete og 2 høsthvetesorter.

 

Erter, åkerbønner og oljevekster kan ut fra dyrkingsteknikken regnes i gruppe med korn.

 

Erter

 

Erter tilhører belgplantene og de har i likhet med kløver evne til å skaffe seg nitrogen fra luften. Det har tidligere vært dyrket en del erter i Norge, men produksjonen har nå i mange år vært nedlagt. I1983-84 blusset interessen for ertedyrking atter opp. Bakgrunnen for dette var mulighetene for at den relativt store norske byggproduksjonen  ville nå taket, med dekning av det norske marked for karbohydratkraftfôr. En framtidig produksjonsøkning i kornsektoren måtte komme i hvete, og da ville det bli behov for mer skiftevekster. Dessuten kan erter brukes som effektiv proteinkilde i kraftfôrindustrien og dermed bidra til økt selvforsyning på dette felt.

 

For tiden skaffer norsk jordbruk seg erfaring og materiale til å følge opp utviklinga på dette felt.

 

Åkerbønner

Åkerbønner modner seint, og det eksisterende sortsmateriale har liten interesse under norske klimavilkår.

 

Oljevekstene

 

Oljevekstene (raps og rybs) ble dyrket i Norden på 1800-tallet for utvinning av lysolje fra frøet. Dyrkinga ble forlatt, men tok seg opp igjen etter krigen til bruk som skiftevekst ved ensidig korndyrking. Rybsen er den tidligste, og den kan med fordel nyttes helt opp til de beste områder i Trøndelag. Oljen kan brukes som råstoff for margarin og såpe, og biproduktene ved oljeutvinninga kan brukes til kraftfôr. Det er for tiden godkjent 3 sorter av vårrybs og 2 sorter av vårraps til bruk i Norge.

 

Potet

 

Potet dyrkes i nær sagt alle land med temperert klima, og verdensproduksjonen ligger i klasse med hovedkornartene. Den har sitt opphav i Andesfjellene, i grenseområdene av Chile, Peru og Bolivia. Den ble innført til Spania i 1570 og til England i 1586. I Norge er poteten først nevnt dyrket i 1758. Seinere spredte den seg fort over hele landet, men det var særlig i nødsårene først på 1800-tallet at en virkelig forstod å verdsette poteten som næringskilde under vanskelige forhold . Potet ble lenge dyrket i åker og hage hos de fleste her i landet, og utgjorde et viktig bidrag til næringsgrunnlaget i naturalhusholdet.

 

I 1943 var Norges poteareal oppe i 808 000 dekar. Etter denne tid ble også potetdyrkinga spesialisert med stor tyngde i Østfold, Hedmark, Oppland, Rogaland og Nord-Trøndelag. Samtidig gikk potetarealet sterkt tilbake, og det var i 1983 nede i 211 000 dekar.

 

Ved siden av å dekke behovet for matpotet dekker potetproduksjonen også råstoffbehovet for en betydelig produksjon av sprit og andre potetprodukter som framstilles industrielt. Poteten kan dyrkes over alt her i landet, og for tiden er det godkjent 18 sorter for dyrking.

 

Fôrvekster

 

De ettårige fôrvekstene kan deles inn i gruppen rotvekster, der en nytter rotknollen til mat eller dyrefôr, og i gruppen grønnfôrvekster, der hele planten nyttes til fôr. Mange av disse vekstene er botanisk sett egentlig toårige vekster, men de dyrkes og brukes som ettårige.

 

Av rotvekster dyrkes kålrot og nepe av korsblomstfamilien og bete av meldefamilien. Nepe kan dyrkes over hele landet, mens kålrot setter strengere temperaturkrav. I Sør-Norges lågland gir kålrot større og mer holdbare avlinger enn nepe. Bete er mest kravfull av rotvekstene når det gjelder temperatursum i veksttida. Den kan derfor bare dyrkes i de sørligste flatbygder med lang vekstsesong.

 

Tidligere ble det dyrket mye rotvekster i Norge. Men kulturen er arbeidskrevende, og arealet ble fra 1939 til 1979 redusert fra 213 000 dekar til 39 000 dekar.

I de seinere år er det tatt i bruk en ny såings- og planteteknikk som gjør det mulig å dyrke rotvekster over større geografiske områder enn før, og samtidig har kjemisk plantevern og moderne maskinutstyr forenklet dyrkinga betraktelig. Det er derfor på rent faglig grunnlag muligheter for utvidet rotvekstdyrking i tiden framover. For tiden er det godkjent for dyrking 5 nepesorter, 4 kålrotsorter og 6 betesorter.

 

Grønnfôrvekstene kan dyrkes enkeltvis eller i blanding. De kan beites eller høstes sams for ensilering eller til direkte oppfôring. Tidligere dyrket en særlig havre, fôrmargkål og erter til grønnfôr, men ut gjennom 1960-årene ble det tatt opp dyrking av flere nye arter som raigras, fôrraps og oljereddik.

 

Ved dyrking av grønnfôrvekster som fôr oppnår en avlinger som ligger langt over det en kan oppnå på vanlig flerårig eng. Ved bruken av disse vekstene får en muligheter til å fornye enga oftere enn det som ellers er vanlig i rene grovfôrområder. En får utnyttet husdyrgjødsla bedre. En unngår skader av husdyrgjødsel og får lettere kontroll med ugrasplagen. Bruken av grønnfôrvekster har økt fra 125 000 dekar i 1939 til 281 000 dekar i 1979.

 

I dag er utvalget av vekster til bruk som grønnfôr så stort, og kombinasjonsmulighetene så mange, at uansett hvor en er i landet, kan en dyrke grønnfôrvekster som tilfredsstiller ulike behov.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.