Norske jordbruksvekster 1986

Skrevet av Edvard Valberg

Til Landbruksveka på Hellerud i 1986, presenterte Statskonsulent Edvard Valberg ei oversikt over norske jordbruksvekster. 

Flerårige vekster (engvekster)

 

Flerårige vekster har evne til å samle opp en del av den næring som de produserer

I løpet av sommeren til et slags lager i rotsonen. Denne opplagsnæringa brukes til underhold av ånding og til produksjon av nye skott neste år. På denne måte kan en del arter av fôrplanter overleve fra år til år, og dermed danner de ressursgrunnlaget for grasetende dyr. Hos oss kommer de viktigste flerårige fôrvekster fra gras- og erteplantefamilien.

 

Gras

Gras har vært nyttet tit beite og vinterfôr for husdyr så lenge det har vært husdyrholdere her i landet. Men dyrking av gras i egentlig forstand, med regelmessig fornying av eng, og med systematisk utvalg av særskilte arter til frødyrking og bruk, er av relativt ny dato. En regner med at grasdyrking i moderne forstand bare strekker seg ca. 160 år tilbake i tiden.

 

Timotei er den viktigste grasarten. Fram tit 1950-årene var den stort sett enerådende i norsk eng. Den gav store avlinger av god kvalitet og smakelighet. Arten var vintersterk og dyrkinga var enkel. Etter lang tids bruk har arten oppnådd en relativt god klimatitpassing i ulike landsdeler. Moderne driftsmetoder med intensiv høsting har skapt store problemer for timoteidyrkinga. Årsbehovet for timotei i1983 var 1210 tonn frø, fordelt på 7 godkjente sorter.

 

Engsvingel brukes nå mye i blanding med timotei når enga skal høstes tidlig for ensilering. Årsbehovet 1983 var 432 tonn frø, fordelt på 6 sorter.

 

Hundegras er godt tilpasset moderne høstemetoder, men kvaliteten og vinterstyrken

viser store svakheter. Årsbehovet for frø i 1983 var 213 tonn, fordelt på 4 sorter.

 

Bladfaks er en utprega tørrjordsplante med krypende rotsystem. Der den trives kan enga holde seg god i lang tid uten fornying. Frøbehov i 1983 var på 3 sorter.

 

Strandrør er en høgproduktiv art med varierende smakelighet og kvalitet. Den kan bli til nytte under fuktige vekstvilkår. Frøbehovet i 1983 var 38 tonn.

 

Flerårig raigras er en høgproduktiv art som gir god fôrkvalitet. Men vinterstyrken er så dårlig at den bare kan dyrkes i de aller mildeste områder av landet. Frøbehovet i1983 var 63 tonn, fordelt på 5 godkjente sorter.

 

Engrapp er en småvokst art som brukes en del i frøblandinger beregnet for beite. Mesteparten av frøet brukes til sportsplasser, plener og andre grøntanlegg. Frøbehov, 294 tonn i 1983 fordelt på 20 godkjente sorter til ulike formål.

 

Rødsvingel har dårlig smakelighet, og er lite egnet som fôrplante. Arten brukes mest til grøntanlegg. Frøbehovet i1983 var 284 tonn, fordelt på 14 sorter.

 

Engkvein brukes en del i frøblandinger til beite og til eng under ugunstige klimavilkår, men mesteparten av engkveinen brukes til grøntanlegg. Frøbehovet var 47 tonn i 1983, fordelt på 7 sorter.

 

Belgvekster

 

Belgvekster lever i fellesskap med rotknollbakterier som har evne til å samle nitrogen fra luften. Dette nitrogenet som er plantenes viktigste næringskilde kan så i neste omgang komme belgvekstene og graset til gode dersom en dyrker gras og belgvekster sammen. I 1983 hadde vi følgende omsetning av belgvekstfrø til bruk i grasmark:

 

Rødkløver 123 tonn

Luserne         1 tonn

Vikker         17 tonn

Alsikekløver 8 tonn

Kvitkløver   12 tonn

 

 

Ettårige vekster (åkervekster)

 

I motsetning til engvekstene krever de ettårige vekstene en viss jordarbeiding med opparbeiding av såbed og såing en gang hvert år. Vekstene stiller større krav tit jordas kulturtilstand, og dyrking av disse vekstene blir derfor betraktet som en mer intensiv og krevende produksjon enn dyrking av flerårige vekster.

 

Korn o.a.

 

Denne gruppen består i hovedsak av kornartene, og noen til, der en gjør seg nytte av den modne frøavlinga.

 

Bygg er dyrket her til lands i minst 4-5000 år. Bygg har et videre klimatisk dyrkingsområde enn de andre kornartene og derfor er den vår hovedkornart som i 1983 la beslag på 19 prosent av jordbruksarealet. Det dyrkes for tiden 10 godkjente byggsorter her i landet, og kornet brukes alt vesentlig som råstoff tiI kraftfôrindustrien.

 

Havre ble tatt i bruk her til tands noe seinere enn bygg, men havrearealet utgjør i dag nærmere 13 prosent av jordbruksarealet. Det dyrkes i alt 9 ulike sorter, og avlinga nyttes i stor utstrekning til kraftfôr.

 

Hvete bte sannsynligvis innført her tit lands samtidig med bygg, men hvete har alltid hatt et begrenset dyrkingsområde. Hvete stiller strengere krav til sommerklimaet enn de andre av våre kornarter, og derfor kan en bare dyrke hvete i de beste områder av Østlandet og på de lågeste flater ved Trondheimsfjorden. Avlinga brukes til mat når høstevilkårene betinger kvalitativt god avling.

 

Rug er en brødkornart som vi dyrket mer av før. Men etter hvert som driftsmetodene i korndyrking ble intensivert ser det ut til at rugen fikk vanskeligheter med å hevde seg i konkurransen med de andre artene.

 

Rughvete er en ny art som er fremkommet etter kryssing mellom rug og hvete. Etter den foreløpige prøvedyrking er det lite som tyder på at denne arten med det første vil hevde seg under våre klimavilkår.  

Erter er en belgplante, som har evne til å skaffe seg nitrogen fra luften. Ertedyrking har i de siste par år fått ny aktualitet. Situasjonen ser ut til å betinge større omfang i hvetedyrkinga framover, og da vil det bli behov for effektive skiftevekster. Dessuten kan en omfattende ertedyrking bidra til redusert import av proteinkraftfôr.

 

Åkerbønner modner seint, og det eksisterende sortsmateriale har liten interesse under norske klimavilkår.

 

Oljevekstene raps og ryps ble tatt opp til dyrking som skiftevekster med korn ved ensidig korndyrking. Rypsen er den tidligste, og den kan med fordel nyttes helt opp til de beste områder i Trøndelag. Det er for tiden godkjent 3 sorter av vårryps og 2 sorter av vårraps til bruk i Norge.

 

Potet

 

Potet har sitt opphav i Andesfjellene i Sør-Amerika. Den ble spredt i Europa på slutten av 1500-tallet, og den første beskrevne norske potetdyrking stammer fra 1758. Potet kan dyrkes over hete landet og i mange situasjoner har den vært vår sikreste og viktigste næringsressurs.

 

I seinere tid er potetdyrkinga spesialisert med stor tyngde i Østfold, Hedmark, Oppland, Rogaland og Nord-Trøndelag. For tiden er det godkjent 18 sorter til dyrking.

 

Fôrvekster

 

De ettårige fôrvekstene kan deles i gruppen rotvekster, der en nytter den oppsvulma delen av rota til mat eller dyref6r, og igrønnfdrvekster der hele planten nyttes til fôr. Mange av disse vekstene er egentlig toårige vekster, men de dyrkes og brukes som ettårige.

 

Av rotvekstene dyrker en kålrot og nepe av korsblomstfamilien og bete av meldefamilien. Nepe kan dyrkes over hele landet, mens kålrot er noe mer kravfull. Til gjengjeld gir kålrota større og mer holdbare avlinger der temperaturkravet blir innfridd. Bete kan bare dyrkes i de sydligste flatbygder.

 

Grønnfôrvekstene kan dyrkes enkeltvis eller i blandinger, og de kan nyttes tit beite, til direkte oppfôring eller ensilering. Tidligere brukte en mest havre, fôrmargkål og erter til grønnfôr. Men i midten av 1960-årene ble det tatt i bruk nye arter som raigras, fôrraps og oljereddik.

Ved dyrking av grønnfôrvekster kan avlinga økes sterkt. Matseddelen for dyra kan varieres og husdyrgjødsla kan nyttes bedre. Grønnfôrarealet er økende og utvalget av vekster er stort nok for å tilfredstille de ulike behov en måtte ha i ulike landsdeler.

 



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.