Familien Valberg

Jul Låg:  

«Jordvern som likevel lønner seg», 127 sider.

H. Aschehoug & Co, 1983.

 

Vi bruker ofte store bokstaver om vern av ulver, elver, myrer, biller, hettakaller og vill rabarbra. Men når det gjelder voksemediet jord, som egentlig er vår felles og grunnleggende ressurs, da er det merkelig stille. 

Kanskje er siktemåIet litt for langt, og vår idealisme litt for nærsynt. Vi henter maten på pallene i store butikker, og ser ikke riktig den store sammenheng i det vi sysler med som forvaltere av denne mest livsviktige av aIle ressurser. 

Men det er verken fornuftig eller betryggende at vi lar jordvernproblemene skure og gå som det passer. Jorda er en felles arv, og vi vil aIle bli berørt om den ødes i for stort og hurtig omfang. Derfor bør vi alle vurdere vårt ansvar i denne sammenheng, og ikke overlate riktig alt til de som sitter i maktens posisjoner (politikere, planleggere, saksbehandlere og bønder). I hvert fall burde vi sette oss inn i hva som egentlig skjer, og hva vi kanskje burde gjøre. Vi kan ikke lengre skylde på manglende viten. Tilstrekkelig kunnskap om emnet foreligger nå samlet i en kort, fattelig og nøktern bok av professor Jul Låg ved Norges Landbrukshøgskole. Forfatternes fag er jordbunnslære og han bygger sin fremstilling på kontrollbare data i en saklig og Iågmælt stil. Men meining og holdning til de enkle og avgjørende spørsmåI er så men klare nok. Boka "Jordvern som likevel lønner seg", er lettlest og engasjerende. Den rommer solid faglig vurdering av fakta, fremmer ei meining og gir grobunn for alvorlig ettertanke. Lesinga forutsetter ingen spesialkunnskaper, men vanlig åpen fornuft og en viss evne til å resonnere litt lengre fram enn nesten rekker.

 

Et av forfatterens utgangspunkt, er de produksjonsmuligheter og ressurser vi har for matproduksjon. Jordbruksarealet økte jevnt framt til 1939. Seinere har dette arealet på ca. 8 millioner dekar forandra seg lite, til tross for en nydyrking i etterkrigstida på ca. 60 000 dekar årlig. Sett i sammenheng innebærer disse tendenser i utviklinga at det må ha skjedd en sterk omdisponering, og et sterkt forbruk av dyrka jord til ingen eller andre formål. Sett i relasjon til befolkningstilveksten, innebærer denne del av regnskapet en reduksjon i arealet av dyrka jord pr. person, fra 2,8 dekar i 1939 til 2,0 dekar i 1980. En jevn avlingsauke i dette tidsrom har stort sett kompensert for arealavgangen slik at selvforsyningsgraden grovt sett har variert omkring 50 % hele tiden. Av dette kommer ca. 40 % fra norsk landbruk. Når det gjelder vår matforsyning har myndighetene vedtatt å øke selvforsyningsgraden opp til 56 % innen 1990. Men for at så skal skje er det ikke nok med prinsipielle vedtak. De arealmessige og avlingsmessige forutsetninger må legges til rette for en auka produksjon på egne ressurser.

 

Forfatteren drøfter videre dyrkingsressursens kvalitet og omfang. Her er tendensen i konklusjonen at vi kan regne det for teoretisk mulig å fordoble arealet av dyrka jord her i landet, om vi skulle bli nødt til det. Men omslagene kan komme brått. De har ikke bare med ufred å gjøre. De vil også være et resultat av økonomiske omkalfatringer, og vi har ingen garanti for å være en av verdens rike nasjoner i all framtid.

 

Vi har fått en frist i tid. Vi har økonomi til å forberede oss på framtiden, ved jorddyrking, effektivt jordvern og ved forskning og utvikling av bedre metoder for utnytting av marginale arealer med sikte på framtidig matproduksjon. Men vi utnytter ikke de muligheter oljetiden har gitt oss i hende. Kanskje vi liter på at nød skal lære naken kvinne å spinne, men da burde vi det minste sørge for at det finnes uII og rokk. Vi fordobler ikke vårt jordbruksareal i en handvending og uten en fornuftig opprusting over tid vil nok kua komme til å sulte mens jorda dyrkes og graset gror.

 

Men helst er det vet slik at vi ikke setter særlig pris på slike dystre realiteter, og derfor heller satser på et håp om stadig stigende avkastning. - bønnestengelen som vokser inn i himmelen. Men dette er jo eventyr og overdreven optimisme, som ingen ansvarlige kan basere en framtidspolitikk på.

 

Avlinger kan sikkert økes over alt, men det finnes alltid begrensende faktorer og aukinga vil alltid avta i forhold til innsatsen. Økt avling vil stadig koste mer i form av kroner, forurensing, forgiftning, og utarming av livsmiljøet. Men regninga for dette er på langt nær betalt. Den kommer alltid på etterskudd og med stigende tyngde.

 

Eventyret og de falske forhåpninger om framtidens matproduksjon vil helt sikkert bli avslørt. SpørsmåIet er bare om dette skjer så tidlig at vi ennå har tid til å bygge et nytt og mer solid fundament for vår eksistens.

 

Det er i hvert fall ikke tiI å komme forbi at vi med våre 2 dekar dyrka jord pr hode, i verdenssammenheng ligger uhyggelig tynt an. Og enda tynnere synes vårt livsgrunnlag å være om vi ser på fordeling og plassering av vår dyrka og dyrkbare jord. En stor del av arealet ligger i klimatiske marginalområder, for vekster av vesentlig betydning.

 

Et annet utgangspunkt er det globale perspektiv. Vi får en oversikt over de store og spredte ressurser, men i forhold til prognosene som viser en forventet befolkningstilvekst fra 4 til 12 milliarder mennesker i tidsrommet 1980-2030 er det ingen ressurser som holder.

 

Før eller senere i dette tidsrom er det ikke til å unngå at hunger eller andre katastrofer må bremse elIer stanse denne utviklinga, om en ikke makter det på mer fornuftig vis.

 

Utviklingslinjene peker utvetydig mot et økonomisk – økologisk sammenbrudd dersom ikke den styrende målsetning og teknologi legges vesentlig om, etter biologiske rammer og normer. Dette vil berøre storparten av de som er unge i dag, og de må bli ille berørt.

 

Men vi har ansvaret. Og vår politikk i denne sammenheng synes å være et helhjertet forsøk på å opprettholde vårt økonomiske hegemoni slik at vi så lenge som mulig kan bli i stand til å kjøpe vår mat hos ressursmessig bedrestilte likesinnede. Derved blir vi stand til å holde hunger og underernæring lengst mulig unna geografisk. For i tid kan ikke krisene stanses. De har allerede begynt og de kan bare øke i omfang og styrke etter hvert.

 

Under denne synsvinkel stiller forfatteren et meget nærgående spørsmål.

 

"Hva mener vi med vårt snakk om solidaritet?" Omfattes ikke begrepet av alle, f.eks. våre nærmeste etterkommere?

 

Har vi ikke politisk mot eller vett til å planlegge ut over inneværende budsjettermin, valgperiode eller en normal periode for avskrivning av kapital?

 

Bør vi ikke begynne å regne på en annen måte med de viktigste ressurser? Slike tanker og spørsmål følger naturlig ved lesning professor Lågs siste bok. Den er en tankevekker og en ajourført status i vårt regnskap med jorda - sett som ressurs.

 

Forfatteren drøfter også tryggere veier som en kunne gå, dersom en i tide hadde evne tiI å sjekke holdbarheten i vår ønsketenking og vilje til å dempe vår velstandsegoisme en smule, til fordel for et mer fornuftig og langsiktig handlingsprogram.

 

I dag dreier vår jordbruksdebatt seg om overproduksjon som følge av import og en reguleringspolitikk i ubalanse. Dette at vi basker for åpen scene med sjølvkonstruerte problemer av motsatt karakter, virker bare til å skjule den reelle problemstilling, og skaper en dårlig grobunn for et effektivt jordvern, og for en på lengre sikt nødvendig ressursmessig opprusting.