Familien Valberg

 

Ved faglig rådgivning i landbruket vil intensjonene være av svært forskjellig karakter. Men grovt sett, må all rådgivning legges opp med utgangspunkt i følgende to, ikke alltid sammenfallende hovedperspektiv: 

1. Det samfunnsmessige perspektiv, der den landbrukspolitiske målsetting vil spille en avgjørende rolle.
2. Det privatøkonomiske perspektiv, der brukerens økonomi er avgjørende.

  

 Målsetting

I det samfunnsmessige perspektiv tilstreber hovedmålsettinga en stabil innenlandsk matproduksjon av et nærmere definert omfang, stabil bosetning i næringssvake distrikter, en effektiv utnytting av egne ressurser og trygge økonomiske og sosiale vilkår for yrkesutøverne.

 For å oppnå noe av denne flersidige målsetting er det tatt i bruk et sett av landbrukspolitiske virkemidler, som rådgivere og planleggere bør kjenne og hele tiden arbeide ut fra.

 I det privatøkonomiske perspektiv er hovedmålsettinga enklere. Her må all faglig rådgivning ta sikte på et optimalt økonomisk utbytte for hver enkelt driftsenhet.

 Så lenge disse hovedmålsettinger faller sammen vil rådgivningssituasjonen være relativt enkel. De rent faglige og produksjonstekniske problem vil da være hovedsaken.

 

Men i dagens situasjon, med et sterkt beskytta landbruk og et klart begrensa produksjonsomfang, må rådgivningstjenesten ta sin del av ansvaret for å få til en jevnest mulig produksjonstilpassing.

Både ut fra den samfunnsmessige- og den privatøkonomiske målsetting, vil dette på lang sikt, gi de beste resultater. Dersom vi ensidig utvider og intensiverer driftsgreiner som i øyeblikket synes økonomisk attraktive, kan dette føre til at virkemidlene må endres, og dermed endres også de økonomiske forutsetninger en bygde på. En slik termostataktig produksjonsregulering omkring et gitt nivå, vil føre til en mer labil økonomisk situasjon. Vi må regne med større usikkerhet for all planlegging enn før.

 

Hovedintensjonene ved faglig rådgivning og planlegging må derfor i større grad enn før, ta sikte på å fremme en økonomi i balanse ved å bidra til en produksjon i balanse med det  aktuelle marked.

 

Hvis en samtidig søker en sterkere utnytting av egne ressurser i kostnadsreduserende sammenheng, vi1le norsk landbruk lettere kunne møte en utfordring, om det skulle komme noen.

 

  

Balansert rådgivning

 

Ettersom målsettinga alltid har et økonomisk endemål, og dessuten er av kompleks natur, må den faglige rådgivning i a1le sektorer være fint avbalansert og avstemt i forhold ti1den økonomiske endemålsetting.

Rent faglig vi1 det stadig kreves en sterkere spesialisering i de ulike sektorer, for å løse mer detaljerte spørsmål.

Vi ser også at forskning og rådgivning prioriteres forskjellig i de ulike sektorer. Videre blir kunnskap og forskningsresultater kjørt fram med ulik styrke og effekt. I en slik situasjon vil det på enkelte områder forekomme en del kunnskapsmessige tomrom. Slike gap i kunnskap og forståelse kan i praksis føre til betydelige økonomiske konsekvenser selv om de fleste ledd av drifta forøvrig kan være avansert nok.

En aktiv rådgivning bør finne disse tomrom og sørge for at de blir fylt. En bør i denne sammenheng være sær1ig oppmerksom på at det som oftest er i grenseområdene mellom fagsektorene at kunnskapen svikter mest.

En burde kanskje tråkke litt oftere innafor andre sirkler?

Bonden må i sin drift dekke alle fagsektorer. Han er derfor lite tjent med en spesialisert rådgivning der framgangen i en sektor kanskje fører til en større tilbakegang i en annen sektor av drifta; og dermed for hele drifta.

På denne bakgrunn er det klart at effekten av en samla rådgivning ville bli større, om en i større utstrekning kunne fremme en bedre balanse i rådgivnings, gjennom et fastere organisert samarbeid mellom de som driver rådgivning i offentlig og privat regi. Dette kravet om utvida samarbeid vil sannsynligvis bli enda sterkere etter hvert som økt spesialisering og kunnskapsmengde gjør det, stadig mer umu1ig for en enkelt person å beherske hele fagfeltet.

 

Rådgivning - oppfølging og service

 

De fleste rådgivere må som oftest nøye seg med å fortelle hva som er rett og hvordan tingene bør gjøres. Seinere er det opp til gardbrukeren å gjennomføre tiltakene. Effekten av dette arbeidsmønster kan være meget variabelt, og det er ofte bare et fåtaI1 av bøndene som følger opp en slik rådgivning i 1. omgang.

En annen arbeidsmetode er at rådgiveren kan gå et skritt videre, med direkte hjelp til organisering og gjennomføring av diverse tiltak. Det kan f.eks. bli snakk om konsentrert medvirkning til å bygge opp produksjon og omsetning av en bestemt produktgruppe. Det kan være jordprøvetaking, avlingskontroll, oppfulgt av detaljert gjødselplanlegging. Det kan være jordprøvetaking kombinert med organiserte opplegg for kalking osv.

All erfaring tyder vel på at denne mer aktive form for rådgivning er langt mer effektiv enn noe annet. Dette har sammenheng med at bøndenes tid er knapp, og de fleste trenger litt aktiv støte når øde skal begi seg ut i det ukjente.

En slik virksomhet krever tid, arbeid, faglig dyktighet og praktisk sans fra rådgiverens side. Men han kan regne med resultater i form av større tillit, sterkere sosial tilknytning til miljøet og faglig ekspansjon.

 

Utvikling

 

Utviklingstendensene i norsk landbruk har i løpet av de siste 20 år gått i retning av større faglig dyktighet og sterk effektivisering av hysdyrsektoren og den tekniske sektor.

Dette henger sammen med, og har til dels skjedd på bekostning av utviklinga i jord- og plantesektoren. Her svikter i dag ofte den elementære biologiske forståelse av plantenes krav til vekst og livsmiljø.

Hvis denne forståelse kunne økes gjennom en sterkere betont  biologisk rådgivning, ville det bli lettere å vinne gehør for gjennomføring av de kulturtiltak som er blitt forsømt på jord- og plantekultursektoren i løpet av de seinere år.

Innafor jord- og plantesektoren varierer problemene sterkt fra distrikt til distrikt. En effektiv rådgivning bør alltid konsentrere seg om de største problemene først, for det er alltid de mest åpenbare svakheter det lønner seg best å rette på.

Derfor er det av stor betydning at oppgaver og arbeidsmåter blir tatt opp ti1 drøfting mellom bønder og rådgivere på distrikts- og 1okaIpIan, før en går ut med budskapet.

 

Edvard Valberg, Statens Fagtjeneste for landbruket