Betraktninger om beitebruk

Skrevet av Edvard Valberg

Noe det siste Edvard bedrev i sitt yrkesaktige liv, var å sysle spørsmål rundt beiting. I følgende artikkel "avslører" han jordbruket har blitt drevet på 60- 70-tallet.

"…norsk jordbruk til å leve sitt eget liv i et økonomisk og markedsmessig drivhus. Faglige feil, skader og lettvintheter ble det kompensert for ved forhandlingsbordene, slik at man behøvde nødvendigvis ikke å gjøre tingene faglig riktig eller økonomisk forsvarlig, verken i planlegg, utbygging eller i vanlig praksis. Man kunne ta snarveiene, og velge de enkleste løsninger, uansett hva de kostet. Markedet var satt ut av kraft, og økonomien ble god nok i alle fall".
 

 

 

Den alminnelige holdning til beitebruk ned melkekyr har gjennomgått store forandringer i løpet av en generasjon. Fra midten av 1920-årene og fram til 1950 ble beiting med melkekyr sett på som en faglig og økonomisk riktig driftsmåte. Fra 1960-årene og fram til midten av 1990-årene ble beiting betraktet som en foreldet og urasjonell driftsmåte i et industripåvirket og moderne jordbruk. Dette førte til at mange gikk ovet til "nullbeiting". I dag ser det ut til at pendelen er i ferd med å svinge tilbake til den oppfatning vi hadde for 50-60 år siden. Synet på beitebruk som driftsmetode har gått i sirkel, og våre begreper om hva som måtte være riktig og viktig i denne sammenheng, er blitt snudd opp ned to ganger.

 

Slike brå omstillinger i synet på hva som er ønsket og uønsket praksis skaper forvirring og usikkerhet. Kultivering og tilrettelegging av jordbruksressurser med tanke på utnyttinger så pass langsiktig og kostbart at de som skal utnytte jordressurser av forskjellig omfang, kvalitet og arrondering til ulike formål må ha en rimelig sikkerhet for at det som er ønsket og riktig i dag også blir det i morgen. Stadig utskifting av sannheter kan bli meget kostbart for de som skal gjøre visjonene virkelig.

 

Det er slik i de fleste forhold. Normale sannheter er av kort varighet, og definisjonen av hva son er rett og galt er alltid knyttet til noen bestemte forutsetninger. Det er derfor alltid et spørsmål om hvilke forutsetninger majoriteten legger mest vekt på. Dette ser ut til å være et generelt prinsipp. Den retning de fleste løper i føles umiddelbart som riktig, både hos bøffeI og sau, sjøl om det skulle bære ut for stupet. Det er alltid ledersauen og de toneangivende som angir retningen, velger sannheten og definerer hva som er rett og galt. Resten av bølingen tror på evige sannheter og at vi gjør det rette fordi det er grunnleggende rett og riktig.

 

Beiting og beitebruk oppstod spontant med de første grasetere, og Abel var i følge skriften det første menneske som utviklet beitebruket som driftsform. Hva dette senere førte til av interne konflikter og elendighet skal jeg ikke rippe opp i, men vi snakker om en høyst naturlig og tradisjonell metodikk, som egentlig bare ble tilpasset, etter naturvilkårene rundt om i verden der det forekom grasetende dyr under menneskelig kontroll.

 

De største endringer i beitedriften kom med overgangen fra naturalhusholdning til handelsjordbruk, ved begynnelsen av dette århundre. Da økte kravene til effektivitet og produksjon, så da begynte man med gjødsling og stell av beiter på udyrka mark (såkalte kulturbeiter), og med utnytting av fulldyrka jord til beite. Dette var en utvikling som startet i England, men også her i landet, hadde vi en betydelig utvikling av beitebruket helt fram til 1960. Beitebruk ble her som ellers i verden, både ut fra en faglig og økonomisk vurdering, sett på som en viktig bærebjelke i grovfôrbaserte husdyrproduksjoner. Og vi utviklet beitebruk på linje med andre grunnleggende driftsformer også her i landet. Statens forsøksgårder var sterkt engasjert i beiteforsking, og i en periode på ca. 40 år drev Selskapet for Norges Vel en egen forsøksgård med beiteforsking og beiteundersøkelser som hovedoppgave.

 

Men så kom det nærmest en komplett kuvending i vurderingen av beitebruk her til lands, i begynnelsen av 1960-årene. Da ble det plutselig ikke driftsmessig stuerent å slippe ut mjølkekyr på beite. De skulle stå inne og få fôret servert på fôrbrettet, for nå hadde man fått fôrhøster som gjorde dette til en enkel arbeidsoperasjon sammenlignet med gjerding og kudriving til og fra melkestedene. Vi kalte metoden for "Nullbeiting", og det, var i økonomenes glanstid. De satte seg ned og vurderte nullbeltinga mot Abels avfeldige tradisjoner, og de kom til det, at nullbeiting var best på alle vis.

 

På grunn av den teknologiske utvikling ble det sagt at høsting og servering nå var driftsmessig enklere enn beiting. For det andre hadde man 20-40 % dårligere fôrutnytting med beitedrift i forhold til engdrift, og dette gav for små avlinger, når brukene samtidig skulle øke sin melkeproduksjon. Mange utbyggingsbruk hadde for lite jord, så de måtte benytte mest mulig av den jord de hadde til produksjon av vinterfôr. Mye tung og tett jord i fuktig kystklima ble sett på som dårlige forutsetninger for å drive med vanlig beitebruk. Dessuten ble det hevdet at man fikk bedre fôrutnytting når kyrne måtte stå i ro på båsen, og dessuten levde jo ikke moderne kyr så lenge at de hadde behov for mosjon og frisk luft. Man slo endelig fast at beitebruk var for arbeidskrevende, kostbart og vanskelig til at vi kunne holde på med slikt i en moderne tid. Og dermed var den saken avgjort. Teknologer, økonomer og husdyrbrukere hadde igjen staket ut hovedveien inn i framtiden. Og Gud nåde den bakstrever av en plantemann som heretter sa noe positivt om beitebruk. Jeg var sjøl plantemann på den tiden og jeg hadde i all stillhet anlagt et par beitefelter på Vågønes for å holde tritt med noen av de spørsmål som var aktuelle. Men dette måtte foregå i all stillhet. Vi torde ikke å vise fram beitefeltene til de mer framskrittsvenlige fagfolk og landbrukspolitikere, for da hadde stasjonen kommet i dårlig lys. Og da feltene gikk ut ble materialet satt bort som uinteressant, og ingen nye felter ble anlagt, i overskuelig fremtid. Vi var naturligvis lojale mot makt og opinion. Beitebruket skulle ut og det kom ut selv om vi ikke var på linje med det såkalte framskritt i ett og alt.

Resultatet ble i alle fall at arealet av fulldyrka beite her i landet ble redusert fra 560 000 dekar i 1859, til 260 000 dekar i 1989. Samtidig minka beitefôret son andel av den samla fôrrasjonen fra 35 til 14 %. I dag utgjør beitearealet ca.10 %av jordbruksarealet. Beiting ble «EIN GLØYMD KULTUR» son Einar K. Time påpekte ved flere anledninger. Men Times jærbuer er kanskje de som i størst utstrekning har holdt liv i det som er igjen av norsk beitebruk. Og dette har det sikkert hatt gode grunner til gjøre, for de kjenner både fag og økonomi, mer grundig enn de fleste.

 

Sjøl om jeg lojalt, nok aldri anla flere beitefelter, så forsto jeg heller aldri hva som egentlig var så galt med en så naturlig og velprøvd driftsmetode som beitebruk. Enda større ble forvirringen da jeg kom til Nederland, England og Frankrike, og oppdaget at det tradisjonelle beitebruk fortsatt var et hovedfundament for en lønnsom melkeproduksjon. Her er det opplagt noe som ikke stemmer , og noen må ta feil. Derfor begynte jeg å intervjue nederlandske beitebrukere om hvorfor de ennå hang ved beiting, som var så håpløst gammeldags hos oss.

Svarene var stort sett. motsatt av den argumentasjon vi fører mot beitebruk. De påstår f.eks. at det er helt unødvendig å bruke utstyr og energi på høsting og servering av fôr til kyrne når de like godt kan stå for høstinga sjøl. De hevder videre at dyrehelsen og fôrutnytting blir bedre når kyrne beiter, og at beitene ved riktig stell og beitepress gir store avlinger av god kvalitet. I Europa er det beitearealet som bestemmer hvor mange kyr man kan ha, og ikke som hos oss hvor det er kutallet som avgjør hvordan arealene skal drives, og her beiter man på alle slags jordtyper. Hovedkonklusjonen i beiteland som Nederland og England er kort, og godt at beite regnes som den enkleste og billigste måten man i det hele tatt er i stand til å framskaffe fôr på. Det samme har for øvrig regnekyndige jærbønder og andre kommet fram til for lenge siden.

Hvem var det da som tok feil? Det var ikke bøndene nede i Europas store beiteland som tok feil. Og det var heller ikke de norske bønder som gikk over til "NULLBEITING" som tok feil.

 

Bøndene har alle plasser reagert fornuftig og riktig på gjeldende politiske rammevilkår. Men det er de politiske rammevilkår som har vært helt spesielle i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Mens en i resten av Europa klarte å opprettholde en viss form for markedsøkonomi ble norsk jordbruk preget av en tiltakende offentlig styring støtting og skjerming. Etter mønster fra industriutviklinga ville man nå bygge ut et moderne og effektivt jordbruk ved hjelp av økt kapitaltilgang, mer teknologi og mer bruk av industrifremstilte innsatsvarer. De økonomiske vilkår var så gode at man kunne fastsette et rimelig inntekt- og arbeidsnivå for bøndene uten å bry seg noe særlig om hva dette kostet på små driftsenheter og under ugunstige produksjonsvilkår. På denne måte kom norsk jordbruk til å leve sitt eget liv i et økonomisk og markedsmessig drivhus. Faglige feil, skader og lettvintheter ble det kompensert for ved forhandlingsbordene, slik at man behøvde nødvendigvis ikke å gjøre tingene faglig riktig eller økonomisk forsvarlig, hverken i planlegg, utbygging eller i vanlig praksis. Man kunne ta snarveiene, og velge de enkleste løsninger, uansett hva de kostet. Markedet var satt ut av kraft, og økonomien ble god nok i alle fall.

 

Det er således åpenbart at bøndene både i Norge og Nederland tilpasset seg de rammevilkår man hadde fått, men når driftsmetodikk, rådgivning og praksis gikk i forskjellige retninger, så skyldes dette at våre landbrukspolitiske rammevilkår var helt forskjellige. Vi hadde et offentlig skjermet , styrt og støttet landbruk, mens det meste av verden for øvrig etterstrebet, og opprettholdt en større grad av markedsøkonomi, også i landbruket. Derfor er den særnorske trend, bort fra beitebruk et soleklart politisk ansvar. Men ettersom forskning og rådgivning var tro tjenere for de politisk toneangivende, så ble det en jobb for disse institusjoner å finne høvelige argumenter for å kutte ut det meste av beitinga, uten hensyn til hva som måtte være faglig riktig eller økonomisk forsvarlig. Og det var slik det egentlig gikk til. Politikken søkte ikke faglig kunnskap og bistand, men de fulgte som vanlig sine egne framtidsvisjoner.

 

Men det er grenser for hvor langt en kan komme på avveier uten at noen oppdaget det, og i dette tilfelle tok det bare 30 år før pipa fikk en annen lyd. St.prp. nr 8 1992-93 innvarsler en ny landbrukspolitisk snuoperasjon, og denne gangen slår pendelen tilbake til mer beitebruk. Hovedbudskapet, i de nye landbrukspolitiske rammevilkår er at bøndene atter skal bli å betrakte som selvstendig næringsdrivende og at jordbruksnæringa atter skal begynne å opptre i et marked. I praksis betyr dette at produksjon og produksjonskostnader må reduseres. Dette oppnår en ved å utnytte egne ressurser mer bevist, og da blir beitebruk en nøkkelfaktor.

 

Samfunnet er ikke lengre villig til å støtte en kostbar overproduksjon av visse landbruksvarer, men derimot er samfunnet innstilt på å bruke offentlige midler til å vedlikeholde det gamle kulturlandskapet, som forutsetter beitedyr. Dette gjør også beiting til en nøkkelfaktor.

 

Endelig har man også begynt, å gå produksjonsdyrenes livsvilkår nærmer etter i sømmene, under industripregede og effektive driftsformer. Foreløpig har dette resultert i nye vedtekter som slår fast at hunndyr i produksjon har rett til 8 uker ned såkalt fri bevegelse. En god del håper å finne en lettvint vei rundt denne bestemmelsen ved hjelp av løsdrift og løpegårder et cetera. Men det er antakelig gode grunner til å minne om at regelverket kan skjerpes dersom myndighetene skjønner at kyrne ikke kommer ut som en følge av någjeldende mosjonsparagraf.

 

Både markeds-effekten, tilskotts-effekten og lov-effekten tilsier at enhver fornuftig tilpassing tit nye landbrukspolitiske rammevilkår må inkludere et mer omfattende beitebruk enn tidligere. Pendelen er på tur tilbake, men vi snakker om en «GLØYMD KULTUR», som vi ikke har kunnskap om og som vi kanskje ikke har de beste vilkår for å få til. Men det er en annen skål. Og sjøl om det ligger mange og store utfordringer bak neste sving, så er vi i hvert fall på rett vei.

 



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.