Familien Valberg

Kostbare dager og netter i Rios jungel går mot sin ende, sanmen med reisesjekkene. Vi er omsider på vei nedover den søramerikanske pukkel mot Santa Marias velsignede stad av de hellige vinder - senere også kjent under kortversjonen, Buenos Aires.

Turen tar tid. Man leser bøker og drikker vin uten å stille spørsmåI. Spansken er ikke perfekt, men det er vinen. På grunn av feil i flyselskapets EDB-system ble jeg plassert på 1.klasse, med rett til ubegrenset konsum av vin og peanøtter. Billetten var ellers kjøpt og betalt som turistklasse, med rett til et enkelt glass cola og en kjeks under flyturen.

Det var ingen grunn til å endre opplegget. Dessuten hadde jeg en vond anelse om at eventuelle forklaringer og rettelser ville bli tatt fornærmelig opp, og at skylden automatisk ville bli tillagt den som laget bråk for å få tingene til å funke som de skulle. Derfor ble det ikke til at jeg fremmet krav om en rett og rettferdig statusendring. Jeg drakk min vin i stillhet og så relativt lyst på livet da vi endelig korn til Buenos Aires.

Men kulturkollisjonen var åpenbar med det samme jeg kom fram til skranken i passkontrollen. Kjempen der, studerte passet grundig. Så dro han fram en norsk krone og kunngjorde at han var en ivrig samler av norske penger, og gjerne skulle øke sin kolleksjon når det nå høvde så svinaktig godt at jeg kom her og måtte ha stemplet passene. Etter å ha overlatt han restbeholdningen av norske kroner ble passene stemplet og vi kunne stige ut på Pampasen.

I mellomtiden hadde kjempen med stemplet forvandlet seg til en like ivrig samler av franske franc. Han hadde åpenbart vide interesser og en fremragende evne til å gjøre maksimalt ut av sin stilling med stempel. Og han var ikke den eneste. Det er åpenbart et særtrekk ved Argentinas markedsøkonomi at man skaffer seg nisjer ved hjelp av den ordinære jobben, og at disse nisjene ofte bringer inn mer enn selve jobben. Det blir derfor et vesentlig spørsmåI om den offisielle jobben har god nok suge/presseefekt slik at den kan utnyttes maksimalt. Baksiden ved et slikt system der det monteres utallige sperrer i alle ledd av samfunnsmaskineriet er at man ikke får opp turtallet. Når alle sperrene skal smøres privat før maskinen kan begynne å gå, da er det lite som går i det hele tatt.

Små ting som bestilling av drosje kan plutselig bli en opplevelse. Skikkene her er ikke som i Brasil hvor du kan gjøre nesten alt bare du gjør det diskret nok. I Argentina er det mange som ser, og man har mange lover og bestemmelser. Her har regimene ikke bare vært representert av sivile manipulatorer. Her har man av og til hatt generaler ved makten, og de har etterlatt seg ruvende regelverk og fæle steinhelter rundt omkring i parkene. En av reglene gå ut på at drosjer fra flyplassen skal kjøres av ett selskap, og drosjer til flyplassen av et annet.

Drosjekjøring er business, så hver drosje har innpiskere som driver oppsøkende virksomhet når det kommer ut reisende med kofferter og tåpelig utseende fra passkontrollen. Det var mellom 10 og 15 av disse som oppsøkte oss samtidig, og da kan markedsøkonomien bli temmelig nærgående og de sosiale forhold en smule anstrengt. Etter vurdering av diverse anbud, klarlegging av til- og frasystemet, fornærmelser, ukvemsord og misforståelser lot vi anbudet gå til en pris som lå 15 dollar over gjennomsnittet. Slik er det hele veien. Du må betale dyrt for dumhet og mangelfull spansk.

Buenos Aires ligger på ftatlandet i kanten av Pampasen. Men å få til en vakker by når man anlegger den i kanten av en flat eng det er ingen lett sak. Byen er basert på firkanter. Hvert kvartal er 100 meter langt og 100 meter bredt, og bortenfor på alle kanter er det hundrevis av slike kvartaler.

Midt i all denne overdådighet av flate kvadrater har de satt opp en søyle for å bryte monotonien. Dermed har man et fastmerke eller ei me å styre etter, og dersom en nå setter i gang å telle kvadrater til høyre, kvadrater til venstre, fram eller tilbake så er det ingen sak å finne fram. Men en må være klar i toppen og ikke komme ut av tellinga, ellers havner en fort i labyrintenes verden. Skulle det likevel gå så galt,da er det bare å få tak i en drosje og forlange å komme til obelisken, og der kan en starte på nytt. Tilbaketuren er alltid mest krevende for da er tavla speilvendt og regnestykket har minus til fortegn.

Kjennemerket, obelisken, står etter sigende i verdens bredeste gate «7. juli-avenyen». Det er i og for seg ikke noen sak å få til breie gater når man har en heI pampas å ta av. Dessuten er den lang og rett så den innbyr tiI litt sportslig kjøring. Da vi kom inn til avenyen og skulle over den, i rushtiden, viste sjåføren hvordan man klemmer seg tvers gjennom en kø og lager kaos. Dette har ikke bare med trafikk å gjøre. Det er også god underholdning, men når en ikke forstår ukvemsordene og ikke er tilpasset støynivået, da kan slike episoder virke litt oppskakende.

Så står man da ved obelisken, og stort nærmere Argentinas hjerte går det neppe an å komme. Ved obelisken er det aldri stilt. Her er det alltid noen som demonstrerer, elsker, taler, synger eller sover, dersom de ikke gjør det som verre er. Men Buenos Aires er ingen Iovløs by. Det står poliser på de fleste hjørner og man kan egentlig føIe seg nokså trygg. Stemningen er lettere og de økonomiske forskjellene mindre enn i Brasil. Her tjener de fleste opp imot 1500 kroner pr. måned så noen direkte nød er det ikke snakk om. Men finner man noe av verdi i lommene til folk så er det klart at man tar det med seg r og man tar bare vesker fra skjødesløse damer som ikke tviholder på dem hele tiden. Det er dessuten en anstendig sport å lure pengene fra de som er dumme nok til ikke å beherske spansk. I dette spillet deltar de absolutt alle, fra pølseselgeren, tiI den fineste gullforhandler. Det er bent fram normal forretningsskikk å lure de som er for dumme. De fleste blir nok litt forbannet når dette går ut over ens egen pengepung, men det er en del av kulturbegrepet. Dessuten bidrar det til nødvendig spenning i hverdagen slik at en ikke sløves ned.

I helgene er det mange som drar ned tiI La Platadeltaet, ved Tigre. Her er de tusen øyers land. Mange har øyer med hytter på ute i deltalandet, og båttrafikken er enorm. La Platafloden drenerer et område på ca. 4 ganger Norges areal, så det blir etter hvert litt vatn. Når en kommer ut av deltalandet kunne en ha sett over til Montevideo dersom en hadde sett så langt. Men La Plata er ingen sildrebekk. Den er ei virkelig elv, like brei som Vestfjorden ved utløpet.

Byen med de hellige vindene er ikke bare usedvanlig flat. Den har også karakter. Mens Argentina stort sett er spansk så er Buenos Aires italiensk. Bydelen La Bocca kunne like godt ha vært Napoli. Men en ting skiller,- tangokneipene. Det er her man spiller klassisk tango og danser tango, med Iøs kniv og sikspens. Det er her man vet at skikkelig tango dreier seg om full styring av sin kvinnelige partner. Men tango er mye mer enn dans. Tango er musikalsk og estetisk nytelse. Dessuten er tango en attraksjon og et behersket utløp for urinstinkter i begge kjønn. Tango bringer blod i kok, og det er en høgst nødvendig avsporing fra livskampen, som kan være tøff nok i La Bocca.

Hverdagen er grå og leilighetene stort sett små. Jeg skal ikke si at en mangler kjøkken og spisestue, men det ser ut til at en mangler lyst til å bruke slike rom. Man spiser heller ute. I alle gater er det restauranter, ute og inne, og her sitter de fleste i svale vårkvelder, med sine bambinos og langer i seg dagens hovedrett, verdens beste biff til argentinsk vin. Dette er ikke bare en matskikk. Det er rett og slett kultur. Jeg har aldri før sett at vanlige folk går på restaurant med familiene slik som her, og jeg får vel neppe se det senere heller. Men slik er det faktisk i et fattig land. Her heime må en være minst millionær for å kunne legge seg til et slikt levesett.

Dette med dagens måItid om kvelden ble fort et høgdepunkt også for oss, som normalt var vant til å betrakte restauranter som fatale utskeielser. og det var ikke noen forsnakkelse når jeg nevnte verdens beste biff. Det er her man har verdens beste biff, hverken mer eller mindre. Fra fødsel tiI slaktehus får ikke fe annet fòr enn grønt pampasgras, og det er det Vårherre har konstruert dem for å omsette i sine fire mager. AlIe andre driftsformer bryter med skaperens mening om storfe, og derfor kan ingen annen biff måle seg med den argentinske.

Det er forresten også slik at ingen biffeter kan måIe seg med argentineren. Når en vanlig nordmann med alminnelig magemåI bestiller en Biff de Lommo så har han bare kapasitet for halvparten. Det er derfor sløsing med Guds gaver å bestille en hel porsjon. Biff de Lommo kan med fordel deles i to halve eller deles av to hele norske biffetere.

Men store biffer til tross. Argentinerne er ikke like vide i omfang som amerikanere eller tyskere. Dette skyldes sikkert andre sider av matkulturen. Man lader opp til biffen ved hjelp av en gjennomført spartansk frokost og Iunsj, men om kveldene griller man nyskutt okse på hver eneste restaurant over hele Argentina. Slik sett henger historien om de gamle gauchoers levemåte litt igjen.

Men ellers har metropolen overtatt mer og mer, også her i Buenos Aires. Økonomien er beinhard og elendigheten griner i krokene, men romsligheten er likevel større enn i Rio.

Det er for eksempel lov å demonstrere. En kan gå i tog, bære plakater, be om bedre betingelser og spesielle lettelser. Derfor er det alltid noen som demonstrere for ett eller annet. De som er enige i kravene stanser opp og applauderer og de andre bryr seg ikke. I overflaten ser det ut til at man har demokratiske friheter til å si hva en vil, og man slipper kanskje ut litt overtrykk, men det som besluttes i palassene er sikkert ikke særlig påvirket av av tog og taler på torgene.

Demonstrasjoner kan være så mangt. Betydning og berettigelse kan være forskjellig, men jeg skal i hvert fall ikke glemme bestemødrenes marsj. Hver torsdag klokken 1600, helt siden generalene gav opp etter Falklandskrigen, har bestemødre, mødre og kjærester til de som forsvant sporløst under utrenskningen på generalenes tid kommet til den sirkelrunde plassen utenfor presidentpalasset. De har alle mørke hodeplagg rundt og rundt på plassen i hverandre under marsjen, og som tegn på sorg, og de går stille i løpet av en time. De prater med vandringen avsluttes med en appell til presidenten om å straffe de ansvarlige for de udåder som er begått. Men presidenten er bundet til avtaler som beskytter de skyldige. Dette er en mektig demonstrasjon. Den viser at maktpolitikere og vanlige folk kan ha helt ulik oppfatning av hva som skal ligge i begrepet rett og rettferdighet. Slik sett kan bestemødrenes marsj tjene som et eksempel for en hel verden. Og nå går ikke bestemødrene alene mer. De hadde mest mot, så de startet denne marsjen, men nå er det stadig flere som fatter hva dette går ut på, og de slutter seg stille og rolige til bestemødrenes evige tog på torsdager.

Sans for utholdenhet har man også når det gjelder andre former for demonstrasjoner. Døren til Evita Perons gravkammer er alltid pyntet med friske roser. Diktatorens danserinne var en av folket og hørte folket til. Det hun gjorde i offentlig salmmenheng, det gjorde hun for folket, så vaktmannen som forklarte fenomenet med rosene. Derfor vil hun bli husket og elsket av den vanlige Argentiner lenge etter at generalene er gIemt. Og slik er det.

For øvrig kan mye være flyktig i Buenos Aires. På et gatehjørne bodde en mann som hadde tre ting. Jeg bodde ikke langt unna så vi var på en måte naboer. Mannen hadde en koffert med klær- og muligens tannbørste. Det er mer usikkert om han hadde såpe. Dessuten hadde han et teppe og et underlag som han rullet sammen om dagen, og satte pent fra seg under utspringet. Den tredje tingen hans var egentlig bedriften, en rullende handlebag som han solgte postkort fra. Dette var hele beholdningen. Tre ting på et sterkt beferdet gatehjørne, men de fikk stå i fred her i lommetyvenes Mekka uten at noe ble rørt. Bostedet var et gatehjørne ved 7. juIi-avenyen og sterkt beferdet. Derfor kunne ikke mannen gå til ro før langt på natt. Han hadde veI en viss hang til natteliv, og prioriterte derfor sentral beliggenhet framfor å slave med kyr ute på pampasen. Men han var fastboende og selvstendig næringsdrivende. Så noen egentlig uteligger var han strengt tatt ikke, og sitt syn på tingenes verdi kunne han bare dele med Jesus.