Bud og verdinormer i myter og praksis

Skrevet av Edvard Valberg

Her filosoferer Edvard over verdinormer sett i historisk og filosofisk lys. Han kommenterer også de ti bud, både på en dyp men også morsom måte.

 

 

 

Mye tyder på at vi lever i en tid hvor det er stor interesse for såkalte verdinormer i denoffentlige debatt. Men samtidig har de samme verdier og normer aldri i historisk tid betydd så lite for hver enkelt av oss. Dette er helt naturlig, for det er samfunnets funksjoner som først vil ta skade av at normsystem og spilleregler blir utslettet. Men i neste omgang vil normløsheten også slå hardt tilbake på enkeltmennesket.

Verdinormer er så langt jeg kan forstå visse innskrenkninger i den personlige frihet, som gjør det mulig å etablere ulike former for samarbeid, menneskelig fellesskap, samfunn og sivilisasjoner. All menneskelig utvikling i historisk tid bygger på det vi har av fellesverdinormer. Uten verdinormene hadde vi neppe overlevd som art. Og dersom vi hadde overlevd i en lengre periode, ville det etter all sannsynlighet bli som omstreifende familie-bander i en ustanselig strid mot naturen, sin egen art og andre mer spesialiserte arter. Dette ville for så vidt ha vært mest i samsvar med naturens orden. Den biologiske og økologiske balanse ville ha vært best ivaretatt ved en slik utviklingslinje, og evolusjonsmessig ville det kanskje ha vært en fordel for arten om vi hadde lært oss til å mestre tilværet mer på like fot med våre medskapninger. I så fall ville vårt geografiske livsområde ha blitt sterkt redusert, i samsvar med det som en naken art kan tåle av klimapåvirkninger. Næringsgrunnlaget ville være jakt, fiske og innsanking av urter, frukt og bær. Fra naturens side er vi ikke spesielt forfordelt. Vi er ikke spesielt raske, sterke eller utholdende. Vi har ingen særlig effektive biologiske våpen eller fortrinn innebygd. Og vi trenger usedvanlig lang tid med omsorg , pleie og opplæring, fra fødsel til fullt voksen tilstand. De biologiske fortrinn vi har som art er den velkjente store hjernen som bl.a. gir oss muligheter til å kompensere for fysiske svakheter gjennom tilvirking og bruk av redskap i ulike former. I tillegg har vi en usedvanlig god tilpassingsevne.

Men det er et åpent spørsmål om disse karaktertrekk uten etiske trafikkregler er nok til å bygge opp tilsvarende sivilisasjoner som dem vi kjenner fra historien. Jeg vet det ikke, men mye tyder på at vår art, med hjerne og evner som oss har eksistert som primitive jegerfolk og samlere i minst 10.000 år før vår historie begynte å ta form. Det store vannskille i artens eksplosive utvikling ser ut til å henge sammen med en utvikling av normer, som gjorde det mulig å etablere samfunn med arbeidsdeling og spesialisering slik at store evner hos enkeltmennesker kunne utnyttes teoretisk og teknologisk av i hele samfunnet. Etter hvert som kampen for tilværet og det daglige brød ble lettere takket være systematisk samarbeid og felles innsats, ble arten i stand til å overføre kunnskap mellom generasjoner, og etter hvert som vi fikk utviklet skriftspråk ble det mulig å opprette en felles bank av kunnskap gjennom rom og tid. Det er i grove trekk dette som gjennom stadige fornyelser, tilpasninger og raffinement, opp gjennom historien, danner grunnlaget for menneskeartens beherskelse og overmot i forhold til naturen. Vi liker gjerne å tro at vår store hjerne og unike tilpassingsevne har ført oss fra en beskjeden stilling som naken og opprettgående ape, prisgitt naturens luner, til nesten gudestatus som naturens herre og mester. Men dette er naturligvis feil. Det er ikke vår suverene hjerne som setter oss i en særstilling som art. Den er naturligvis alltid gull verd, men når det kommer til stykke er det vår evne til etablering og oppfølging av verdinormer som gjør oss mennesker grunnleggende forskjellig fra andre dyr.

For dyr i naturen gjelder ingen verdinormer eller overordna prinsipp. Det eneste som gjelder er å opprettholde livet for art og individ. Dette besørges av grunnleggende instinkter som stort sett er felles for de fleste arter og som styrer og regulerer individenes forhold til omverden. Sentralt i så måte er næringsvett, kjønnsdrift og feighet i forhold til mulige farer. Det siste setter i gang fluktreaksjoner når individene står over for reelle eller innbilte farer, og virker i så måte til livets vedlikehold. Disse hovedpilarer og alle drifters mor er naturens egne verdinormer, men ikke våre. Skulle vi få til samhandling mot en felles målsetning innenfor vår egen art, så måtte vi skape våre egne verdinormer, og det var det som ble gjort. Vi måtte si at noen handlinger fremmer og noen hemmer den utvikling vi ønsker mot det gode liv. Vi måtte si at de gjerninger som fremmer våre felles langsiktige målsetning er gode og de gjerninger som ikke fører til de resultater vi ønsker er onde. Dermed ble det innført et slags verdisystem. Vi kjenner ikke stort til de første verdisystemer, men det er nærliggende å regne med at i en eller annen form må de ha ligget bunnen som en forutsetning for de første samfunnsdannelser som historien kjenner til. Men det var sikkert irge, enkel oppgave å få fullstendig hemningsløse naturfolk til å tenke så pass langsiktig at de var villige til å akseptere noen gjerninger som vond og noen som gode.

Det måtte sikkert brukes brutal makt for å innføre et normsystem blant mennesker som opp gjennom hele sin utvikling ikke kjente til andre verdier enn urdriftenes. Og en slik makt kunne i hovedsak fremskaffes på to måter. Enten gjennom en sterk statlig maktutøvelse, eller gjennom religiøse påbud, hvor straff og belønning kunne utøves både her og hinsidig. Vi vet at begge prinsipper for innføring og hevding av verdinormer er prøvd. Hammurabis lover fra ca.1700 år f. Kr. i Babylon er et av de eldste forsøk vi kjenner i retning av å gjennomføre et normsystem som man kunne tufte en sivilisasjon på. Disse lovene er i hovedsak basert på statlig maktutøvelse, og de foreskriver brutal og grusom straff for overtredelse. Men i utgangspunktet er de omspunnet av legender, som knyter lovene til stedets guder. Dette kan skyldes at skrevet sprak på denne tid ble forvaltet av gudenes stedfortredere, og når lovtekstene ble hugd inn i monumentale steinfalloser, så ble de etter sett på som religiøse symboler og gudgitte sannheter. Men i praksis hadde vel Hammurabis lover en sterk verdslig forankring sammenlignet med Moseloven som kom til ca. 500 år etterpå, sjøl om lovteksten i begge tilfelle skal være skrevet av Guds hånd. Men med disse skrevne verdinormene er vi kommet alt for langt framover i tiden. Samlingen og nedtegningen av dem, med Guds finger eller ei vi, viser at vi i tidsrommet 1700 - 500 år f. Kr. allerede var kommet så langt i utviklingen av siviliserte livsformer at vi hadde utkrystallisert de tyngste og avgjørende normene for å kunne opptre i et samfunn med arbeidsdeling og spesialisering av yrker, med tanke på en auking av felles goder. De omtalte lover viser en verdimessig og etisk forstand fullt på høyde med den vi har i dag. De må derfor være siste ledd i en lang tilpassing fra en lov og verdiløs naturtilstand. Hvordan denne tilpassing og utvikling av etiske verdinormer har foregått er det vel ingen som vet. men det er god grunn til å anta at Bibelens myter fra den eldste tid, i type og tidsforløp viser en rimelig riktig uviklingsrekkefølge. Her er det først snakk om et slags syndefall, hvor begrepene ondt og godt, synd og uskyld blir innført og eksemplifisert. Det gamle gode og uskyldige liv i naturtilstanden blir forspilt gjennom ulovlig bespisning av fruktene til kunnskapens tre. I lys av vår tids virkelighet virker historien logisk riktig. Vi levde sammen med resten av den biologiske verden etter naturens orden i en hage, med grunndriftene som rettesnor. Men vi hadde en forstandsmessig overkapasitet som gjorde at vi ikke kunne slå seg til tåls med å leve etter naturens orden. Vi ville ved hjelp av kunnskap gjøre oss til herrer over naturen.

Selve programmet ble vel ikke endelig utformet før Francis Bacon (1561-1626) knesatte prinsippene for den eksperimentelle vitenskap, men tankene om menneskets særstilling var med var med helt fra før syndefallet. Adam fikk rett til ordning, systematisering og navngiving i den biologiske verden, men lengre gikk ikke menneskets fullmakter i forhold til sine medskapninger, før Rene Descartes i den gryende vitenskaps lys i frarøvet dyrene sjelen og derfor krevde full disposisjonsrett over resten av skaperverket. Dette måtte naturligvis Gud være klar over helt fra dag en, for han la ned strengt forbud mot å forsyne seg av kunnskapens tre som stod sentralt i de skaptes hage. Og han underslo ikke at straffen for en slik forbrytelse mot hagens eneste regel var intet mindre enn døden. Tidligere generasjoner har neppe fattet poenget i beretningen om syndefallet, men for oss som lever i dag er det ikke vanskelig å se at vitenskapens og teknologiens løp er snart kjørt, og at straffen for syndefallet meget vel kan bli gjennomført som en selvdestruksjon innen et overskuelig tidsrom.

Men vi er ikke helt ferdig med syndefallet. I forbindelse med denne overhendige fristelse, hvor vi hadde fått utdelt utstyret, men ikke fikk lov til å bruke det, ble selve satan kastet inn på scenen for første gang. Det var vel akkurat der han utviste sin verste djevelskap. Han påsto at dette spiseforbudet bare var noe elendig tøys, og at mer kunnskap bare ville gjøre mennesket mer lik Gud og til herre i egen hage. Dette er et svært besnærende argument, og det har for øvrig vært brukt til alle tider av de såkalte venner av fremskritt og utvikling. Det var ikke så rart at Eva ble besnæret av en så snedig Djevel. Jeg er overbevist om at en folkeavstemning i dag ville ha støttet Faen i dette med overveldende majoritet. Vi er da for all del ikke bakstrevere, og vi må da få utnytte våre talenter. Det er rart å se hvordan legendene og livet henger sammen. Nå vel, etter etegildet kom oppgjøret. Det første de så var at Satan ikke hadde rett. De ble ikke guder. De så derimot at de var nakne og sårbare og at hagens og naturens lover fungerte på sitt vis, uten hensyn til menneskelig kunnskap. De ble redde og frustrerte over det de hadde satt i gang, men de hadde startet en prosess som ikke kunne stanses. Den måtte løpe til enden som en av mange universale småfeil. Men Gud var likevel ikke snauere enn at han gav denne sin ypperste skapning med det store et overmot en sjanse til. Han gav oss jorden, som vi er en del av, og sa at hvis vi ble dyktige nok så kunne vi leve av den. Men da måtte vi jobbe oss svette. Dermed hadde vi fått enda en unik menneskelig egenskap i vårt portefølje. Arbeidsevne, men det måtte antakelig til for at vi skulle greie den evige kamp mot ugraset , både i åkrene og i våre små sjeler. Vi er ennå ikke helt enige om denne arven er en syndestraff eller en slags velsignelse. Men mye tyder på at arbeidsevne og verdinormer, sammen med brokker av stjålet kunnskap og et vagt bilde av Edens hage gir oss muligheter til et fortsatt liv på jorden dersom vi også hadde hatt evner til moderasjon. Men både fristeren Satan og vårt eget overmot er fortsatt med, så situasjonen er ikke vesensforskjellig fra den vi hadde i Eden. Det er siste prøven som gjenstår, og vi kan falle eller fortsette. Hva slags vei det går er det ingen gitt å si, men når en tar i betraktning vår alltid sviktende fornuft er det liten grunn til optimisme, sjøl om vi sitter med all verdens kunnskap og teknologi. Men vi skal vel ikke bekymre oss for mye om resultatene. De blir i alle fall slik vi best fortjener dem.

Vel, syndefallet og konsekvensene av dette er i og for seg et sidesprang, men det er nødvendig når en skal drøfte verdinormene. For å kunne bygge opp et normsysten tuftet i naturens spilleregler måtte vi definere våre handlinger som vonde og gode, som synd eller riktig adferd. Synd eller vonde og forbudte handlinger gikk mot Gud, men samtidig mot oss sjøI, når vi av ulike årsaker skulle fungere i fellesskaper andre. Da vi således etter syndefallet, eller på mer dagligdags vis, kom til klarhet om at vår oppførsel og våre gjerninger måtte vurderes på en verdiskala, da ble sannsynligvis verdinormene etablert som lover og påbud etter hvert. Vi kan ikke vite hvordan disse lovene har utviklet seg, for vi kjenner bare de ferdige lovtekster fra f. eks. Hammurabi og Bibelens «Ti bud». Men det er åpenbart at enkelte av verdinormene har eksistert lenge før de ble samlet og skrevet med Guds hånd i stein. Det ligger antakelig en lang og smertefull erfaring til grunn for at de så allment er blitt akseptert. Selv om de ulike lover og bud er skrevet av forskjellige Guder, så er verdinormene i prinsippet svært like uansett hvor i verden de kommer fra. De er så like at man kan lure på om de ikke represerterer en arv av grunnleggende sannheter som vi må holde ved like for de som kommer etterpå.

Dersom vi holder oss til vår egen kulturkrets og de førhistoriske legender fra Bibelen er det mye som tyder på at det 5. bud var en tidlig og sentral regel. Beretningen om Kain og Abel viser det. Konflikten er beskrevet som et sjalusidrama om Guds oppmerksomhet, og det var kanskje dråpen som skulle til for å utløse drapet på Abel. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det måtte ligge tungtveiende næringsmessig konfliktstoff bak drapet. Vi har å gjøre med en av de mest vanlige næringskonflilter som alltid raser i alle land og til alle tider. Kampen mellom jorddyrkeren og nomaden, kampen om beitene, kampen for å beholde grøden på dyrka mark. Konflikten er klassisk og grunnleggende. Derfor måtte en finne andre løsninger på den en å drepe sin motspiller, for begge parter må fungere i et samfunn der en trenger både kjøtt og korn. De fleste konflikter kan løses ved en lovregulering av en hver virksomhet, og det gjøres for så vidt hele tiden. Men forutsetningen for bruk av et lovverk er primært at en ikke slår i hjel.

Det er der nøkkelen til mer fornuftige løsninger ligger. Derfor er kanskje dette budet det vikligste med tanke på kultivering og sivilisering av skapninger fra en verdiløs naturtilstand. I neste omgang var det viktig å bringe kjønnslivet inn i et vist system. Alle som har sett bavianer i aksjon skjønner fort at det ikke var mulig å dra med seg de gamle skikkene fra naturtilstanden inn i et samfunn med større trygghet og større forpliktelser for den enkelte. I naturtilstanden hvor mennesket opptrådte som jegere og samlere var det i og for seg akseptabelt med fritt kjønnsliv og sams oppal av barn. Her var klanen eller flokken den naturlige sosiale enhet. Men endringen av livsform fra nomadeliv til jorddyrking og husdyrbruk, med innføring av personlig eiendomsrett gjorde monogamt samliv mellom mann og kvinne nødvendig. Flokken ble erstattet av mindre familiegrupper, og skulle man da være i stand til å ale opp barn gjennom 12-15 år så måtte en endre system med hensyn til samliv. En måtte leve i livslang forhold til sin partner. Familieforholdene ble her som ellers regulert av en rekke lover og rettsregler. Men selve grunnforutsetningen, verdidommen ligger i det 6. bud. «Du skal ikke bedrive hor». Det kan være mye si om det 6. bud. Det er kanskje det bud som virker sterkest til foredling av mennesket, fordi det åpenbart er i samklang med noen av de innerste og fineste strenger i oss, troen, håpet og kjærligheten. Og størst av dem er kjærligheten som mesteren sa. Vi forstår umiddelbart verdien av dette budet, men samtidig er dette den verdinorm som vi oftest bryter og bortforklarer. Årsaken til dette er vel i grove trekk at vi opp gjennom mesteparten av vår utvikling fram til artens etablering, og lenge etter den tid har levd i flokker med kjønnslig promiskuitet, og at dette derfor ikke er helt vatnet ut av blodets og beinpipenes hukommelse. Å skifte seder er ikke gjort over natta.

I forbindelse med overgangen fra nomadelivet til et mer fastboende liv som gjeter og jordyrker måtte de mindre familieenheter ha en viss sikkerhet at de kunne nyte fruktene av sitt arbeid. Dette ble sikret gjennom en eksklusiv rettighet til det de produserte og bragte til torgs. Eiendomsretten oppstod, og denne måtte derfor sikres gjennom det 7. bud, «Du skal ikke stjele». Dette var også et forhold som måtte understrekes med kraft, for i naturtilstanden er det helt naturlig for alle primater å ta med seg det en finner og mener en har bruk for. Men dette er ikke holdbart i et samfunn der en bygger på privat eiendomsrett. Det 9. og 10. bud går også til forsvar av eiendomsretten men de er de er mindre direkte enn det 7. De sier at du ikke skal ha lyst på din nestes eiendom, hustru, tjenere eller storfe. Her ser det ut til at eiendomsretten er utvidet til å omfatte kapital, familie, bufe og løsøre, og det skal man altså ikke begjære. Det kan antakelig ligge to forskjellige motiver bak disse siste bud. Budene kan være tenkt å forhindre all mulig snik svik og snusk med tanke på å tilrane seg andres rettigheter. De bærer preg av å ha blitt nødvendig etter at byutvikling med handel og omsetning har grepet mer om seg. Og eventuelt har ført til en svekkelse av hevdvunne rettigheter. Videre kan en ikke helt se bort fra at de to siste budene også kan ha en viss psykologlsk effekt. Den som stadig går omkring og har lyst på noe blir etter hvert offer for en slags besettelse, og da Kan det til slutt bli vanskelig å komme seg unna en fullbyrdet gjerning. Kanskje har man det betydelig bedre om en til og med stenger av lystene og aksepterer en slags tabueffekt.

Det 8. bud, som forbyr oss å vitne rangt mot vår neste er vel neppe av de tyngste og eldste budene. Men det er av stor betydning for all slags menneskelig samkvem. Det danner grunnlaget for troverdighet i handel og avtaler, og danner en siste skanse mot korrupte tilstander i politikk og organisasjonsliv. I tillegg gir det oss en pekepinn om hvilke våpen vi ikke bør møte våre motstandere med. Disse siste tre bud i rekken utgjør muligens et tillegg til de opprinnelige verdinormene. De er mer myntet på en litt mer fremskreden samfunnsutvikling med handel, administrasjon, politikk og bykultur. De er også mer diffuse l meningsinnhold enn grunnbudene. Men likevel utgjør de en høgst nødvendig del av helheten.

Dersom vi nå går fra slutten til begynnelsen av de ti bud, så er det åpenbart at de tre første budene skiller seg noe ut fra de øvrige, og fra tilsvarende andre samlinger av verdinormer. De to første, men delvis også det tredje bud. tar sikte på en regulering av vårt forhold til Gud. Han har med stø skrift gitt klar beskjed om at vi ikke skal ha flere guder enn han. Kanskje er det en god grunn til at dette budet kommer først. Kanskje er det viktig å komme bort fra troen på åndeskikkelser og trefigurer som drar oss ned i eventyr og svart overtro. Han sier at vi ikke skal male eller skjære ut gudebilder. Det høres fornuftig ut. For vi har jo ikke sett han, og vi har neppe utstyr verken for å se eller forstå han. Hvorfor skal vi da drive på å lage fantasibilder? Det er vel vår ulykksalige hang til at alt skal være fattbart og håndgripelig som får oss til å utforme Gud i vårt eget bilde, mens det i virkeligheten er Gud som har skapt oss i sitt bilde. Vi bør heller nøye oss med å bære gudsbildet i oss som en anelse om skapende lover i verdensaltet, og vise ydmykhet overfor det ufattelige. Kanskje er det det han mener? At vi skal fatte dimensjonene i skaperverket, og ikke slå hverandre i hodet med våre primitive figurer som verken ligner fugl eller fisk. Det er jo dessverre også slik at ingen konflikter er mer bitre en de som har sin rot i ulike guder og trosbekjennelser. Kanskje er det slik at det vi mangler i viten og erkjennelse blir kompensert av en vanvittig og forfeilet gudstro og fanatisme, som får oss til å gå så til de grader fra konseptene at vi glemmer de mest konkrete verdinormer. Sett i dette lys er det mulig at dette første budet er det viktigste av dem alle. Derfor er det merkelig at det er så lite estimert. I den kristne kulturkrets gjelder ikke budet i sin opprinnelige form, og det har etter hvert gitt seg tydelige utslag i den fatale mangel på respekt vi utviser i vår omgang med skaper og skaperverk. Vi kjenner brokker av guds lover for rom og tid og vi sitter med en betinget dødsdom for å ha tilegnet oss kunnskapens frukt uten å ta ansvaret høytidelig. Mye tyder derfor på at sjøl om jorden har enorm kapasitet, og Gud har langmodighet til å se gjennom fingrene med våre herjinger i 1000 ledd, så har vår destruktive kapasitet kommet opp i slike dimensjoner at vi snart må fjernes for godt for at de siste rester av biosystemet skal overleve. For skaperen var det kanskje en skuffelse at hans ypperste art skulle bli et slikt satans redskap for nedbryting, men for verdens orden spiller dette en ubetydelig rolle.

Det andre av budene er en slags forlengelse av det første. Vi skal ikke misbruke Guds navn, er det sagt. I sin tid fikk jeg forklart at dette innebar at vi ikke skulle banne eller si f.eks. «Herre Gud Fader» i utrengsmål. Men jeg ble liksom aldri fortrolig med at verdens skaper la seg bort i slike ting, og jeg skjønte heller ikke at han hadde tid til å fare rundt å sjekke hva alle fiskerne sa når de stakk seg på en lineangel eller når de slo seg på fingeren i stedet for å treffe spikeren. Jeg må vel bare innrømme at jeg ennå ikke skjønner så mye av dette budet, men jeg har tenkt på om ikke dette med navn hadde en helt annen os mer magisk betydning i riktig gammel tid. Jeg ser for meg at gamle sjamaner og trollmenn i den fruktbare halvmåne kunne bruke Guds navn i forbindelse med åndemaning og trolldomskunster. Og i den slags fanteri er det jo helt rimelig at man ikke skulle bruke Guds navn. Vist er det like stygt å banne som å slå en fjert i godt selskap, som biskop Berggrav en gang sa med sideblikk på folk fra Hålogaland. Men i visse situasjoner er sikkerhetsventiler for utslipp av smerte ,vrede og frustrasjon helt nødvendige. Sterke gloser med salvelse tjener samme hensikt som lyn og torden i naturen, så jeg tror ennå ikke helt på den offisielle tolking. Jeg ville heller ha trodd at hyklere som slår om seg med Guds navn i tid og utid, og ofte som skalkeskjul for å fremme private interesser av ulik art er langt verre misbrukere enn dem som har temperamentet slippe litt ut når det behøves.

Det tredje bud som påbyr helligholdelse av hviledagen er kanskje mer viktig enn vi umiddelbart ville tro. Når vi først er dømt til livsvarig arbeid blir det tredje bud et lyspunkt som bryter monotonien, som gir oss rom for ettertanke og refleksjon og som gir oss psykisk og åndelig hvile. Men en må ikke bli så bokstavtro at en ikke kan dra ei ku opp av myra, når ho har falt nedi på en søndag. Det var forresten Jesus sjøil som hevdet dette standpunkt i en feide med fariseerne, og hvem ville ikke gi han rett i det.

Det fjerde, og siste budet i vår enkle oppsummering går ut på at vi skal hedre mor og far, for da skal vi få leve lenge i landet. Det er litt rart at vi skulle behøve et slikt bud, og enda mer rart at det lokker med en belønning for dem som holder budet. En skulle jo tro at forholdet til foreldrene har endret seg lite etter at det ble slutt på livet i naturens hage der øst i verden, og at da egentlig ikke skulle være behov for bud og verdinorm i et emne som er så selvfølgelig som dette. Men slik er det tydeligvis ikke. Kanskje har det fjerde bud en større og sterkere virkning enn vi vanligvis tror? Kanskje er foreldrenes eksempel og tenkesett mer nøktern, resignert og ydmyk enn barnas? Og kanskje derfor er foreldres metoder og livsstil bedre egnet til bevaring av verdier, natur og sivilisasjon enn barnas? Kanskje ligger det større fordeler i å ta vare på tradisjoner og gamle verdier enn å rase i vei mot noe som etter hvert bare drar oss stadig raskere inn i dragsuget mot såkalt fremskritt og utvikling? Forholdet mellom generasjonene har alltid vært en arena der lettbeint overmot har stått mot dyrekjøpt erfaring og resignasjon. Dette er kanskje en arena der balansen mellom generasjonenes påvirkning og innflytelse kan før til et hurtig tap av de støttepunkter våre skjøre sivilisasjoner bygger på. Det ser således ut til at det er av hensynet til barna en skal hedre foreldrene, for det er barna som i tilfelle vil oppnå eller ikke oppnå den utlovte belønning.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rødt og prøv igjen.