Botanisering på øya Kulusuk

Skrevet av Edvard Valberg


I 1975 var Edvard på Island/Grønland på en kongress i Nordiske Jorbruksforskeres Forening.
Hans møte med Grønland var tvilsomt spesielt oppbyggende for han. Han skrev en artikkel i Nordlandsposten 10.10.1975

Den stabile islandske sydvestkuling soper inn over Reykjavik flyplass med låge regnskyer og tette skoddeflak, og den spiller i farten en atonal skjebnesymfoni langs vegger og tak, mens Reykjavik hurtig tømmes for plastposer, aviser og annet rørlig gods. Det virker ikke opplagt fornuftig å reise til Kapp Dan på Øst-Grønland i dag, men billetten ligger klar i baklommen så det er ingen annen utvei enn å kaste seg inn i en spraglet kø av summende turister. Teten holdes av en gullbrillet og gulltannet mann med pondus som ikke kan være stort annet enn amerikaner. Han er for øvrig ivrig opptatt med å åpne ytterdøren mot den islandske kuling når elegante flyvertinner i stilettheler svinser ut i sørpa. Amerikaneren later til å ha funnet seg vel til rette med sitt kall i køen, mens vi andre synker ned i en apatisk tilstand og reduseres til en taus turistmasse som skal stemples på Grønland og returneres. Jeg føler et øyeblikk en uklar trøst ved tanken på at jeg jo vitterlig har begitt meg ut i dette eventyret for å studere grasvegetasjonen borte på Grønland, og for eventuelt å stjele med meg noen planter om det skulle by seg et høve. Plastposer til dette edle formål blir stampet fram i flykantinen, og hele prosjektet fortoner seg nå en smule mer fornuftig.

Endelig kommer det tyske selskapet som vi har ventet på hele tiden, i nikkers, raggsokker og verdens mest solide marsjstøvler. De kan dette med reising. De har nok sett det meste av verden, slukt Island på en dag og nå tar de Grønland som dessert. Dette støyende kulturfolk bringer liv i køen. Tante til en «oberfeldherr» har fått tull med billetten. Dermed får den stakkars sommervikaren i skranken, som bare forstår engelsk, en høgtysk refselse for åpen scene. En tysktalende flybetjent får i farten et lynkurs i disiplin før prøyserinnen ruser tjenesteveien mot de indre gemakker på jakt etter sjefen for Islandsair. Etter to minutter er hennes seier total, og selskapet kan ruse ut for å fylle opp i en svaiende Fokker Friendship.

Ja her er det altså at været på Nordlandskysten blir produsert. I møtet mellom varme og kalde havstrømmer oppstår det lågtrykk, tåke og regnvær på løpende bånd. En grå gigantisk uværsfabrikk brer seg ut under oss så langt øyet rekker bortover krummingen. Gud hjelpe og trøste oss dersom alt dette skal til Nord-Norge. Og det kom til Nord-Norge. Men vi kom opp i le av Grønland hvor det atlantiske tåkehav ble brutalt pulverisert av tørre luftmasser fra iskontinentet. Vi kom inn i en krystallklar verden over grønnskummende hav og ble langsynte. Plutselig er alt hav i synsfeltet brolagt med skinnende kvit is i naturmosaikk, og ute i synsranden bryter fjellenes blåstripe den kvite monotomi. Dette er Øst-Grønland og slik var også våre kyster for 10.000 år siden. Vi er tilbake i istiden.

For 1000 år siden så Erik Raude disse fjell, men isen stengte så han måtte seile rundt Kapp Farvel før han kunne komme i land. I det 16. og 17. århundre måtte kjente oppdagere som Frobisher Richardson, Hudson og Carolus kapitulere v ed denne isbarrieren som vi nå i en komfortabel trykkabin bare kan beundre i det vi feier forbi. Ja, verden har gått framover på mange områder, men vi drar tilbake mot istiden og istidens folk.

At det skulle bo folk her var bare en legende inntil 1884. Da nådde dansken Gustav Holm Angmagssalik, og der levde faktisk en eskimostamme på 416 sjeler hvis forfedre hadde befolket Øst-Grønland fra Peary Land i nord.

Fjordene åpner seg med blåsvart vatn, og vi seiler inn over en skjærgård i okergul granitt. Etter en magesugende sving over Angmagssalik humper vi elegant bortover et bølgende grusteppe på øya Kulusuk. Det er servert leskedrikker om bord i flyet, og turistene spres derfor hurtig utover det ødslige landskap. Etter en rask konsolidering begynner vi å rykke fram mot Kapp Dan til fots.

Turen går over barflekker og snø langs en opptråkket sti. Og stien er solid avmerket med myriader av ølbokser merket Carlsberg og Tuborg.

En støyende østeriker blir yr i sommersnøen. Han går sine egne veier og forsvinner prompte ned i en frisk bekk som ligger skjult i snøen. Den uheldige reddes, fotograferes og fryder seg. Dette er polareventyret. Bekkesiket blir til en bunnløs bresprekk og snøskavlene til innlandsis.

Men flyet er observert av eskimoene, og etter et kvarters gang kommer en hoiende ungeflokk i møte med oss. De leker ikke. De er på jobb som selgere, og nå kjemper de om å komme først til markedet. Produktene er belter og pyntefjas i sterkt farga danske glassperler. Alt går i danske kroner, og valutakurser er ukjente begreper, til finners og svenskers fortvilelse.

Vi nærmer oss Kapp Dan. Et og annet kvitmalt trekors hever seg fra enkelte steinrøyser bortover i terrenget. De har ingen vanlig kirkegård for jord er det lite av og telen er evig. Derfor spres gravene utover på slike plasser der det finnes så mye jord og stein at en med rimelighet kan få til en gravhaug. I hedensk tid for 80-90 år siden ble de døde lagt ut på isflak i fjorden, men dette er nå forbudt.

Kapp Dan består av ca. 30 hus med brygge, skole og kirke. Det hele bygd med dansk hjelp for å gi disse 300 eskimoer en menneskeverdig boligstandard. Men når alt skal kritiseres, blir det i denne forbindelse sagt at de gamle jordhyttene er bedre vinterboliger når snøen legger sitt isolerende teppe over dem. Og de er heller ikke istidens særpregete jeger- og fiskerfolk med en selvstendig levemåte og kultur. Vi møter bare de sørgelige rester av en stamme som opp gjennom historien har mestret de verste naturforhold verden kunne tilby. Og i dag står de fram som utspilte tapere i en moderne verden. Deres opprinnelige livsgrunnlag var fangst av hvalross og sel, og dette grunnlag har nå snart vår effektive verden satt over styr for dem. Hva skal de leve av på evig tele uten gras og husdyr, innesperret av is? Vil man ikke i all framtid leve på andres nåde, så får man reise fra denne plassen. Det er harde betingelser å måtte forlate sin levemåte og sin kultur i løpet av en generasjon, men det materielle grunnlag for folkets eksistens på den gamle måten er borte. Veien tilbake er stengt, og man kommer ikke uten smerte inn i vår moderne verden.

Ingen vet hvor lenge de må renses i en skjærsild av håpløs avmakt før deres egenart er så pass utvatnet at de kan gli inn i vår kulturs himmelrike. En kan drøfte verdier, tap og gevinst, offer og skyld, men utviklinga later til å være uavvendelig.

Eskimoene på Kapp Dan møtte for alvor den moderne verden i 1958. Da laget amerikanerne en flybase på Kulusuk, vegg i vegg med eskimolandsbyen. Flyplassen skapte en viss virksomhet og nye inntektsmuligheter. Men amerikanerne trakk seg fort ut med både dollar og buldosere, og eskimofolket skjønner nå mye bedre enn før at de er fattige.

Glassperlehandelen tiltar i styrke og intensitet. Til å begynne med er det ungene som besørget salget for de kan noen gloser dansk, men hele landsbyen er på føttene for å glo på turistene som glor igjen. Kvinnene forlater klesvask og kjøkken for å kaste seg inn i forretningsvirksomheten, og mennene tar imot overskuddet som øyeblikkelig omsettes i boksøl og fortæres på stedet. Etter hvert som rusen og motet stiger bringer mennene sine «Tupilaks» inn på markedet. Det er mesterlig utskårne smådjevler i elfenben med redselsfulle ansiktstrekk.

Opprinnelig ble disse figurer nyttet av medisinmenn til å nedkalle forbannelse over sine fiender. Men nå er kristendommen innført og kraften i tupolakene redusert. Turistene kjemper innbitt for å sikre seg en maktesløs djevel som souvernir. Handel og ølrus nærmer seg klimaks. Umeåforskeren Lasse blir plutselig betenkt, for han kom til å kjøpe en tupilak som selgeren preparerte med en høytidelig besvergelse, og nå er Lasse kommet i tvil om virkningen skulle være positiv eller negativ. Problemet ble bragt ut av verden ved at hele følget med nyervervede souvernirer gjorde en pilegrimsferd til stedets bedrøvelige kirke hvor en islandsk ekspert ga til beste en utgreiing om Kapp Dans historie og problemer mens brunbarka eskimobarn aulet ut og inn og slamret med dørene.

Det er alltid en kirke, også her på kanten av verdens rom. Men dens lære preger neppe sinn og tanke så dypt etter 80 års misjon, om en sammenligner alvoret i besvergelsene ute på kirkebakken med den lette og respektsløse holdning de legger for dagen inne i kirken. En aner uoverenstemmelse mellom kart og terreng. Om ikke kirken formelt representerer vår kultur, så er den i praksis en av de fremste conqustadorer på vår materialistiske kulturs vegne, under merket «Ora et labora». Dessuten bygger kirkens humanisme på en grønnere jord enn denne. Her gjelder ikke påbudet om å øke sitt antall som sand i havet. Dette samfunn kunne bare overleve i generasjoner når svake spebarn og gamle brutalt ble satt ut på isflak for å dø. I dag får vi alle leve opp, men hva lever de opp til?

En kutter fra Angmagssalik tøffer inn fjorden med nye forsyninger, og noen ungdommer som ennå er edru går i gang med lossinga. Det er et slags håp i dette, men hva ville vel ikke hende her om denne navlestrengen an dag skulle ryke?

Kvalm av søppel og skjebne forlater jeg Kapp Dan, under trommevirvler og hese brøl fra en rituel dans som oppføres til forfedrenes hyllest. Opptrinnet svekkes betraktelig da den mannlige aktør overmannes av øl og siger sammen på arenaen.

Turen tilbake vies botaniske studier, og jeg stjeler freidig frø av fjellrapp som sammen med finnskjegg utgjør den vesentlige del av grasvegetasjonen på barflekkene. Her vil nok ikke drøvtyggere ha store sjanser, bare hunder og mennesker har overlevd.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.