Argentinas jord

Skrevet av Edvard Valberg

".. och med Pampas bakom seg nogra hundra grøna mil, dit kom jag ridande en afton i april for jag ville dansa tango" (E.Taube)
Etter sydende Rio og mer ordnet Buenos Aires gikk ferden ut på pampasen i Argentina, ei grasslette på størrelse med Frankrike.
Gauchoer, Evert Taube, Tango og utrolig fruktbart land imponerte den reisende Edvard fra Lofoten på tur via Samboronbon - inte långt från Rio del la Plata, mot Andesfjellene i vest.

Halvparten av alle argentinere finner man i Buenos Aires, og det blir stadig fler av dem her. Resten tilhører jorda, og de blir færre som over alt eIIers. Det ser nesten ut til at hele slekten nå er i ferd med å fri seg fra slitet med jord og dyr. Vi flykter i store strømmer fra jorda, mot jappedrømmer og urbane paradisvisjoner. og vi gjør det fordi vi ikke skjønner de begrensninger som ligger i natur og miljø, og fordi våre økonomiske spilleregler ikke fremmer alles beste. Når alt kommer til alt er det bare jord som kan være av langsiktig interesse for mennesker. Derfor vil all flukt fra jorden ende i jord.

I verdensmålestokk finnes det grovt sett tre helt store områder med vilkår for jevn matproduksjon. I tillegg til prærien i Nord-Amerika og svartjordsbeltene fra Ukraina og østover kan vi også regne med Pampasen i Argentina.

Pampasen er en grasslette på størrelse med Frankrike. Indianerne hadde av ukjente årsaker ikke sett seg råd med å utnytte denne sletta til noen verdens ting. Den lå bare der i all sin uendelighet helt til spanjolene kom og anla sine kolossale «Estansias» utover viddene for ca. 400 år siden. Denne eiendomsstrukturen har man stort sett beholdt, så det er liten vits i å organisere noe småbrukarlag ute på Pampasen.

Jorda er enestående fruktbar, og produksjon kan foregå året rundt, men når det bærer vestover og inn i regnskyggen av Andesfjellene blir vatn mer og mer mangelvare. Krysser en Argentina på langs vil en også passere flere klimasoner, der jordbruket vil variere fra subtropisk til arktisk drift. Bare storstatene Russland og USA kan oppvise et landbruk med tilsvarende bredde. I Argentina dyrkes det sitrusfrukter i de tropiske nordområdene, og så kan en føIge skalaen helt ned til sauehold og beitebruk i de kalde og sure områdene ned over Patagonia mot Ildlandet.

For en som er vant til større rom ble det fort ulevelig i heksegryten Buenos Aires. Først bar det østover langs Samboronbonbukta til Estansia de Las Palmas. Det var en befrielse å komme ut på slettene, og bort fra lommetjuver og talentfulle selgere. Du ser med en gang at dette er ungt land. HeIe Estansia de Las Palmas på 50 000 dekar var en eng. Den bare lå der som Gud hadde skapt den. I tillegg skaffet Vårherre rikelig med nedbør her like utenfor La Platadeltaet. Graset sådde seg sjøl, og det vokste hele året. Det eneste godseieren hadde å gjøre var å bygge hus, skaffe kveg og holde rede på kveget. Dette gjør man til hest, så jobben er steintøff. Men tenk på hvor rasjonelt det er å produsere en okse på dette viset. Ingen i verden kan produsere så billig og så godt kjøtt som her, men alt har sin begrensning. Pampasen Iigger langt fra de store og kjøpekraftige befolkningssentra, og aIIe beskytter sitt eget jordbruk. Derfor flyter Argentina over av biff.

På Estansia de Las Palmas ville man ha flere ben å stå på som det heter. Derfor drev man i tillegg til ordinær kvegdrift også med hesteoppdrett, og i de senere år hadde de startet opp med foredlingsavl på Lama. Lama er noen dumme kameldyr uten pukkel, og med gensenter i Andesfjellene. Deres spesialitet er å fordøye tørre busker og strå slik at de kan overleve i regnskygge og ørken. Man hadde en stor brun sort og en liten lys alpakkasort som var særlig berømt for ulla. Nå ville en prøve å kombinere egenskaper fra begge disse typene gjennom kryssing, utvalg og oppal av en ny og mer tjenlig sort.

Ellers var hesten det sentrale dyr på Estansia de Las Palmas. Det gikk hester over alt, og hvilke hester. Store halvblods ridehester og arabere. Tamme, ville og halvville. Disse godseierne i Samboronbon har utvilsomt vært fremragende husdyrfolk og foredlere gjennom generasjoner. Og hesten hadde alItid hatt all kjærlighet og oppmerksomhet. Holdning og utstyr kunne bare sammenlignes med de keiserlige Lipizanere. Temming av unghestene til ridehester var en seremoniell handling, og den kunne bare utføres av de fremste blant ryttere. Jo mere vill og vanskelig en unghest var under temming, jo mer verdifull hest var det tale om.

En fin søndag formiddag skulle mesteren i festantrekk ri inn en balstyrig villhingst. Fire mann holdt hesten med nød og neppe slik at mesteren kom seg i salen. Da de slapp ble prosessen kort. Mesteren mistet grepet og gikk i bakken ved første bukkespranget, men hingsten gjorde et kjempehopp rett opp i luften og falt ned på hodet slik at halsen brakk. Godseier og innrider gråt som barn over tapt hest og tapt ære. Dessuten er det jo alltid de beste som dør på en slik måte. Men troll må temmes om de skal brukes.

Ellers var estansiahusene preget av spansk adel og 400 års velstand. Her var 20 mål park og 20 gjetere som de kalte gautios. Alle bodde på estansiaen når de ikke var til hest, og de var usedvanlig brune og usedvanlig tøffe. De var som oftest iført lange barter, store kniver, sølvspente patronbelter pyntet med mynter, pluss gevær. Uniformen var ridestøvler, skinnvester og sombreros. I helgene slaktet og grillet man en stut eller et svin, og drakk vin. Og så var det dans etterpå, til vibrasjoner av tango gjennom solnedgangen.

På kvelder som denne er det bare Evert Taube som mangler. Var det her på Estansia de Las Palmas han hadde vært? Var det husets nylig avdøde grand old lady han i sin tid hadde danset med? Hvem vet? Mye tyder på det, men hvem er det nå som husker en gjeter fra Gøteborg etter 60-70 år? Det er bare hans beskrivelse av en tangokveld på Pampas som ennå lever på andre siden av jorden som et stykke klassisk kultur. I Samboronbonbukta sliter man fortsatt med krøtter og danser tango i solnedgang på søndager.

Men ettersom her bare var en knark som gråt over døde hester, og ingen Carmencita i sikte, så måtte vandreren videre mot vest. Det bar gjennom deltalandet, og etter hvert inn på den Sør-Amerikanske hovedvei mot Cordoba og Mendoza. Etter jordbruksmulighetene vil dette si sør for sitrusen og nord for eplene. Men det er i denne sonen at man dyrker vin. Og her lå byen Mendoza.

Det bar gjennom pampaslandet og solnedgang etter solnedgang i en verden uten variasjon. Så begynte landskapet å bøIge i brunt. Støvlagene ble til sand og landskapet til ørken. Plutselig står fjellene der rett opp av slettelandet så langt du kan se. De minner på sett og vis om Lofotveggen, men her står de i en ørken og ikke i havet. og de er enorme der de hever seg 5-6 ganger høyere enn lofotfjellene og de løper som en ryggrad på langs gjennom hele kontinentet. Her stanses alle marsjer og vandringer. Disse fjellene kan ingen komme utenom. Men man kommer til byen Mendoza.

Etter Vårherres beregning skulle det være ørken i Mendozadistriktet for det er ikke hvert tiår det kommer regn her bak fjellene. Men om en hadde vatn så kunne en dyrke vin, pluss alt hva en ellers måtte ha behov for. Og vatn har man i Andesfjellene. Her kommer det snø som smelter og samler seg opp i elver og grunnvannsreservoarer. Dette har man lært seg å utnytte, og dermed ble Mendoza en hage mot vest. Her blir det ikke produsert noe så vanlig og simpelt som hvete eller annet tilhørende grasfamilien.

Nei her er det først og fremst edlere ting som vindruer, krydder, frø og finere grønnsaker som kan betale for innsatsen med vatning. Dette med vatn som minimumsfaktor er i og for seg en ufattelig tanke om du kommer fra yttersida, oppe i Nord-Norge en plass. Men det kan altså forekomme.

Her i regnskyggen av Andesfjellene er det Guds gaver av jord sol og varme, men du gjør ingen ting med alt dette om du ikke har vatn å tilføre. Sett ovenfra er Landet rundt Mendoza ren ørken. Men kan du tilføre vatn da vokser det du sår. For å tilføre vatn nå du ha rett til kilden, og du må ha muligheter til å føre det fram dit hvor du trenger det. Du må med andre ord ha kapital. De som har kapital kan kjøpe vannretter, pumpeutstyr og land, og så er det bare å gå i gang. Jorda koster nesten ingen ting her ute.

Noen er kakser og driver i storskala. Men det rare er at i dette absolutte grenseland for dyrking så finnes det også tilløp til sosial opptreden, som ligner på et mønster vi kjenner fra vår egen virkelighet Små brukere rotter seg sammen, og med kommunal hjelp får de pumpet opp en del vatn til sine intensive produksjoner. En kunne nesten tro at vi alle har en grunnleggende evne til samarbeid, om vi stilles over for utfordringer av rimelig omfang, og dersom vi gjennom en felles opptreden får beholde vår egen identitet. Kanskje reagerer vi bare som rotter når overmakten blir for stor, og vi står med ryggen mot veggen.

Nå ja, man gjør ikke for mye av denne pumpinga. Man pumper ikke vatn opp i luften slik at det fordamper med det samme. Det ville være sIøsing både med energi og vatn skjønner vi. Nei, i stedet Iedes vatn rundt i små oppgravde løp fra åker til åker, og inn mellom radene til det synker ned i jorden omkring de plantene som skal nyte godt av det hele. Man må bare passe på at det renner og kommer fram dit det skal.

I stedet for at vi grøfter i slopene for å lede bort vatn fra planterøttene, så grøfter mendozerne langs høydedragene for at vatnet skal renne fram til planterøttene. AIt er snudd opp ned, men slik må det jo være når en står her på motsatt side av Nordlandskysten, bokstavelig talt.

Byen Mendoza er hovedstaden i denne oasen under Andesfjellene. Rett nok er Mendoza en typisk argentinsk by med biff og fortausrestauranter, men det hektiske jaget med alles kamp mot aIle finnes ikke. Det er en helt annen atmosfære mellom folk. Man sitter i klynger og drikker te omkring i parkene. Man samarbeider om å få tak i vatn og utnytter det i fellesskap. Økonomien blir bedre og får en jevnere fordeling. Man ser det på husene at flere mennesker har det de trenger, og man ser det på folket. Etter dette reiser en nødig tilbake til Buenos Aires.

Når man først har mye vatn i en ørken så preger vatnet alt som finnes av kultur. Gatene nå nødvendigvis være avenyer med store trær som gir skygge. og for at det skal vokse trær så må en bygge vannløp langs avenyene, og når en først har vatn ved aIIe tomter så blir hagene et eventyr. Jeg har aldri sett maken til frodighet, i privathager så vel som i parker. Over alt er det som skal være imponerende knyttet til vatn. Det meste av skulpturene er samtidig fontener, og man har et enormt kunstig basseng i byparken, der man bader, ror og padler, og ellers gjør det son gjøres kan i vatn. Mendoza har et eneste museum og det er naturligvis hverken mer eller mindre enn et ferkvannsakvarium.

I utkanten av Mendoza begynner vinmarkene. Jeg kjørte en hel norsk mil gjennom en privat vinmark, og det var ingen ende å se i noen retning. Alt en kunne se var bare vinranker, men vinranker må høstes for hånd og til riktig tidspunkt, om vinen skal bli bra.

Min franske ledsager og vinskjønner fattet ikke hvordan dette var mulig når markene var så vide. Men det er bare mulig her hvor man har tilgang på svermer av ledige landarbeidere. De kommer fra grensetraktene i Chile, Peru og Columbia når vinen skal høstes. Da sover de under vinrankene og overlever på druer som trekkfugler flest, og når druene er høstet så er drueplukkerne borte igjen. Vilkår varierer.

Midt ute i plantasjen lå selve vinfabrikken med en kapasitet på 20 millioner liter vin fordelt på 5 ulike merker. Min reisefelle franskmannen ristet på hodet. Her ble druene presset i skruer, og gjæringsprosessen foregikk i lukkede systemer. Dette kunne umulig bli bra nok når ingen trampet på druene i et tusenårig magisk rituale. Men da vi kom til kjelleren og fikk smake på produktene fikk pipen en annen Iyd, også hos min venn vinskjønneren fra Lyon. Turen kunne godt ha sluttet her i en av verdens mest grandiose vinkjellere, men eieren ville gjerne vise hva han ellers brukte sin jord til, så langt fra de store markeder.

At Argentina har muligheter for eksport av jordbruksprodukter forundrer ingen. Det meste vokser og trives, men landet ligger kjelkete til på verdenskartet. Det er store avstander til alle underskuddsområder. Japanerne vilIe svært gjerne ha druejuice, men en kan ikke godt sende dunker og tanker med juce over land og hav. Derfor tørket de juicen inn til sirupkonsistens her på vingården, og da ble volumet så pass redusert at transporten kunne forsvares.

Det tørre klimaet i Mendozadistriktet er også fremragende for all slags frøproduksjon, men av hensyn til fraktutgiftene kunne en ikke produsere hva som helst av frø. Det er stort sett de sjeldne og eksotiske frøslag som har de beste forutsetninger til å forsvare høge fraktekostnader, og ellers viI frøslag der dyrkinga er arbeidskrevende være interessant som eksportvare til industriland. Derfor dyrkes det mye frø tiI eksport av grønnsaker, blomster og krydderplanter. De store markeder for frø et USA og Europa. Så når du sår dine eksklusive urter til krydder og te da kommer de sikkert fra en frodig blomstereng ved foten av Andesfjellene.

På litt avstand var disse Andesfjellene et godt og bIått øyefeste som ikke bare skaffet vatn, men også satte himmelen på plass mot alle retninger. Men særlig tiltalende var ikke Andesfjellene på nært hold. De stod bare der og ruvet, store, nakne og rustrøde. Det hadde vært liv i enkelte kløfter og sandrap. Noen opptørka buskvekster og noe gulaktig gras og starr stod der på pur faenskap. Resten var kaktus. Man går ikke opp på slike fjell. Man går inn i dem, og de omslutter deg fra aIle kanter i sin rustrøde tørrhet. Midt i dette mektige favntaket blir linjene så lange at vi på merkelig vis taper sansen for hva som er unnabakke og motbakke. Dalene slynger seg om hverandre som flettverk, og plutselig kan man befinne seg i grønne lunder og oaser hvor indianerne dyrker sin mais og driver sine geiter som om Columbus aldri hadde eksistert. Men dette er unntaket. Vår gloriøse sivilisasjon med salgsboder, kaffebarer og ølutsalg dominerer aktiviteten også blant urfolket i Andesfjellenes pass og oaser.

Men over alle disse fjell og daler ruver Aconcagua opp gjennom tåketeppene. Aconcagua er verdens høyeste fjelltopp utenfor Himalaya, og den er som oftest omgitt av snø, ras og tåke. Jeg hadde ingen ambisjoner om å komme opp der, så jeg snudde ved midjen. Oa begynte for øvrig alt å bli naturlig igjen. Da nådde vi vinteren på 4000 meter selv vi nærmet oss midtsommer i november. Det var surt og kalt så jeg fatter ikke hva de tenker på de som gir seg til å gå videre mot toppen. For det var da langt mer behagelig å søke slettene med midtsommer og blomstrende bIå Jakkaranda, bare noen få kilometer lengre ned i terrenget.

Dessuten så vi sjøI hva veien helt opp til toppen kunne bringe. I en fjelldal ved kjempens føtter hadde man etablert en gravplass for de som ikke snudde, og som dertil ikke hadde nødvendig flaks. Her lå det mer enn hundre fjellklatrere fra alle verdens hjørner. Aconcagua hadde rystet dem av seg i sin kalde majestet, og de var for langt av lei til å bli sendt heim. Derfor hviler de nå i fellesskap under kaldgufset av det fjell som fasinerte og fikserte dem.

All drøm og streben ender i jord. Men her oppe er jorden gold og mager. Bare kondorer i evig flukt speider etter de som dør.



Feil: Vennligst fyll ut alle felter markert med rdt og prv igjen.